redning

REDNING
gjelder å stenge seg
inne
for det er uutholdelig
ute

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i makt og avmakt. Bokmerk permalenken.

43 svar til redning

  1. AveM sier:

    Inne
    er det
    trygt

    Inne
    er
    som en kokong

    Vil bli der

    men
    tror
    må ut

    for
    forandring

  2. mormor sier:

    Gjelder å finne inne.
    For ute?
    Der er det farlig.

  3. bibbi sier:

    Opplevd, og gjort i flere omganger, når den utenompåførte støyen ikke forstår hva jeg sier, eller hva mitt behov er.
    En god dag til deg GU.

    • gamle ugle sier:

      Takk Bibbi. Jeg har vært ute (i verden med restarbeidsevnen min) og dermed inne i meg selv i dag. Nå er jeg inne (i huset mitt) og kan dermed komme ut, på bloggen, igjen.
      God ettermiddag til deg.

  4. BAMBI sier:

    Her inne
    kan jeg finne
    det som får meg til å skinne
    kanskje jeg bringer det ut
    når jeg holder ut
    det som nå er uutholdelig

  5. Innkapslede inne-meg
    og fungerende utenpå-meg
    er på vei mot hverandre
    med glasial hastighet

  6. BAMBI sier:

    (forts) …
    uutholdelig
    farlig
    (kunne det stått på slutten)

    Lå leker jeg med ordet «redning» redd-inn. osv…

    Ha en fin dag, der inne, GU!
    Jeg drister meg ut..

  7. me sier:

    REDNING
    gjelder å stenge seg
    inne
    for det er uutholdelig
    ute

    Fint gamle ugle.

    Kraften er sterk der inne
    når den får være i fred
    der finnes både optimisme
    glede
    energi
    og kjærlighet

    men det blir så fort forstyrret av ytre påvirkning

    ytre påvirkning som bygger meg ned
    ytre påvirkning som jeg ikke takler
    ytre påvirkning som presser seg på
    ytre påvirkning som jeg ikke takler
    ytre påvirkning som blir for voldsom for meg

    redning blir å stenge seg inne
    for det uutholdelige der ute

    hvorfor takler jeg ikke den ytre påvirkningen?

    • «Hvorfor» er et flokete ord for meg.
      Hva om du bytter ut «hvorfor» med «hva»?
      Som I:
      «Hva er det i den ytre påvirkningen som jeg ikke takler»?

      • me sier:

        Hei Inger Johanne. 🙂
        Ja, jeg ser forskjellen.

        Jeg tror kanskje man forflytter problemet…

        Hvorfor takler jeg ikke den ytre påvirkningen, går mere på meg. Hvorfor er jeg så lett påvirkelig. Hvorfor har jeg det best når jeg stenger meg inne, det er der jeg får fred med meg selv…

        Hva er det i den ytre påvirkningen som jeg ikke takler?

        Da flytter jeg fokuset ut av meg og på de tingene som forstyrrer meg.
        Og jeg tror ikke det behøver å være der hele problemet ligger.

        Jeg mener at min innvendige kraft bør være sterk nok til å tåle ytre påvirkning. Og er den ikke det så må jeg jobbe litt til med meg selv så jeg klarer å møte den ytre påvirkningen uten å bli vippet av pinnen.

        Men det er et interessant spørsmål; » Hva er det i den ytre påvirkningen som jeg ikke takler?»

  8. me sier:

    Hva enig i hva?
    Nå forstår eg ikke hva dere mener?

