rinne ut

RINNE UT
redslene
rinner ut
av kroppen

som regnbyger i polarsommeren;
reinhekla uværsrier
rastløst repeterende regn
ørsmå dråper som risler og renner
robust urytmisk regnvær

og som yr – trassig nærværende

redsel etter redsel
river seg løs
fra kroppen

en redsel mindre betyr
urlite mer trygghet

©gamle ugle

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, kroppen. Bokmerk permalenken.

11 svar til rinne ut

  1. mormor sier:

    og klokkene kimer: Vær glad.

  2. «redsel etter redsel river seg løs fra kroppen» … jeg er ikke i noe poetisk hjørne, men jeg kjenner igjen dette. Som helt konkrete kramper. Så kroppen rister. I krampegråt uten gråt. Og etterpå er den ledigere, mindre betent, mer min. Dette har også skjedd nylig, i forbindelse med min angst for legesenteret – en angst som nå er helt borte.

    • En lang, lang prosess, dette med legesenteret – fra ikke-angst, du skal ikke merke, til helt lammende angst, til «akkurat så jævli er det»-ro.

      • gamle ugle sier:

        Takk for respons, deilig når noen forstår.
        Svarer på begge kommentarene dine samtidig: Joda, konkrete kramper uten gråt, en slags indre frost, er velkjent for meg, for en tid tilbake. Forstår det som redsel fra veldig tidlig i livet.
        Mine beskrivelser av regnvær i mange fasonger er et forsøk på å ordsette hvor mange forkledninger redselen kommer i.
        Og ja, du skal ikke merke … er en gammel kjenning. Men den er i ferd med å avta den reaksjonen der, og takk for det. Den var slett ikke bra for kroppen.
        Men krevende er det jo å merke.
        Og for meg er disse redslene en blanding av fortid og nåtid.

        • Avgjort en blanding av fortid og nåtid for meg også. Den tidligste barndommens totale hjelpeløshet overfor krenkelser fra omsorgspersoner – som ble gjentatt i helsevesenet. Ikke mulig å gripe fatt i bare et aspekt; dette henger sammen.

          Mitt bilde av redsel er tåke, skygger, og jeg kjenner meg godt igjen i dine beskrivelser.

          Krevende å merke, ja … og ensomt.

          • gamle ugle sier:

            Det henger sammen ja, og uten å gå i detalj, den siste tiden har jeg hatt uværsbyger. Det er et grunnleggende redselsmønster, i kroppen, som det virker som må få sitt utløp, i hver situasjon som minner kroppen om det gamle.
            Og for å si det sånn, det er nok av nåtidssituasjoner som i prinsipp ligner barndommens. Det å bli satt i avmakt.
            Apropos ditt siste blogginnlegg, som jeg grunner på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s