SANNHETER?
De ber henne gjøre nettopp det hun
ikke kan, hjelperne.
De tar det som en selvfølge,
har gitte premisser inne i hodene sine
som ikke er til stede, hos henne.
Og så skylder de på henne.
Sier: Gjør ditt, gjør datt,
tenk sånn og slik.
De bare sprøyter ut
beskyldninger om negativitet.
Hun oversvømmes av feilhet.
Men nå vet hun bedre.
For hjelpernes premisser eksisterer
kun inni hodene på dem selv.
Kanskje ble de etter hvert til
hjelpernes fastspikrete automatiske tanker,
fløyet dit inn fra en lærebok en gang,
eller hentet ut fra evidensarkivet,
fjorten karat gullstandard, for så å bli
raskt koblet sammen med
hjelpernes egne gamle scripts.
Så gjør de generaltabben;
de sjekker ikke ut hvor hun,
hjelpsøkeren, befinner seg.
Og de får panikk når de merker at
det stemmer jo ikke, slett ikke.
For de vil så gjerne fikse verden,
fjerne skjemaforstyrrelsen,
unnslippe sin egen avmakt.
Jada, hun vet det sies de mener det godt,
men de er fanget i seg selv, de også.
Den slags hjelpevirksomhet kan være
helsesvekkende, ja direkte helseskadelig.
Så slutt å be hjelpsøkeren gjøre
nettopp det hun ikke kan.
Spør henne heller hvem hun er,
ja hvem hun er, ja nemlig.
Spør henne så hva hun trenger og lytt nøye.
Og lytt lenge, lenge, gang på gang.
Tro ikke at dere har fanget sannheten,
som er subjektiv.
Hennes sannhet er hennes,
ikke deres, hjelpere.
Interesser dere for hennes sannhet, hjelpere.
©gamle ugle
gamle ugle 
Yesssss!!! Yihaaaaa!!!! Har ikke andre ord nå, men disser da fine?
Dine ord er helt utmerkede! Takk.
Så godt skrevet! Jeg bøyer meg i støvet, du er knall god!
🙂
Takk.
Noen hjelpere trenger hjelp.
Hjelp til å se seg selv,
hvem de er,
hva de gjør,
hvordan de virker på andre,
med sin tro på,
at det enkleste er det beste.
Virkelig godt skrevet GU, og svært gjenkjennelig.
En god dag til deg.
Skrevet fra hjertet, for en tid tilbake, for å forstå hvorfor alt ble så helt feil…
I etterkant har jeg skjønt at jeg ikke er alene om å ha møtt slike hjelpere.
Naiv tro ja, på hva? Det som står i skjema?
God dag til deg også Bibbi
Det finnes veldig få objektive sannheter.
Menneskelige sannheter er alltid subjektive.
Hjelper hjelperne seg selv, med sine skjema?
De hjelper sjelden hjelpesøkeren, med deres skjema.
Før de forstår forskjellen på skjema og mennesker,
kan hjelperne hjelpe lite.
Jeg er enig meg deg, men dessverre, det virker som noen tror på objektivitet når det gjelder menneske, selv nå i vår opplyste tid. Ja, ja.
Hjelperne gjør vel det de er pålagt, er jeg redd for. Hvor ble oppfordringer til kritisk tenkning av?
Sukk.
Ikke lov, fy, fy.
Tenke selv?
Da blir du til bry.
Dette burde vi debattert i det offentlige, med tanke på alle systemene våre som driver med disse firkantoppleggene sine. Hvor ble den av, retten til å ha innvendinger, tenke sjæl?
nonexistent
skummelt dette –
Retten til å tenke sjæl? Den druknet i ensretting og fremmedgjøring, godt kamuflert som psykisk helsevern. Det er ikke mulig å ha innvendinger i en ramme der uenighet er et symptom!