  9. me sier:

    I see 🙂

  10. me sier:

    Hei gamle ugle, det ble feil nicknavn på forrige kommentar. 🙂 Kan du forandre det til me

    Ønsker deg en fin dag. 🙂 klem

  11. me sier:

    Oi nå ble det litt feil her, gamle ugle.
    Ja, ja…håper du retter opp i det. 🙂
    Klem til deg gamle ugle og ha en fortsatt fin dag.
    Denne kommentaren her kan du jo slette når du har sett den. 🙂
    solen skinner her sør i dag 🙂
    får komme meg ut en tur

  12. me sier:

    Jeg vil prøve å forklare. Det blir kanskje litt personlig, men uansett…
    Forklare hvorfor jeg brukte ordet hvorfor.
    Dette blir utleverende, men det får så være. 🙂
    Jeg har det bra med meg selv når jeg går her hjemme alene.
    Jeg koser meg.
    Jeg maler litt og jeg leser og gjør så mye som formen min tilsier at jeg klarer.
    Jeg har det godt når jeg går her og suller for meg selv.
    Og jeg har en indre sterk drivkraft i meg. Jeg vokser meg stor innvendig fordi jeg trives og har det godt.

    Så fort jeg går utenfor døra så kommer alle inntrykkende å trenger seg på.
    Det kan være lyder som blir så altfor høye,
    Det kan være bevegelser som virker så sterke og forstyrrende på meg.
    Det kan være at jeg hører feil eller oppfatter feil det noen sier til meg.
    Det kan være en avisoverskrift som virker altfor sterk på meg. Jeg blir helt satt ut.
    Det kan være noe noen sier til meg som jeg blir fornærmet for eller jeg blir usikker på hva vedkommende mente o.s.v.

    Jeg er rett og slett så sansevar og overfølsom at jeg tåler nesten ikke å ta innover meg noen sanseinntrykk utenfor huset. Da skal jeg i såfall ha en meget god dag.
    Jeg mangler sansefilter eller flere…

    og da er det at jeg spør meg selv
    hvorfor er jeg så sårbar eller sansevar

    er det en del av sykdommen
    eller er jeg så sårbar, svak, og misforstår lett p.g.a kognitiv svikt
    eller er det andre grunner som jeg burde oppdage, forstå, og finne ut av?

    Om jeg stiller meg spørsmålet; » Hva er det i den ytre påvirkning jeg ikke takler så forflytter jeg liksom fokuset på det utenfor meg…og lyden som blir for høg kan jeg ikke alltid få gjort noe med
    eller den grusomme nyheten på forsiden av avisa får jeg heller ikke gjort noe med,
    -men jeg kan la være å se på avis-stativene i butikkene eller jeg kan la være å se på nyheter på TV, men jeg må jo følge med litt og da må jeg jo finne metoder å bruke som kan gjøre meg litt sterkere til å tåle.

    Eller om noen sier noe til meg som jeg blir såret eller satt ut av så kan jeg ikke få gjort noe med det vedkommende har sagt eller hva de mente med det. De har rett til sine opplevelser og de har rett til å presentere det for meg. Jeg får liksom ikke gjort noe med det, men jeg kan påvirke hvordan jeg møter det. Hvor sterk jeg er til å tåle…

    Og hvorfor er jeg i perioder for svak til å tåle?-det er noe jeg må finne ut av selv

    Sykdommen min påvirker dette, det vet jeg, men jeg må jo trene meg på å gå ut og å møte verden…møte disse utfordringene for en dag skal jeg fikse det. 🙂

    • Bambi sier:

      Kjenner meg igjen i denne mangelen på filter – men så har vi jo samme sykdom! På det verste tåler jeg knapt å være meg selv, feks å være glad og opprørt kan ta på like mye som å være opprørt, fordi det blir for stor påkjenning for hele organismen… Jeg var nok sensitiv for sanseinntrykk før jeg blei sjuk, og nå er inntrykkene skrudd opp ennå sterkere. Sånn er det med mine uttrykk også, paradoksalt nok. Inn og uttrykk kan i seg være belastende! Da må jeg bare frikoble meg, når jeg gjør det, og får set til – så er det som om alt slipper taket og jeg føler meg fri… Jeg tenker at det er greit å stille spørsmål og rette de både innover og utover, men ofte synes jeg det er slitsomt med alle spørsmålene … Når alt kommer til alt, så bare gir de meg frustrasjon over noe jeg ikke kan styre… Enten det er inne i meg eller utenfor… Viljen min vil så mye som kroppen ikke klarer uansett årsak, om du skjønner… Jeg har blitt flinkere til å komme til forsoning med meg selv og denne sykdommen selv om prisen er ufrivillig isolasjon… For jeg må beskytte meg og kroppen… Så håper jeg at vi en dag får medisiner, for vi har jo ekstremt sterke sensorer både fysisk og psykisk… Forsiktig klem til deg, me

