KROPPENS STRATEGIER
Den roper nei, kroppen hennes.
Samtidig sier den til seg selv: Hold kjeft.
For den vet alt for godt, kroppen,
at høye sinte neirop kan føre til
nye krenkelser.
Den er ambivalent kroppen,
sier vekselvis ja og nei.
Kan ikke bestemme seg,
er både sint og redd.
Men kanskje er den full av selvinnsikt, kroppen?
Den passer på seg selv, på henne.
Er en beskytter, kroppen hennes,
har omsorg for henne.
Av skade blir kroppen klok, tenker hun.
Varsomt lar den det sterke
i henne, komme til syne.
Skummelt sterkt er det sterke.
Derfor har kroppen full kontroll.
Den sier: Ikke for mye nå.
Bare sakte slippes det sterke ut,
ikke for mye, ikke for lite.
Stol på meg, sier kroppen,
så blir det akkurat passe.
Men tør hun det?
©gamle ugle
Takk. Akkurat sånn er det! Kroppen er klok, den.
Ja, den er nok det, kroppen. Det gjelder å lytte og stole på, ikke alltid så lett.
Kanskje det er det aller siste tabuområdet?
Kanskje. Og den krever tid, noe som ikke helt passer inn i vår hurtige tid.
Jeg ønsker meg kostnad-nytte-undersøkelser av kvikkfiksløsninger.
Hva hjelper det at det er hurtig, når det ikke hjelper?
Jeg tror jeg har nevnt det før, men det finnes noen amerikanske, tror jeg, undersøkelser som viser kortsiktig «gevinst» av quickfikseriet. Men det kommer nok an på hva de måler, mennesker evne til å tenke bort og fortrenge, på kort sikt, eller mennesker i et lengre tidsperspektiv, tenker jeg. Og dypest sett om verdier – hva er egentlig målet med hjelpen? For hvem?
Ja, vi har visst hatt denne samtalen før. Livskvalitet på lang sikt … ser ikke ut til å være relevant. Og henger ikke arbeidsevne og livskvalitet sammen?
Arbeidsevne og livskvalitet, et stort tema. Og det treffer meg akkurat der jeg er nå. Noen tror at det å jobbe gjør deg frisk, noe jeg tror blir for enkelt. Og det kommer an på jobben og hvordan den er. Og en masse individuelle forhold.
Jeg tror nok at arbeidslinja er litt farlig ensidig, for å si det sånn.
«Jeg tror nok at arbeidslinja er litt farlig ensidig, for å si det sånn.» Tiltredes! Det er jo så lettvint og greit å telle arbeidstimer. Mobbing på jobb, gamle psykiske sår og mennesker med psykopatiske trekk i familien er ikke tellbart. Og da så!
takk 🙂
Bare hyggelig mormor
Vi skal måles, veies og telles
for dette har vi til felles.
Vi er lengde, vekt og en en-het.
Tanker, idéer, sjelelige sår
og nedturen du fikk i går,
kan ikke vinkles og vatres og veies,
under teppet må akkurat det feies.
nei nemlig
ikke alt kan telles
det har vi også felles
mange kosteundertepper små
kan fort bli et trykk-kokerteppe
som vips i lufta går –
Da sier kroppen sitt endelige nei.
Det går ikke lenger om de feier i vei.
Med stille bulder og uhørlige brak
blir enda et menneske vrak.
det blir til
hauger av vrak
det her
så jeg spør: hvem skal da ta de tak
som trengs?
Man kan undre
på hvor det hele bærer hen.
Og hvilke som klarer seg
og blir stående igjen.
Nå må det vel snu.
Nå må vi forstå
at kroppen og sjelen i tospann må gå?
Vi tar oss tilbake-
det er populært-
men livet og helsen
det er meg kjært.
Har kroppen hvisket om vei jeg må gå.
så går jeg vel dit jeg må?
historien viser
at pendelen svinger
men prisen er ofte høy
for de som er utslitte
etter år på tiår med strev
og neiord til kroppen
som ikke ble hørt –
Å tilgi
Å godta
seg selv
og verden
kan være
legende
men jeg
vet
at
det ikke
alltid
funker
sånn
……………..
Dette funker for meg:
Tilgivelse er ikke et redskap, det er resultatet av en prosess.
Tilgi seg selv.
Gi til mennesker som skadet: «De gjorde dette, det eier de.»
Tilgi mennesker som sier «jeg gjorde dette; det eier jeg»?
Gi dem rom til å tilgi seg selv.
Godta verden? Ikke faen!
Se hva som er feil og jobbe for å endre det!