Kjære samarbeidspartnere (får jeg kalle dere det?). Nå har jeg lagt også denne lenken inn i «LENKER TIL BERETNINGER OM SKADELIG TERAPI». Hvis du har lenker som passer, eller vet om lenker som passer, kan du legge dem inn i kommentarfeltet (de trenger ikke være klikkbare), så skal jeg flytte dem opp i innlegget etter hvert.
Jeg har frøet til en plan … om at vi går gjennom egne og andres erfaringer med skadelig terapi her i Norge og henter ut fellestrekk.
Og på grunnlag av det legge fram forslag til hvordan det kan gjøres.
Hva syns dere?
Jeg synes det høres ut som en bra plan Ingrid, og det er så godt sagt av deg, det er ikke mulig å ha innvendinger i en ramme, der uenighet er et symptom! Akkurat der satte du ordene på mitt grunnlag for ikke å gå til en psykolog igjen. Jeg kan ikke snakke fritt under slike rammevilkår. Kan noen det i det hele tatt?
Uenighet som symptom føyer seg inn i rekken av avmaktssituasjoner. Her er det mye å rydde opp i. I disse tider snakkes det om valgfrihet og styring av eget liv (sjef i eget liv). Hva med å gjøre dette uavhengig av personlig økonomi? Slik at folks kan kjøpe seg de hjelperne som hjelper.
Ja, jeg vet dette virker naivt, men det må sies, mener jeg….
Svar til både Bibbi og Gamle Ugle: Ikke bare ikke snakke fritt, vi kan heller ikke være til stede som selvstyrende, tenkende individer i nærvær av mennesker med fortolkningsrett.
Og det med økonomi … det skremmer meg på andres vegne. Jeg lever i dag fordi jeg kunne bryte kontakten med helsevesenet, og det var fordi jeg:
1) jobber frilans og kunne jobbe mindre eller lite når jeg trengte det, helt uavhengig av sykmeldinger
2) var gift med en som jeg kunne leve av da jeg ikke hadde inntekter.
Hva med alle som sitter fast mellom tannhjulene i systemet og ikke har disse fordelene?
Kardemommeloven igjen: «Du skal ikke plage andre …» Og dessverre er det ingen vits.
Dette kom på feil sted. Hører til mormors:
Ikke lov, fy, fy.
Tenke selv?
Da blir du til bry
Alle vi tror på systemer i en eller annen variant (tenker jeg), men når alt kommer til alt – så er det vel mennesket som skal hjelpe og virke – ikke systemet!
Enig, men hva når systemene prøver å minimalisere den menneskelige faktor, med sine skjemaer og rigide systemer? Tenker både på NAV og fastleger og andre instanser –
Det skjer jo nå, men heldigvis finnes det både politikere, leger og NAV ansatte som fortsatt er medmenneskelige og som kjemper for humanistiske verdier … Mange av de allierer seg med hverandre og kjemper en felles kamp for pasientene. Og vi må ikke glemme at mange behandler faktisk pasientene / brukerne godt… Jeg velger å være optimist, jeg …
Jeg skriver dette ut fra min egen opplevelse, og er ellers generelt skeptisk til utviklingen, særlig innen psykisk helsevern.
Jeg har en helt annen tillit til det somatiske, der har jeg kjempegode erfaringer.
Jeg er enig at det finnes enkeltpersoner både innen NAV og andre systemer, som er medmenneskelige. Men mange av dem melder også at de føler det blir mindre og mindre plass for det som ikke passer i skjemaene.
Et av problemene er at mennesker forsvarer de som jobber i NAV («de gjør så godt de kan, det er urettferdig å kritisere») når man klager på maskineriet – en diger, knirkende juggernaut med deler som ikke passer sammen.
Tror det er en del av spillet dette, at ansvaret ikke plasseres der det hører hjemme…
En parallell til den amerikanske «support our troops»-tankegangen: Å protestere mot krigføring er å dolke soldatene i ryggen.
Ja, jeg tror dette er en type systembeskyttelse som gjenfinnes i mange sammenhenger. Det er mange som toer sine hender ja.