    • Jeg skjønner, ME. Takk for at du svarte så grundig. Og for meg er fremdeles «hva» et viktig spørsmål, også i den sammenhengen du har nevnt. «Hva kan jeg forandre i min måte å reagere på …?» «Hva må jeg godta at jeg ikke kan forandre?»

      Det er overhodet ikke meningen å prakke på deg en løsning; nå snakker jeg om meg selv, og det blir personlig, dette også:

      Jeg har ikke ME; jeg var lammet av angst og depresjoner og levde i en splittelse av innkapslet og fungerende. Og når det gjelder det kognitive, måtte jeg da jeg var nesten 40 gripe fatt i at jeg hadde vokst opp i et (nesten) helt surrealistisk univers, omtrent som «Alice i Eventyrland» – de voksne i mitt liv så ikke meg, de så et speilbilde av noe i sitt eget hode; de informerte aldri om hva de forventet av meg, de bare straffet meg når jeg ikke oppfylte de usynlige forventningene. De fortalte ikke hvordan de tolket meg, de reagerte på sine tolkninger av det jeg sa og gjorde. En verden full av bjørnesakser, fallgruber og overfall. Som aldri var synlige. Som aldri kunne forutses. Som det var umulig å forsvare seg mot.

      Veien ut av dette ble for meg å tillate meg å merke hva jeg reagerte på (slik jeg nå jobber med å tillate meg å merke angst i forhold til legesenteret) og så sortere ved hjelp av «hva» og «hvem»:

      1) HVA er det i her-og-nå-situasjonen som jeg reagerer på? Det er alltid noe, aldri BARE innbilning, aldri BARE overfølsomhet.
      2) HVA er det i fortiden min som forsterker denne reaksjonen? Hvilke fortidsopplevelser ble trigget av det som skjedde nå?
      3) HVA eier jeg?
      4) HVEM ga meg bjørnesakser, fallguber og overfall i stedet for kjærlighet, støtte og næring?

      Jeg understreker igjen at dette er slik jeg ser det …

      • Bambi sier:

        Jeg kan bare svare for meg, IJ , vi har jo alle hver vårt, ulike lidelser og opplevelser.
        I mitt tilfelle med ME- sykdommen, så er det jo et relativt » nytt» traume som har invadert meg – en sykdom som har fratatt meg herredømme over kroppen.
        I mitt tilfelle handler det mye om aksept av omstendighetene , stillstand og beskyttelse… det motsatte av den forandringsviljen som samfunnet dyrker…
        Men jeg kan absolutt bruke noen av de spørsmålene dine i visse situasjoner… Men mye av det jeg opplever er litt bakvendtland for de fleste og vanskelig å forstå…
        Hva som gjør uendelig godt – er når jeg opplever empati fra noen… At et medmenneske sier jeg har vanskelig for å forstå – men jeg tror det er sånn for deg og respekterer det! Kjærkomne ord!

        • Bambi sier:

          Ps! IJ, tror faktisk at mange av oss med ME er overfølsomme! Jeg liker ikke det ordet for det har en negativ ladning, foretrekker hypersensitiv! En lett berøring, et ømt kjærtegn, kan kjennes ut som om noen mishandler meg rent fysisk. Samme gjelder, lys, lyd- og ord…
          Vibrasjonene fra gravemaskin utenfor, eller vaskemaskinen kan få meg til å gråte… Sånn er det bare… Det tok tid før jeg aksepterte at jeg reagerte slik… Det var først når kompetente medisineres kunne forklare disse fenomenene…

      • me sier:

        Hei IJ.
        Fin forklaring. 🙂

        Og jeg følger deg med hva… “Hva kan jeg forandre i min måte å reagere på …?” “Hva må jeg godta at jeg ikke kan forandre?” o.s.v

        Dette er noe relativt ” nytt” som har oppstått de siste årene – etter at jeg fikk sykdommen ME, som Bambi sier. Det er som at du går med en konstant influensa i kroppen og de fleste legger seg jo ned når de har influensa. Men du kan jo ikke bli liggende i 13 år. Så man har jo gått igjennom mange av disse spørre-rundene. En slags sorteringer. Hva er hva. 🙂
        Og jeg har det også akkurat slik som Bambi. Det handler mye om aksept av omstendighetene , stillstand og beskyttelse… det motsatte av den forandringsviljen som samfunnet dyrker…man har bare behov for å få lov til å være-ikke forandre…

        Men selvfølgelig har man bedre perioder helsemessig. Formen tilsier at du kan ta deg en tur utenfor heimen, prøve litt mere en dag, og da merker du hvor lite du tåler av inntrykk i forhold til før du ble syk. Man er utrolig sensitiv, følsom og sårbar. Som om du er lagd av porselen eller sukkerspinn.

  13. gamle ugle sier:

    Svarer dere alle tre, ME, Bambi og Ingrid felles. Jeg har vært opptatt i dag og kom nå hjem til dette ordskiftet. Og jeg som bare la ut et bittelite dikt om min egen redsel for verden der ute! Fantastisk.

    Jeg må tygge litt mer på det dere skriver om hva og hvorfor. Jeg tror jeg selv kunne brukt begge disse spørreordene, og gjør det nok også. Hvorfor blir ofte raskt etterfulgt av hva, for meg, men det kan godt hende jeg kunne gått rett på hva. Men jeg tror for egen del at det handler mer om perspektivet jeg bruker på «verden» og meg selv, enn spørreordene. Vet ikke om dette var forståelig, det er litt uferdigtenkt….

    Jeg oppfatter fra min vinkel av verden at diskusjonen dels handler om avgrensning – hva som er ditt og mitt, og hvordan vi påføres skam og redsel, eller lar oss påføre det. Og jeg følger deg Ingrid i det du skriver om korn av sannhet i reaksjonene. En reaksjon er en reaksjon, og den har en eller annen indre logisk forklaring, tenker jeg. Innbildning er ikke spesielt relevant.

    Jeg forstår at diktet, for å komme tilbake til det, er ganske åpent og derfor kan tolkes forskjellig og gi mening i ulike livssituasjoner. Det liker jeg.
    For mitt vedkommende smelter kropp og psyke bokstavelig talt sammen.

    • me sier:

      Hei gamle ugle.
      Ja, der ser du hva diktene dine setter igang i oss. He he he det er jo egentlig ganske rørende og flott!

      «Hvorfor blir ofte raskt etterfulgt av hva, for meg, men det kan godt hende jeg kunne gått rett på hva. »

      Det har du rett i.
      Jeg starter ofte med hvorfor, leiter etter svar og når jeg har noen veier å følge kommer hva kan jeg gjøre som et naturlig ledd videre.

      Ja ja ute eller inne. Inntrykk utenfra eller innenfra. Ytre trykk-indre trykk. Indre krefter-ytre krefter.
      Konkav-konvekst
      Dette er faktisk et tema jeg har vært opptatt av ganske lenge.
      jeg kan føle meg stor ute i naturen alene,
      men liten i en storby alene
      merkelig ikke sant
      hvorfor?

      der var hvorfor igjen

      he he he elsker å fabulere over slike ting…

      • gamle ugle sier:

        I kjølvannet av disse kommentarene tenker jeg igjen på hvordan mine dikt, som er skrevet i min unike situasjon, kan forstås og ha gjenklang hos andre, under helt andre omstendigheter. Det er noe genuint menneskelig her, til tross for de ulike årsakene til opplevelser av f.eks. det uutholdelige. Det er rørende ja, det må jeg si.

