kroppens innvendinger

KROPPENS INNVENDINGER
Jammen, jeg var redd, sier kroppen,
og trykker på repeatknappen, igjen og igjen.
Når skal du fatte det?

Jammen det merket jeg ikke, svarer jeg
som føler meg tanketrygg og aldri hengir meg til redsel.
Fri og bevar meg, sier jeg til det.
Hører du kropp?
Gå rundt i verden som evig redd,
en umulighet, sier jeg om det.

Jammen, jeg var redd, gjentar kroppen,
hvor mange ganger skal jeg behøve hamre det inn i deg,
kan du si meg det?

Jammen tilbake, repliserer jeg som ikke er kroppen,
men en annen del av meg, det vil si mitt tankestyrte.
Jammen hva vil du jeg skal gjøre med det da, kropp?
Jeg er rådløs, rett og slett hjelpeløs.

For hva gjør man med redselen, undrer jeg,
som ikke har anelse om det.
Hva gjør man med redsel, kropp, gjentar jeg,
det er som om jeg snakker med store bokstaver nå.

Jo, sier kroppen, tål redselen, tål utryggheten.
Tål, tål, tål, sier den.
Det er alt jeg ber om.
Kanskje er det ikke så rent lite, føyer kroppen til,
for en viss forståelse får jeg fra den kanten.

Kroppen fortsetter:
Jeg kommer meg ikke videre herfra før du tåler redselen.
Det er umulig.
Jeg klamrer meg til redselen
inntil du tilbyr trygghet hos deg.

Jammen, innvender jeg, jeg er trygg jeg,
det er du som er utrygg, kropp.
Jeg venter på at du skal bli
trygg nok til å komme deg videre.
Uten deg er jeg knalltrygg.
Du må skape din egen ultratrygghet kropp.
Kan du det tror du?

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i kroppen. Bokmerk permalenken.

16 svar til kroppens innvendinger

  1. mormor sier:

    Nei! ikke alene. Kroppen må få aksept for sin redsel, uten betingelser.
    At kroppen er redd, det vet jeg.
    Redd for fordums overgrep, redd for egne reaksjoner og redd for å bli sett som den kroppen som er.
    Si ja kropp, jeg vet, jeg forstår og du får lov til å være redd.
    Jeg skal ta i mot redselen, tåle den bære den sammen med deg.

    Dustoregudfadesen og hans fru, som du traff.

    • gamle ugle sier:

      Det var dette med teori og praksis da, Ikke vanskelig å være enig med deg, aksept for redsel uten betingelser. Men vanskelig i praksis.

      Noen ganger virker det som kroppen er redd for sin egen redsel også.

      Og en annen ting – redsel er energitappende, enten den er gammel eller ny, eller i grunnen et sammensurium av fortid og nåtid, tror jeg.

      Jeg traff, skriver du. Det er både godt og vondt det.

      • mormor sier:

        Godt på den måten at man ser andre som sliter nesten på samme måte. Vondt fordi man vet hvor energitappende og vanskelig det hele er, og man unner egentlig ikke andre samme opplevelsen.
        Jeg merker en annen ting også, når jeg leser de tekstene som treffer så ille, man distanserer seg på et vis.
        Går bort fra jeg, meg og mitt, og går over til en, man og ens, selv i skrift.
        Dumt. For det viser jo bare hvor vidt gapet mellom teori og praksis er.

        • gamle ugle sier:

          Et helt eget tema dette, med teori og praksis, nærhet og avstand. Kan assosisere litt rundt kunst / estetikk her. I fiksjonen, litteratur, film, teater kan det skapes avstand, tror jeg. I musikk og andre nonverbale sterke uttrykk, der går det rett i kroppen. Vi trenger sikkert begge deler, i ulike porsjoner, til ulike tider, individuelt.

          Holdninger som at det er ønskelig å skape avstand; til deg selv, din kropp, dine følelser, møter jeg en del av. Mens jeg selv nesten tenker – det som trengs er nærhet, det er det vanskelige, men helt nødvendige for kroppen.
          Men det er sett fra mitt lille hjørne av verden da, det ser sikkert annerledes ut, i andre vinkler. For andre mennesker.

