under underlaget

UNDER UNDERLAGET
Hver gang jeg erfarer noe nytt,
er det som om jeg faller litt ned.
Kjenner det så tydelig, i kroppen;
det er som om underlaget svikter.

Når jeg så lander står jeg litt og svaier,
før jeg blir stødigere, og merker at
det nye underlaget bærer meg.
Jeg er et nytt sted,
med nye muligheter.

Gang på gang har jeg opplevd dette.
For det er alltid noe under underlaget,
under det jeg trodde var det endelige,
det jeg måtte stå på
for ikke å gå til grunne.

Og jeg faller, på nytt og på nytt,
ikke brått et langt stykke ned,
men et ganske lite stykke.
Akkurat passe langt til at
jeg så vidt, og bare så vidt,
tåler redselen jeg kjenner i magen.
Og til at jeg lander på begge beina.
Ja, jeg går nesten over ende,
men kommer alltid etter hvert i balanse.

Før jeg så igjen, etter en passende tilvenning,
kjenner at det nye underlaget svikter.
Jeg faller atter en gang, et lite stykke ned,
kjenner det så tydelig i kroppen.

Alt gjentar seg,
gang på gang.
Erfarer nytt underlag
rett under det forrige,
det jeg trodde var det endelige.

For det finnes alltid fast grunn under underlaget.
Tro det eller ei.

©gamle ugle