        Jeg tenker litt videre på disse hvorfor. For meg betyr det at jeg tenker igjennom om det kan være noe i situasjonen det gjelder, som kan ha røtter i fortiden min. Da glir dette hvorfor over i et hva. Hvorfor reagerer jeg nå, hva er det som gjør det? Dette er for meg ganske komplisert, for jeg er ikke så vant til å kjenne etter hvordan jeg opplever saker og ting.

        Inne og ute tror jeg kan bety ulike ting, konkret, men også mer som metaforer for tilstander. Jo, jeg ser at diktet er åpent, som det står nå, selv om jeg vet hva det sprang ut av, for meg, da jeg skrev det.

        • me sier:

          Det er et veldig fint dikt.
          tenk at så få ord kan beskrive noe som er så igjenkjennelig for så mange …da har du truffet blink, tenker jeg. 🙂

  14. me sier:

    Jeg har så lyst til å komme meg gradvis bort fra ME’en. Jeg har jo blitt så mye bedre fra den etter at jeg begynte med medisin og derfor har jeg skiftet navn på bloggen min. I formiddag dreiv jeg og leitet etter andre nick navn og fant ut at det gikk an å skifte det på bloggen. Prøvde alva, skjønner du, men ble veldig usikker. Lurte på om jeg skulle velge et slik dyrenaavn som dere har; gamle ugle, bambi, sjø ørret eller noe i den duren…har dere noen forslag?? alva eller selma eller kurt, bare no annet enn me-meg
    God natta. 🙂

    • gamle ugle sier:

      Jeg tenker at du finner nok et navn, som kan fungere for deg. Gamle ugle kom bare ut av det blå, jeg leste nicknamet tante sofie og tenkte at jeg må være gamle ugle jeg da, som sitter i treet og overvåker aktiviteten, litt på sidelinja. I etterkant kjennes det rett, det navnet.
      Assosierer deg sterkt med det visuelle, det estetiske. Kanskje kan du hente et visuelt stimulerende navn derfra? Du er så flink med farger…..
      God natt til deg også.

    • ME, min første innskytelse da du etterlyste forslag var «Kokong». Noe med at det er stillstand utenpå og langsom forvandling innenfor.

      Du vet selv hva som passer …

  15. Nå legger jeg igjen en generell kommentar til alle: Det er magisk at noen få ord kan bety så mye for så mange! Takk igjen, gamle ugle!

    Og takk igjen til Bibbi og ME. Jeg har TRODD at jeg forsto litt av hva ME er, og i dag har dere vist meg dybden av min uvitenhet. Det setter jeg stor pris på! Noen tilstander er hinsides empati … Nei, det blir feil, skal vi se … Empati fungerer ikke når det gjelder noe vi ikke evner å sette oss inn i – da må vi heller kople inn empatien for å innse den enkeltes iboende ukjennelighet.

    • Bambi – det er sent, og navnet ditt falt ut i min takk for å ha hjulpet meg til en ny forståelse av min uvitenhet om ME! Takk til deg også! Jeg er enig i at ord som «sensitiv» har en negativ ladning … og anbefaler en episode av Schrödingers katt som jeg har oversatt, og som går på lufta torsdag 24.5.2012 kl. 19.45.

      Det handler om smerteforskning, og indirekte om forskning på hypersensitivitet.

      • Bambi sier:

        IJ : Jeg er takknemlig for ditt takk og din ydmykhet! Og tusen takk for tips! Elsker schr. Katt, pleier å følge med når jeg er i slaget. Dette skal jeg prøve å få med meg… Så artig at du har oversatt! Må være lærerikt med sånne oppdrag!

        Til GU: diktet rommer så mye i all sin enkelhet, derfor er det jo bare for oss lesere å fylle inn …

        ME: en vakker sommerfugl?

        • Bambi sier:

          Ps IJ! Så jo traileren på programmet i dag, kom jeg jo på! Han med brannskader og snømennene i cyberspace 🙂

Legg igjen en kommentar til me Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s