barnelengsel

BARNELENGSEL
Hun husker følelsen inni seg
når noen voksne interesserte seg
for henne, på en hyggelig måte.
Og det virket som de ville vel,
at de ville høre, og at hun tenkte at
det var kanskje noe ved henne de likte.

Husker at hun tenkte at
kanskje skjønner denne voksne.
Kanskje kommer jeg til å si noe
denne gangen, tenkte hun.
Kanskje.
Men så kunne hun ikke det,
kunne bare ikke, det var helt umulig.
Hun var stum.

Og hun håpet, husker hun,
at den voksne ikke ville gi seg.
Ikke gå med en gang, ikke forlat meg,
tenkeønsket hun.
Vær sammen med meg litt til.

For hun ville at den voksne skulle
fortsette å lete, lete etter henne,
gjette hva hun tenkte.
Nå inn til henne,
uten at hun ble så fryktelig redd.
Hjelpe henne så hun kunne si
hvordan alt var.

Hjelpe henne å åpne opp,
denne gangen, endelig.
For hun klarte det ikke selv.
Alt stoppet bare opp,
inni henne.

Og hun ville de aldri skulle gi seg, de voksne.
Aldri.
Bare fortsette og fortsette
å lete etter henne, helt til
hun klarte åpne opp, så de kunne
hjelpe henne.

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i barndom, relasjoner. Bokmerk permalenken.

21 svar til barnelengsel

  1. AveM sier:

    Barnet
    inni
    deg

    vil
    alltid
    lengte

    etter

    kjærlighet
    aksept
    trøst

    En som
    slår armene
    rundt deg
    og sier
    jeg elsker deg

    fordi
    du er du

    ………….

    • gamle ugle sier:

      Det er helt sant. Og etter hvert klarer man kanskje, som voksen, å gjøre det selv; trøste og anerkjenne barnet i seg.
      Men som barn var man avmektig og prisgitt omgivelsene og de voksne der.
      Og det er fremdeles mange barn som lengter…..

  2. AveM sier:

    Ja.

    Barns behov for uforbeholden kjærlighet, våre egne barn, og de som er «nesten» våre, skal vi ta veldig og 100 % innover oss.

    Og ja: vi må være den voksne som holder barnet inni oss i favn og aksepterer og elsker det.

    Vi som ikke selv fikk den kjærligheten som barn.

  3. bibbi sier:

    Dette rører meg sterkt GU. Jeg var også en gang et barn, som lengtet slik etter, at noen skulle føle noe godt for meg.
    Mens jeg ventet, fabulerte jeg om, at jeg måtte ha blitt forvekslet på fødestuen, eller adoptert. Jeg kunne umulig høre til i den familien jeg bodde hos, og som kalte seg, min familie.
    En form for evig lengsel. Heldig var jeg likevel, som hadde en mormor som ga deler av min lengsel innhold. Gode minner jeg tar frem med jevne mellomrom.
    Men i den evige lengsel ligger det ensomhet, som kanskje bare noen få kan forstå.

    • gamle ugle sier:

      Jeg ble påminnet dette diktet da jeg leste Traumedagers siste innlegg, via din link til det. Så derfor la jeg ut dette nå.
      Det er skrevet for noen år siden, men denne følelsen slipper aldri helt taket i meg. Det kan nok hende det, at dette er noe bare få kan forstå. Det er noe med denne låsheten, dette umulige i å formidle egne behov, som jeg er ganske opptatt av. Og som jeg også har møtt hos andre, også barn, som voksen selv.

    • AveM sier:

      Bibbi

      Jeg tror jeg forstår.

      La den voksne oss trøste barnet i oss.

      Jeg husker veldig godt at min plan, da jeg var liten, var at den voksne «jeg» skulle elske meg og hjelpe meg i fremtiden.

  4. bibbi sier:

    Det er litt vanskelig å forklare, men for meg handler det mer om å akseptere, at det, som en gang var et lite barn. Det sitter der fortsatt, og selv om jeg steller pent med meg selv, så sitter det en ensomhetsfølelse igjen, og jeg har på mitt vis sluttet fred med den.
    Terapeuten jeg en gang gikk hos, var svært opptatt av, at man skulle være sin egen indre mor. Kanskje er det mulig til et visst punkt, men et eller annet sted underveis stopper det. Man er ikke sin egen mor. Vanskelig å forklare, men jeg endte på aksept, og det ga meg en form for fred.

    • gamle ugle sier:

      Jeg tror dette er individuelt. Hver enkelt må finne sine måter å leve med de indre sårene på. For meg er trøst ikke å fjerne noe, men å være i det sammen med meg selv. Altså tåle fortiden i nåtiden, selv om det er vondt.

      For egen del handler aksept om gradvis, i mitt og aller mest kroppens tempo, å tåle meg selv, kroppen seg selv. Det betyr å bevege seg gjennom lag på lag, også gjennom skam og selvforakt, nesten selvutslettelse.

      Det barnet jeg beskriver i diktet kan ikke be om hjelp, for hun er opplært og nærmest innpodet at egne behov ikke gjelder, at hun selv skal være usynlig. Det er idealet, det som gjør henne akseptert.

