spotlight

SPOTLIGHT
Tanken på å bli mer synlig
som seg selv,
gjør henne skrekkslagen.
Når spoten faller på henne,
med sitt grelle avslørende lys,
kommer det til å gjøre så vondt
at hun går i stykker innvendig.
Så lite verdt føler hun seg.

Hun har holdt seg unna rampelyset,
gjemt seg, så godt hun kunne.
Unngått ubehag, avsløring,
tilintetgjørende følelser,
skammen som stikker så dypt.

Spoten er i bevegelse,
den stanser på henne.
Hun er i rampelyset,
i lyskjeglens sentrum.
Det forferdelige øyeblikket,
da hun blir til paria,
null,
minusverdi,
det øyeblikket er nå.
Nå.
Hun er ingen, piken.

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i barndom. Bokmerk permalenken.

18 svar til spotlight

  1. bibbi sier:

    Det gjør vondt å lese, og igjen, gjenkjennelig.
    En god dag til deg GU.

  2. mormor sier:

    I fokus, i lyset.
    Uvillig med skam.
    Liten fra før –
    så blir hun borte
    for seg selv.

    • gamle ugle sier:

      for det gjør
      så vondt å synes
      best å være i skyggen

      • mormor sier:

        Skal vi forvise oss selv til skyggen?
        Nei, kom nå.
        Nå retter vi ryggen
        og skriker mot lyset.
        Se her, her er jeg.
        Dette er meg, mitt hele jeg.

        • gamle ugle sier:

          Mormor, jeg skriver dette på vegne av fortiden. Den lever, fortiden, i meg, i oss nå, og følelsen av å ville være usynlig, den ser ikke ut til å forsvinne. Noe inni oss truer med å gå i stykker, det kjennes som det aller verste skal skje, det å bli lyssatt.

          Jeg heier på alle der ute i lyset, jeg ønsker at alle som vil kunne klare det. Men jeg respekterer de som liker seg i skyggen også, eller som er for redde og hudløse, til å komme frem.

          • bibbi sier:

            Jeg kjenner på variasjoner,
            jeg trenger å stå fram,
            og jeg trenger å trekke meg tilbake,
            innimellom lever dette sitt eget liv,
            og kroppen gir svar, på tilbaketrekking,
            vanskelig å styre dette, er min erfaring,
            og jeg finner heller ikke mønsteret i det alltid.
            Så da flyter jeg med i det kroppen min vil.

            • gamle ugle sier:

              Sånn er det for meg også, det bølger, jeg tolker det som at kroppen bærer i seg en dobbelthet, den både vil ut og vises, samtidig er den veldig redd. Og jeg har funnet ut at det bare må være sånn. Men det er beintøft, til tider.
              Å legge ut dikt som dette på bloggen er å utsette seg for litt lys. Og jeg vil gjerne vise andre, som kanskje er redd for synlighet, at de ikke er alene.

              • bibbi sier:

                Kroppen som bærer i seg en dobblethet, dette tar jeg med meg videre GU. Her satte du ord på en sterk følelse hos meg. En dobbelthet , som kan være vanskelig å forstå for utenforstående, men som enkelte hjelpere burde ta høyde for, at dette er reelt, svært reelt. Jeg bruker å si, at jeg er en utadvendt person som lever innadvendt til tider. Takk for ordene GU.

              • gamle ugle sier:

                Takk til deg Bibbi, for gjenkjennelse.

  3. BAMBI sier:

    Vondt å bli blendet
    av lyset
    fra spotlighten
    ubehagelig
    å stå
    i fokus
    aleina
    sårbar
    innestengt
    foran et kritisk publikum
    Men så godt det er
    ute
    i
    sola
    strålene
    berører
    varmer
    vinden
    kjærtegner
    svaler
    jeg er naken
    jeg skinner
    fri
    het

  4. me sier:

    Enig dere kloke mennesker. 🙂

  5. villkatta sier:

    Vakre ord, såre kjensler!

  6. Takker så veldig for dette. Som berørte noe som ikke helt er kommet til ord-stadiet.

Legg igjen en kommentar til mormor Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s