Og i hjelpeyrker er det en underlig tynnhudethet (eller noe annet?) f. eks: I sitt svar til min tilbakemelding på etterlysning av «Din ide», skrev form. i psykologforeningen dette: «Vi har lansert ”Din Ide” med de beste intensjoner, og da er det flott at du gir tilbakemeldinger på hvordan det oppleves å besvare dette, og hvordan det kan bli enda bedre.».
I min oversetterhjerne er dette en underlig respons. Når jeg får tilbakemeldinger på noe jeg har oversatt, ser jeg bare på sak, og jeg gir respons bare på sak.
Det ville ta seg nokså barnslig og selvopptatt ut om jeg da understreket at jeg jobbet med «de beste intensjoner» og puttet inn noe om «bli enda bedre»
Oppfatter det du siterer som et typisk standardformulert byråkrat- eller politikersvar. Egentlig sier de vel: Vi har mottatt din tilbakemelding, kan ikke svare på det.
Hmm … det ser kanskje annerledes ut fra slike synsvinkler, ja.
Jeg fikk for så vidt et svar: «Jeg tar med meg forslagene i diskusjonene videre».
Dette er nesten som en egen sjanger, tenker jeg. Men av og til blir det latterlig, eller kan virke direkte avvisende eller uforskammet. Tror NAV har en del sånne standardbrev de sender ut, som skal passe alle, men ikke passer noen.
Det kan kanskje være på sin plass med et lite ord fra en som jobbet i systemet (NAV).
«Jeg ville hjelpe og hjelpe på riktig måte for den som søkte hjelp, jeg stanget hodet i veggen, for systemene var viktigere enn å gi rett hjelp. Så ga jeg opp.»
Takk mormor. Det er slike signaler jeg har oppfattet også ja, fra fotfolk i de ulike systemene.
Joda, en i nær familie var sosialsjef – men hoppet av samme grunner som mormor beskriver. Kjenner mennesker i helsevesenet som signaliserer lignenede ting. Men også det motsatte. Mange får gjort ting. Forandringer til det bedre!
Selv har jeg nylig sagt om min kommunale hjemmehjelp fordi politikerne i kommunen har skrudd opp timesatsene med over 40% – og det har mange pleietrengdende gjort samtidig som meg… Polikerne gjør harde innstramninger og rammer de aller svakeste og mest hjelpetrengende , samtidig som det bygges praktfulle og kostbare kulturbygg, etc… Vi mennesker blir til tall, verdi måles i kroner og øre.
Jeg skjønner det du skriver GU, og jeg ser det, for hjelpeapparatet svikter hele tiden, på mange måter … Allikevel klamrer jeg meg til håpet – for jeg ser at det finnes ressurssterke politiske krefter som tar opp kampen, inngår allianser på kryss og tvers, og jobber sammen for verdighet, humanisme og et bedre helsevesen og hjelpeapparat med økt fokus på «pasienten/brukeren» … Dette vil jeg tro på … For meg personlig handler det om håp …
Jeg skjønner dette med håp, og respekterer det.
Jeg for min del trenger å få sagt det slik jeg opplever det, og jeg er ganske bekymret ja, på samfunnsnivå. Samtidig setter jeg også min lit til enkeltmennesker, men håper nok på større systemendringer.
Leser Stephane Hassels «BLI SINT!» nå. Fint bok.
Det er viktig å si fra – ellers er det lett å bli fanget av avmakta! Er enig i dine invendinger, det har jeg ytret tidligere her, og selvsagt håper jeg også større på systemendringer,utviklingen er urovekkende – men må også si at det er ikke en ensidig utvikling. Mange sterke krefter motarbeider denne utviklinga. PÅ mange områder. Mange forsker på dette, med ulike innfallsvinkler, resultatene havner hos byråkratene i departementene …
Peace & love& god helg, GU! I dager det den internasjonale ME awareness day 🙂
Ha en fortsatt fin helg du også.