pleasing child

PLEASING CHILD

I
pleasing child
gråt lite
selv som baby var hun
ganske stille
fortelles det

pleasing child
var blid og snill
et rolig barn
så lettvint
sa de voksne

pleasing child
møtte en tøff verden
blant barna i skolegården
men de skolevoksne
var såre fornøyde de

pleasing child
anstrengte seg
trosset redselen
tvang seg selv til
mangt og mye

pleasing child
tok eksamener i fleng
strevde og tenkte positivt
mestret
og mestret

pleasing child
ble arbeidstaker
sto på
tålte utfordringer og utallige endringer
tilpasset seg og tilpasset seg igjen

pleasing child
var vellykket
på så mange områder
alt vel
virket det som

II
pleasing child
møtte veggen
og hjelpere som gjerne
ville pleases
de også

pleasing child
ble hjelperkrenket
protesterte omsider
da sa hjelperen:
du er så negativ

pleasing child
skygget unna den slags hjelpere
tok saken i egne hender
og den lange vonde ferden mot avpleasing
tok til

pleasing child
gjentok sitt sterke nei
til hjelpere med krav i hånd
hvorfor vil de fortsatt pleasing undret hun
det går jo på helsa løs

III
pleasing child
holdt fast på sitt
hun gjør det fremdeles

hun prøver å please seg selv nå

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i identitet, makt og avmakt. Bokmerk permalenken.

14 svar til pleasing child

  1. bibbi sier:

    Det ta sin tid å slutte å please andre enn seg selv er min erfaring.

    • gamle ugle sier:

      Det er min erfaring også. Det tar tid å gjennomskue alle disse dype mønstrene. Og så er det kroppen da, skulle helst henge med den også. Den byr på en del gamle reaksjoner.

      Men det er ok å skrive litt om det.
      Å please hjelpere er en ganske dårlig ide, apropos diskusjonen på din blogg.

      • Dessverre er det også slik at å IKKE please hjelpere kan ses som et symptom.

        Noen ganger blir jeg sliten av å leve på tvers av Normal, og da er det veldig godt å lese at andre jobber i samme retning som meg.

        • gamle ugle sier:

          Å leve på tvers er til tider slitsomt ja, men for egen del vet jeg at jeg ikke kan late som om jeg tror på noe jeg ikke tror på. Det er umulig for meg.

          Å ikke please hjelpere er et kjent symptom ja, innen en del terapiforståelser (ikke alle). Rart i grunnen, når det fra mitt ståsted er et sunnhetstegn.

          Å skrive om disse tingene er viktig for meg. Jeg har prosessert det lenge nå, og det er godt å legge det ut og merke at det gir resonans hos deg og andre.

          • «innen en del terapiforståelser (ikke alle)» … Og tenk om de hadde vært utstyrt med blinklys og sirener!

            • gamle ugle sier:

              Ja, enten det eller grundig varedeklarasjon som man kan lese i ro og mak.
              Men det trengs større utvalg i terapiformer, tilgjengelig i det offentlige. Også her bør vel valgfriheten som det snakkes så varmt om, gjelde? Eller handler det bare om de pengesterkes valgfrihet? Jeg bare spør –

  2. mormor sier:

    Please, please me.
    Ikke F…

    • gamle ugle sier:

      Det er bra, mormor, stå på.
      Jeg prøver, men pleasingen sitter i ryggraden, nær sagt bokstavelig talt. Kroppen vet du.

      • mormor sier:

        Jeg tror ikke du får det helt unna, heller.
        Halsstarrige greier det der.Du får forsøke å bytte objekt til deg selv
        Ikke lett, vet det, men du kan jo ikke bare:…………..
        Jo, det kan du, men om det er bra for deg, er en helt annen sak 🙂

        • gamle ugle sier:

          Jeg leser ambivalens i svaret ditt. Jeg jobber med saken ser du, og har vel bestemt meg for å tåle både det som flytter fokus, men også tilbakeslagene. Kroppen er kjernen i dette, og den krever å bli hørt, denne gangen. Og den er ambivalent, den også.

          Så jeg kan nok ikke bare… Men jeg lar kroppen ta de små skrittene den klarer, til en hver tid. Klager litt, og tåler litt til, og sånn går no dagan.

          • mormor sier:

            Og noen ganger kan vi klage litt i kor 🙂

            • gamle ugle sier:

              Klagekor er utmerket, da kan man virkelig få ut litt grums.

              • mormor sier:

                Det er neppe for ingenting man hadde klagekor og gråtekoner???
                Eller kanskje vi skal skrike litt i Rama?
                Bråke kan vi i alle fall, innimellom.

              • gamle ugle sier:

                Skrikene i Rama ja.
                Det er klart rop og skrik og klage og bråk er helt nødvendig noen ganger. Ellers var vi vel ikke mennesker.
                Jeg lar ofte kroppen velge musikk, akkurat nå lar jeg Susanne Sundførs intense vokal møte min verkende kropp, som en slags aksept.

Legg igjen en kommentar til mormor Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s