betingelser

BETINGELSER
Skal du være hennes hjelper
må du tåle hennes selvstendighet,
samt hangen hun har til kontroll og oversikt.
Respektere hennes grenser,
det sterke forsvaret.
Og hennes rett til selv å ta avgjørelser
og til å takke nei.

Du må umiddelbart legge bort
alle tanker om skjulte agendaer.
Du må si det som det er,
til henne, den det gjelder.

Du må tåle at hun ikke stoler på deg,
med en gang.
At det kan ta lang tid,
du må bygge tillit.
Langsomt, langsomt.

Du må tilkjenne henne selvinnsikt.
Du må tro at hun skjønner
sitt eget beste.

Hvis du ikke godtar disse betingelsene
kan du ikke være hennes hjelper.

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i makt og avmakt, relasjoner. Bokmerk permalenken.

14 svar til betingelser

  1. Ingrid sier:

    Herlig!

  2. bibbi sier:

    Slik bør det være!

    • gamle ugle sier:

      Ja, du kan lese dette diktet som et motsvar til det du lenket til i ditt innlegg, som handlet om krav til den hjelpsøkende, satt av hjelperen.
      Skrevet for noen år siden, men stadig like gyldig. Og jeg står mer og mer for det, merker jeg.

      • bibbi sier:

        Det samme gjør jeg GU.

        • gamle ugle sier:

          Da fikk jeg lyst til å fortelle at dette diktet, i sin opprinnelig form (det er litt endret nå), var det første diktet jeg ga til fastlegen min (siden har det blitt mange). Det var etter at jeg hadde opplevd den retraumatiserende behandlingen som jeg var henvist til.
          Så dette symboliserer egentlig starten på en nye type relasjon med legen, som representerer helsemyndighetene, tenker jeg. Mao jeg sa fra hvordan jeg ville ha det.

          • bibbi sier:

            Det er slik det kan gjøres, å si fra, enten via dikts form, eller på annen måte. Ordene kommer til oss på ulike vis, er min erfaring.

  3. mormor sier:

    Alltid like gyldig tror jeg. Nesten i en hver kontekst.
    Man skal oppdras til «Gagns menneske» ikke menneske og da skal man innordne seg, alltid.
    Tror dette er litt feil, for det personlige spillerom må finnes.

    • gamle ugle sier:

      Tar til meg at du opplever dette som gyldig i ulike kontekster.
      Gangs menneske ja, den formuleringen er kjent. Jeg tenker vel at hvis man bor i seg selv, dvs. merker seg selv atskilt fra andre, så er det lettere å forholde seg til andre mennesker. Derfor er det viktig å praktisere dette med barn f.eks., slik at de erfarer dette.

      Jeg har vel etter hvert klart å gi meg selv mer og mer retten til å stille disse betingelsene. For i utgangspunktet er det mye skam forbundet med å i det hele tatt synes, som en person med behov og grenser. Og dette handler ikke om tankegreier, men om kroppens integritet.

      • mormor sier:

        Særlig om behovene og grensene ikke er konforme med andres.
        Jeg merker at jeg stadig får større behov for frirom rundt kroppen min. Merkelig.
        Trø meg ikkje for nære, kommer som en ren refleks, enkelte ganger.

        • gamle ugle sier:

          Interessant dette med frirom rundt kroppen. Kan bare spekulere og synse om det. Om det er at man blåser litt mer i andre når man kommer til skjels år og alder? Eller om man går i barndommen og blir mer spontan?

          Å oppleve seg selv som ikkekonform handler vel også om hvordan kulturen vår og samfunnet legger opp til trange rom og snevre standarder. Av økonomiske interesser?
          Kanskje derfor kroppen protesterer?

          Tenker også at det handler om generasjoner dette. Vi som var strengt oppdratt til å undertrykke oss selv på 50-60tallet, og som frigjorde oss, trodde vi i alle fall, på 70-tallet, vi liker dårlig, noen av oss, de innstramningene som er nå. Den mistilliten og kontrollen og kravet om innordning vi møter nå, det ligner oppdragelsen som vi har tatt våre oppgjør med, kanskje.

          Samtidig fornemmer jeg en dobbelthet her. Det stilles krav, men samtidig gis det liksom personlig frihet og ansvar også. Litt merkelig og veldig avhengig av økonomisk frihet. En ubalanse kanskje, i hva som skulle vært opp til den enkelte, og hva som skulle vært våre felles regler?

          • gamle ugle sier:

            Apropos frirom mormor: Føyer til, etter nærmere ettertanke: For meg handler dette dypest om kroppen i verden. Et mer eksistensielt perspektiv kanskje. Om å la kroppen ha avstand, rom rundt seg, for at den kan merke seg selv.

            • mormor sier:

              Det siste utpustet ditt er riktig for meg.
              Jeg kjenner ikke meg eller kroppen i trengsel. Det blir en annen kropp og et annet meg. Og akkurat nå, er jeg litt urk.

              • gamle ugle sier:

                Nå fryser jeg litt på ryggen. For jeg kjenner meg igjen i dette. I trengsel blir kroppen nærmest borte for meg. Jeg skriver dikt om dette for tida. Kanskje blir det til noe som kan legges ut etter hvert?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s