MESTRING OG IKKEMESTRING
I
Hennes liv som mestrende
er i ferd med å ta slutt.
Mestringsområdene avvikles et for et.
Hun klamrer seg til restene av
sin hypermestrende identitet.
Tror i øyeblikket at dette klarer hun i alle fall.
Her er jeg en mestrende, sier hun trøstende,
ja rent ut sagt positivt, til seg selv.
Men nei, der havnet hun rett i selvtilsløringen.
For kroppen kommer straks på banen
med sine fortrengte budskap.
Noen ganger snikende,
andre ganger som direkte overfall på
hennes årtierlange berømte mestringsevne.
Og ikkemestringen ruller inn, for fullt.
Hun fornemmer en ny identitet som
ikkemestrende.
Som en som i utgangspunktet kommer til
å feile, ja rett ut sagt; mislykkes.
Alle kravene utenfra, de bare øker og øker.
Hvorfor det, mon tro?
Og de er, ærlig talt, ikke nettopp
stinne av mening, alle de kravene.
Og hun kan si på forhånd,
hun lever ikke opp til dem.
Så du kan glemme henne som mestrende.
For hun har brukt opp mestringskvoten sin.
Nå er det ikkemestring som gjelder,
for henne.
II
så hun sier
nei til å mestre
erfarer nå å ikkemestre
med henne har det vært
alt for mye mestring
hun har mestret og mestret
til hun nesten mistet pusten
nå trenger hun mestringsfri
hun må mestre det å ikkemestre
©gamle ugle
[[[dypt, ordløst sukk av gjenkjennelse]]]
Takk for respons. Det var de av oss da, som hadde klart oss så godt, så lenge….
😥
Aksept av ikke-mestring, feiling, utilstrekkelighet,
for meg er det den største mestringen av alle.
En god dag til deg GU, og takk for gjenkjennelighet i dine ord.
Takk for respons. God ettermiddag til deg.
Ordet mestring oser av vinnerkultur – lukter vondt, synes jeg, gir meg dårlig smak i munnen og kvalmefornemmelser …
Det er ikke mitt favorittord heller. Men her hadde jeg bruk for det, for å belyse noe spesielt. Det handler ikke om vinnere for meg, her, men om det å overleve på tross, en stund i alle fall….
Nei,nei, nei – ikke ment mot deg eller diktet – men den verdien som ordet etterhvert er blitt tillagt! Å mestre å ikke-mestre nøytraliserer den vonde smaken og lukta og utligner kvalmebølgene – så er det sagt!
Neida, jeg tok det vel ikke sånn heller. Var vel mer i tvil om hvor tydelig diktet var.
Og på et vis – jeg undersøker hva begrepet har betydd / betyr for meg. Så rart det enn kan høres, for meg har å mestre vært å være ganske usynlig, slett ingen vinner ytre sett.
«The tacit lesson of a lot of childhood was that the best I should hope for was invisibility and indifference. That’s… hard to unlearn.» fra @RaeBeta på Twitter
Takk, godt sagt det der. Når det aller verste er å merke seg selv, når idealet er å mestre selvutslettelse….
Det tror jeg mange opplever. Mange har «mestret» seg syke og usynlige! Jeg synes ordet er problematisk – kanskje fordi det ligger et overordnet prestasjonspress: bite tenna sammen, mobilisere, kjempe … – en usynlig kamp som gjør en ennå mer usynlig?
Vi som er syke, vi kjemper daglig en usynlig kamp … Men det ser ikke «hjelperne / NAV / helsevesenet / omgangskrets… De ser bare en som er syk og har ramlet ut av …livet (?)
På tide å mestre seg synlig?
Der traff du noe, det er nok det jeg jobber med. Det gamle mestringsidealet er leve mest mulig for andre, tone seg selv ned. Til å bli syk av ja. Stor jobb å snu dette som bokstavelig talt sitter i ryggmargen. Virkelig utfordrende, tar tid.
Og NAV og den slags hjelp oppleves som mer av det gamle. Krav, krav, krav. Når det som trengs er: Hva trenger du? Lytter du til deg selv? Du har lov å si nei (til å jobbe også, noen av oss trenger det).
Sukk, men vi gir oss ikke, med ikkemestringsmestringen.
Ingen ord.
Talende ordløshet. Takk.
Jeg gjorde dette i stedet. Og det passer vel nå, når du er ferdigristet?
Titt her: http://www.starbear.no/mormor/2012/05/15/utfordret-igjen/
Ha en fin kveld. 🙂