SPOTLIGHT
Tanken på å bli mer synlig
som seg selv,
gjør henne skrekkslagen.
Når spoten faller på henne,
med sitt grelle avslørende lys,
kommer det til å gjøre så vondt
at hun går i stykker innvendig.
Så lite verdt føler hun seg.
Hun har holdt seg unna rampelyset,
gjemt seg, så godt hun kunne.
Unngått ubehag, avsløring,
tilintetgjørende følelser,
skammen som stikker så dypt.
Spoten er i bevegelse,
den stanser på henne.
Hun er i rampelyset,
i lyskjeglens sentrum.
Det forferdelige øyeblikket,
da hun blir til paria,
null,
minusverdi,
det øyeblikket er nå.
Nå.
Hun er ingen, piken.
©gamle ugle
Det gjør vondt å lese, og igjen, gjenkjennelig.
En god dag til deg GU.
Takk for respons. Det må skrives om dette også, selv om det gjør vondt, mener jeg.
Ønsker deg en god søndag.
I fokus, i lyset.
Uvillig med skam.
Liten fra før –
så blir hun borte
for seg selv.
for det gjør
så vondt å synes
best å være i skyggen
Skal vi forvise oss selv til skyggen?
Nei, kom nå.
Nå retter vi ryggen
og skriker mot lyset.
Se her, her er jeg.
Dette er meg, mitt hele jeg.
Mormor, jeg skriver dette på vegne av fortiden. Den lever, fortiden, i meg, i oss nå, og følelsen av å ville være usynlig, den ser ikke ut til å forsvinne. Noe inni oss truer med å gå i stykker, det kjennes som det aller verste skal skje, det å bli lyssatt.
Jeg heier på alle der ute i lyset, jeg ønsker at alle som vil kunne klare det. Men jeg respekterer de som liker seg i skyggen også, eller som er for redde og hudløse, til å komme frem.
Jeg kjenner på variasjoner,
jeg trenger å stå fram,
og jeg trenger å trekke meg tilbake,
innimellom lever dette sitt eget liv,
og kroppen gir svar, på tilbaketrekking,
vanskelig å styre dette, er min erfaring,
og jeg finner heller ikke mønsteret i det alltid.
Så da flyter jeg med i det kroppen min vil.
Sånn er det for meg også, det bølger, jeg tolker det som at kroppen bærer i seg en dobbelthet, den både vil ut og vises, samtidig er den veldig redd. Og jeg har funnet ut at det bare må være sånn. Men det er beintøft, til tider.
Å legge ut dikt som dette på bloggen er å utsette seg for litt lys. Og jeg vil gjerne vise andre, som kanskje er redd for synlighet, at de ikke er alene.
Kroppen som bærer i seg en dobblethet, dette tar jeg med meg videre GU. Her satte du ord på en sterk følelse hos meg. En dobbelthet , som kan være vanskelig å forstå for utenforstående, men som enkelte hjelpere burde ta høyde for, at dette er reelt, svært reelt. Jeg bruker å si, at jeg er en utadvendt person som lever innadvendt til tider. Takk for ordene GU.
Takk til deg Bibbi, for gjenkjennelse.
Vondt å bli blendet
av lyset
fra spotlighten
ubehagelig
å stå
i fokus
aleina
sårbar
innestengt
foran et kritisk publikum
Men så godt det er
ute
i
sola
strålene
berører
varmer
vinden
kjærtegner
svaler
jeg er naken
jeg skinner
fri
het
Takk Bambi, for vakre ord. Og det er forskjell på det grelle lyset av spoten, og solens varme stråler.
Enig dere kloke mennesker. 🙂
Takk for ordene dine. God søndag til deg.
Vakre ord, såre kjensler!
Takk for dine gode ord.
Takker så veldig for dette. Som berørte noe som ikke helt er kommet til ord-stadiet.
Gjenkjenner ordløsstadiet, ofte en nødvendighet.