          • mormor sier:

            Det er kanskje skremmende for noen?
            Tror jeg, kanskje………

          • me sier:

            Dette er spennende gamle ugle. Som vanlig et veldig fint dikt. Jeg biter meg i det du skriver om at det er mulig å skape avstand i fiksjon, litteratur, film og teater. I musikk og andre nonverbale sterke uttrykk, der går det rett i kroppen. Ja, musikk går rett i kroppen.

            • gamle ugle sier:

              Takk for din respons.
              Jeg grunner videre på dette. Tenker at det kanskje har noe med språk å gjøre. Når ordene når oss går inntrykkene noen andre veier. Mens det nonverbale når oss mer direkte, om du skjønner hva jeg mener.

              • me sier:

                Jeg har fundert på dette selv gamle ugle. Jeg har det nemlig slik at musikk kler av meg. Jeg har ingen mulighet til engang å bruke tanker og fornuft til å verne meg eller skape avstand. det er helt umulig. Musikk rører alle strenger i meg.

                Og det er akurat som jeg kjenner det fysisk i brystet, magen og av og til i hele kroppen. Det går rett i følesesregisteret. bryter igjennom alle stengsler og murer jeg har bygd opp for å verne meg.

                Pussig.

                Hva er det for noe?

              • gamle ugle sier:

                Hva det er? Tja, en som har greie på hjernefysiologi vil vel kanskje si et eller annet om hvor det treffer i hjernen. Nå husker jeg ikke alt dette fra tidligere undervisning, men det går mye dypere enn den delen av hjernen som står for de rasjonelle tankene.
                Det har sikkert noe med sansning å gjøre også. Noen mener det har med spor som ble lagt der da vi var bittesmå, i forhold til følelser, og som reaktiveres lett. Finnes forskning på dette ad. musikk.

  2. Madam Ink sier:

    Takk igjen!
    Takk for vakkert satt sammen ord og setninger som gir mening, gjenkjennelse og trøst. Flere som er i konstant kamp mellom kropp og vilje?…

    • gamle ugle sier:

      Takk for din respons. Kamp er det ja, mellom kropp og fornuft kanskje. Finnes sikkert mange variasjoner av dette. Og noen ganger utfordres vi litt ekstra…

  3. me sier:

    Jeg tror jeg lærte engang at den sansen som nest etter synet gir deg mest bevisste inntrykk er hørselen, eller rettere sagt lytting. Når synet er den mest bevisste av alle sansene, så er hørselen det mest mangesidige. Det er åpenbart at mye av lydens innvirkning skjer i dype ubevisste sjikt i hjernen.
    Kanskje er hørselen vår mest mangesidige sans, det som påvirker oss i flest retninger.
    Under alle omstendigheter kan vi være sikre på at det er langt fra likegyldig hvilken lyd vi omgir oss med.
    Jeg har merket meg at noen mennesker husker best det de leser/ser med øynene, andre husker bedre det de hører.
    Men dette med relasjoner fra tidlig liv hmm…både min mor og min far holdt på med musikk. Jeg tror jeg hørte mye sang allerede i min mors mage…
    Det gjør ihvertfall dypt inntrykk på meg.

    Jeg klarer ikke å «bare» ha radioen på mens jeg holder på med andre ting, slik som mannen
    -jeg må enten ha den av eller jeg må sette meg ned å lytte. 🙂

    Ha en fin kveld!

    • gamle ugle sier:

      Dette stemmer med det jeg har hørt ja. Har også lest en sted at hørselen trekker verden inn til oss, mens synet trekker oss ut i verden. Og jeg husker også, da jeg studerte film, at vi lærte at bildene sto for informasjonen, mens musikken sto for stemning, følelser. Så jeg tenker at musikk og følelser henger i hop, og da er kroppen sentral.

      God kveld ønsker jeg deg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s