      Men når det gjør vondt da? Når det de voksne lærte henne ikke duger ute i verden? Og hun ikke kan si det til noen?
      Da kan hun bare være og håpe at det kommer noen som ser tvers igjennom henne og gjør alt godt. Dette er jo et barn.

      Og jeg tenker det finnes en del slike barn….

      • bibbi sier:

        Jeg er enig med deg GU, dette er individuelt.
        «Når det de voksne lærte henne ikke duger ute i verden? Og hun ikke kan si det til noen?
        Da kan hun bare være og håpe at det kommer noen som ser tvers igjennom henne og
        gjør alt godt. Dette er jo et barn»
        Dette er så nydelig sagt GU, og ordene tar jeg med meg videre inn i dagen i dag.
        Fortsatt god dag til deg.

  5. mormor sier:

    Jeg vet noe ble aldri det rette.
    For jeg var aldri den rette.
    Jeg var – men var ikke.

  6. Kjenner meg hundre prosent igjen i det diktet. Og jeg klarer ikke legge av meg barnets lengsel etter trygghet og omsorg.

    • gamle ugle sier:

      Hei, takk for respons. Jeg tror denne lengselen er noe noen av oss må leve med, som et savn. Tror hver enkelt kan finne sin måte. Og at det tar tid.

  7. traumedager sier:

    Det var nydelig, dette her, sårt, vondt, men nydelig. Og det beskriver så passende hvordan det føles, for den lille jenta, som bare trenger å bli funnet, men som ikke blir det..

    Jeg ser dere diskuterte det litt over, dette med å klare å trøste det indre barnet, nå når man er voksen. Jeg tror, at dersom man får de riktige verktøyene, så er det mulig. Jeg har jo mange «meg» i meg fortsatt, mange små, som enda leter etter å bli funnet og det er min jobb å hjelpe dem, ellers vil jeg aldri bli hel. Og jeg har fått mange verktøy for å klare det, og er på søken etter mennesker med nok erfaring til å hjelpe meg videre.

    Det er en tøff jobb, men jeg tror det er mulig, jeg må tro det er mulig..

    Takk for at du ledet meg inn hit, så jeg fikk lese og takk for dine ord inne hos meg!

    • gamle ugle sier:

      Jeg tror som deg, at det er mulig, har lest at prognosene er gode. Men at det kreves utholdenhet og tid.
      Det er så mange stadier i denne helingen. Avviste barn skal tåles og føle seg sett og hørt.
      Og hver enkelts historie er unik.

      Du har rett i dette med hjelpernes erfaring. Det er ikke alle profesjonelle hjelpere som kan nok om dette, og som kan gjøre vondt verre, dessverre. Men jeg tror det blir flere og flere som forstår seg på dissosiasjon.
      Skal fortsette å følge med på bloggen din –

      • traumedager sier:

        Jeg har vært berte i begge deler, når det gjelder hjelpere, dessverre har flest av dem gjort ting verre, derfor er jeg nå på jakt etter noen som KAN, for nå vet jeg mer om hva jeg (hele meg) trenger. Men det tok lang tid å komme dit..
        Takk ❤

        • gamle ugle sier:

          Ja, det er nok slik at det ofte tar lang tid å skjønne at det trengs noe annet enn kvikkfiks standardløsninger, som hjelp for en del hjelpsøkere. Hjelperne har ulik bakgrunn og er underlagt systemer som ikke alltid tillater dem å tenke litt annerledes.

          Det gjelder å passe på seg selv, men det er synd en selv må være så sterk i møte med hjelpeapparatet, ikke lett i vanskelige livssituasjoner. Mange får ikke den hjelpen som kunne hjulpet, dessverre.
          Ønsker deg lykke til i jakten på rette hjelpere.

          • traumedager sier:

            Ja, det tar lang tid, og dessverre er det ikke alle som kommer dit heller. Det er systemet som er bygget opp slik, ofte på grunn av økonomi (og kunnskapsløshet). Også er det jo det vi alle vet, de svakeste, de som ikke klarer å snakke over alle andre, de stiller bakerst. Det er ikke lett å være sterk når man egentlig burde fått lov å slippe. Jeg håper bare jeg en dag kan bruke mine erfaringer til å hjelpe andre på veien. Det er drømmen min, og også litt av grunnen til at jeg skriver blogg.
            Tusen takk ❤

            • gamle ugle sier:

              Jeg tror du hjelper både deg selv og andre ved å skrive blogg. Det finnes mye gjenkjennelse og empati i den virtuelle verden. Og skam, som mange av oss sliter med, den må luftes ut den, og bloggingen er et sted å begynne, i alle fall.

              Jeg er selv utdannet hjelper og har jobbet som det i mange år, men jeg har også trengt hjelp selv. Jeg er ganske bekymret over utviklingen innen det offentlige hjelpesystemet, må jeg si. Selv jobber jeg ikke som hjelper nå, men kunne nok gjort det, om rammene hadde vært litt annerledes.

Legg igjen en kommentar til livetogkampen Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s