retten til å spille feil

RETTEN TIL Å SPILLE FEIL
jeg kjemper for
retten til å spille feil
kaller det en
musiserende menneskerett

la meg bomme totalt
så det låter surt
la meg glemme et kryss
havne i en annen dur
la meg spille for sterkt
i ren ubetenksomhet
det er min rett som menneskemusiserende

la meg forføres av musikken
ledes inn i forbudte tolkninger
helligbrøde sier du
jeg sier det er min rett
som skapende menneske

hva er rett og hva er feil?
finnes den en musikkfasit?
kommer musikkpolitiet snart og tar meg?
er spillerommene for trange?

og hvorfor er jeg her
hvor jeg frarøves
retten til å spille feil?
en musikkmenneskerett for meg

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i livsutfoldelse, musikk. Bokmerk permalenken.

15 svar til retten til å spille feil

  1. BAMBI sier:

    Interessant at du skriver om rom, for jeg det var nemlig rom jeg så for meg, når jeg leste kommentarfeltet i ditt forrige dikt: antimestrings-diktet…
    Når jeg leser dette med å spille feil gikk mine assosiasjoner direkte til jazzvokalisten Jimmy Scott – har du hørt ham? Han har en sykdom som gjør at stemmen er særegen – lys og litt slingrete vibrato… men det er nettopp det som gjør ham unik. Tips om en god låt » The first time ever I saw your face»… (er på youtube)
    Dernest gikk mine assosiasjoner videre til forfatteren som du skrev var en av dine helter. I begynnelsen av karrieren var han veldig omstridt. Mange mente han ikke kunne skrive (!) Og nå bor han i æresbolig for kunstnere.
    Tenker det er viktig å posisjonere seg, gjøre plass for seg selv og utforske det som skurrer og er feil i andres ører … det er nemlig det som kan bli til noe vakkert! Vel, det var noen tanker i natten …

    • gamle ugle sier:

      Takk for respons til ettertanke. Jeg tenker at det finnes trange rom over alt. Det som er surt for noen, klinger bra for andre. Jeg er en som har oppholdt meg mye i musikalske rom hvor det var god plass for det andre ville kalle feil toner.
      Handler kanskje om forholdet felles regler og individuell frihet, til å definere seg selv, sin musikk?

  2. me sier:

    Musikk politiet
    Bunad politiet
    Menings politiet
    Ytrings politiet

    noen er der og passer på oss
    skal vi bry oss om dem
    eller ikke?

    Veldig fint dikt og jeg kjenner meg veldig igjen. 🙂
    Takk skal du ha!

    • gamle ugle sier:

      Takk for din fine respons. Politiavdelinger av ymse slag er det overalt, samfunnet vårt sørger for det. Det er da jeg tenker – trenger vi å vokte hverandre så til de grader? På noen områder skulle vi vel heller vise raushet? Det er noe her, i grenselandet mellom mangfold og raushet, og krav og uniformering, som låter nærmest som en sur tone, for meg.
      Og jeg tenker på makt og maktens grenser…

      Og ja, diktet er ment både bokstavelig og metaforisk det.

  3. mormor sier:

    Jeg synger til venstre for tonene.
    Det er min rett.
    Det er min glede som skingrer
    og driver andre fra vett.
    Jeg bøyer meg ikke.
    Jeg synger min glede.
    Om det gir deg hikke
    Det synges slik og når jeg vil.

  4. Umusikalsk som jeg er, leste jeg «musserende menneskerett». Og holder fast ved det også: Det er en musserende menneskerett å bomme, spille surt, ledes inn i forbudte fortolkninger!

    Akkurat nå spiller samboeren «John Cage playing amplified cacti and plant materials with a feather» i stua. (fins på YouTube) Sånn musikk liker jeg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s