ER DU DER?
Er du der, spør jeg henne, flere ganger.
Det er mørkt rundt oss,
så jeg kan ikke se henne.
Men jeg fornemmer hennes nærvær.
Av og til svarer hun med et dempet ja,
andre ganger er det helt stille.
Kan stundom merke pusten hennes,
at rytmen endrer seg litt.
Men jeg blir ikke urolig.
Jeg bare gjentar mitt spørsmål,
sånn nå og da.
Så spør jeg henne om det er
noe hun trenger.
Om jeg kan hjelpe henne?
Da blir stillheten overveldende.
Men det er som om luften
er ladet med det usagte.
Som om det finnes der, svaret,
men ikke kan klinge ut.
©gamle ugle
som usagte perler
og utenkte tanker
dirrer et svar i det mørke.
det kommer
svaret kommer
for her gjelder kroppens tempo og dynamikk
i stillhet og mørke er bevegelsen umerkelig
men den er
Dette var veldig,veldig vakkert!
Takk skal du ha.
Nydelig! bare nydelig!
Takk, så fint at det falt i smak..
Jeg er alltid her,
dirrer luften
blåser et stille svar.
Alltid og ventende stille
på oss.
kanskje
er stillheten
nettopp det som trengs
for å høre
svaret som er der – et sted?
Tror det 🙂
kanskje til og med en laang stillhet –
Av og til er det ikke ordene som teller – men fornemmelsene …
Ja, det er min erfaring også, fra ulike arenaer. Og noen ganger kan det vel hende vi prater litt for mye…
Jeg tolker diktet ditt. Tenker på det noen sier om å skulle være sin egen styrke, sin egen nærmeste. Hva gjør vi dersom ensomheten forsterkes av å både måtte spørre og svare selv? Finnes det rom for å lengte etter et annet fellesskap enn det ensomme? At noen andre spør lenge nok, rolig nok til at det blir trygt å svare?
Du stiller spørsmål jeg ikke kan svare på. Men som treffer meg i noe jeg tenker en del på om dagen. Som jeg ikke klarer å formulere helt enda, det handler om relasjoner.
Dette diktet har sin egen kontekst for meg, som jeg ikke har skrevet om her på bloggen. Men ditt svar nærmer seg min kontekst, i den forstand at det er skrevet som en indre samtale. Det er ikke to personer her, det er jeg som snakker med en taus utgave av meg selv, som finnes der inne et sted, godt gjemt, og som har vært der veldig lenge.
Men jeg kan egentlig bare sukke over det du skriver om å lengte etter fellesskap.
Det er mange som trenger hjelpere som spør lenge nok, og i et tempo som er riktig for personen. Og det er ikke så mange av de hjelperne, dessverre, av ulike årsaker.
Men det finnes medmennesker, og noen ganger er man heldig og finner noen man kan ha en gjensidighet med, man gjør dette for hverandre. Jeg har vært så heldig.
Da jeg stilte spørsmål tenkte jeg nok at det ikke nødvendigvis var noe svar. Det er et spørsmål det er vanskelig å svare på, men som deg – bruker jeg tid på det. Jeg tolket også diktet ditt til å handle om en person – det var i hvert fall slik jeg kjente meg igjen i diktet ditt. I spørsmålsstillingen. Letingen etter den lille jenta, kanskje.
Jeg tenker at et medmenneske kan gi mye. Det er noe godt i de gjensidige relasjonene nettopp fordi de er gjensidige og ikke asymmetriske. Kanskje er det en litt annen måte å lytte på der, et større mot til å bli stående i det vonde? Jeg vet ikke – det er en sårbar tematikk som trekker dypt.
Jeg tror diktet kan leses på flere måter, og det er i grunnen fint.
Den indre samtale er ikke alltid like lett, og da er det min erfaring at et annet menneske som lytter og tåler, også vonde og vanskelige følelser, er nødvendig.
For vi mennesker kan romme store motsetninger i oss selv, og det er ikke alltid så lett å være til stede for alt det som dukker opp i en selv.
Etter hvert bygges kanskje den indre relasjonen, meg selv sammen med meg selv, og det blir lettere å tåle seg selv, og kommunisere innover. Og å tåle stillhet og stillstans også.