TILBAKE?
”Raskere tilbake”
heter det.
Hva med
”tilbake med verdighet”?
Eller
”tilbake når tiden er inne”?
Eller kanskje
«ikke tilbake, men til et helt annet sted»?
©gamle ugle
om gamle ugles dikt
Her finner du dikt som formidler følelser av alle farger
©gamle ugle
Jeg ber deg respektere diktene som mine. Ønsker du å benytte deg av noen av dem, ta kontakt på mail: diktugla@gmail.com
dikt- og prosaoversikt
Klikk (oppe under bildet) på:
dikt- og prosaoversikt ©gamle ugle
så finner du oversikter over det som er publisert -dikt ordnet tematisk
Jevnlig legger jeg ut tidligere publiserte dikt, ordnet tematisk.
Det er bare å klikke, helt oppunder bildet --
Nyeste kommentarer
- gamle ugle til empowerment?
- Hanne til empowerment?
- gamle ugle til godt nyttår
- Birthe til godt nyttår
- gamle ugle til om et par dager er det jul
- Annemor Schønhaug til om et par dager er det jul
-
Nylige innlegg
- vil ikke
- godt nyttår
- om et par dager er det jul
- advent i år også
- status
- smertemusikk
- tidsakse
- ord og ord
- godt nyttår til deg
- jul i år også
- neida det er ikke jul
- i desember
- igjen er det desember
- blå
- i dag
- omfattende
- overganger
- det som omgir
- rydding, regn og redsel
- avslutning
- essens
- rødt dikt
- sjefstemmer
- etternytelse
- mulige møter
- leksjon to
- grunnposisjon (leksjon en)
- januarstille
- nyttår igjen
- noen gamle juledikt
- uansett god jul
- nesten, men bare nesten jul
- den tredje
- adventskontraster
- vinter
- desemberingredienser
- det er desember
- du hodepine
- hørt siste uke
- skjerpings
- stinn
- denne høsten
- ubalanse
- stabilitet
- rom
- når det trekker ut
- tiden derpå
- debatt
- ut-av-valgkamp-lengsel
- gjentagelser
Arkiv
Kategorier
gamle ugle 
Og som arbeidsgiver sitter hun tankefull igjen.. hvordan vise at man ønsker den andre verdighet, og eget tempo, samtidig som alt skal sies så kort og slagordmessig.
Kanskje – «du er velkommen tilbake når du er klar» – og «når jeg tar kontakt er det ikke for å mase, men for å si at du er fortsatt velkommen tilbake, i ditt tempo».
Ja, dette er ikke lett, for det er noen lenger oppe i systemet, over arbeidsgiver, tror jeg, som krever sitt. Det er press på alle parter nå, når det gjelder arbeid, sykdom og trygd.
Savner litt mer tillit gitt ut til de det gjelder.
Målsetting, heter det også.
Setter vi mål, kommer vi bare til steder vi vet om.
Som «tilbake».
Jeg er på oppdagelse.
Har kompass.
Tegner mitt eget kart.
Vet ikke hvor jeg kommer.
Mål ja, dem går det inflasjon i noen ganger, tenker jeg. Ikke alt som er viktig kan formuleres som mål.
Jeg vet heller ikke hvor veien videre går. Sånn er det bare. Tilbake virker litt defensivt på meg.
Leste en fin fantasy bok en gang om en «fotseer».føttene visste hvor hun skulle gå. Jeg har ofte tenkt «sånn er jeg også»
Jeg også, når jeg riktig kjenner etter, og ikke lar meg liksomlede til et eller annet som er definert utenfra. Og da nærmest kobler meg fra kroppen.
Boka heter «Jinian Footseer». Her er en lenke til hele serien – som er SF, ved nærmere ettertanke:
http://en.wikipedia.org/wiki/The_True_Game
Nå kom boklenken på feil sted. Ja ja.
Vi var pent nødt til å kople oss fra kroppen for å overleve i en verden av pansrede mennesker. Og jeg setter stor pris på å kunne kople til igjen i kontakt med deg og andre som jobber med det samme. Takk for samarbeid!
Ja, jeg tenker også sånn. Og jeg tenker videre at det forstyrrer verden litt, av vi forsøker å koble oss til oss selv, til kroppen, igjen.
Takk for samarbeidet selv, det betyr mye for meg.
Raskerer tilbake, eller restarbeidsevne, ord som vrenger seg i meg.
Tilbake til meg selv, og nødvendige rester, må gå til meg selv.
En god dag til deg GU.
Tilbake til nødvendige rester, av meg selv, det var spennende sagt.
Raskere tilbake kan for noen bli stress. Og skal veien alltid gå tilbake? Og til hva?
En god ettermiddag ønsker jeg deg.
Hva med:
«Dit du skal»?
Absolutt et godt alternativ, enten du vet hvor eller ikke.
… tilbake til arbeid, til samfunnet – ut å gjør nytte for deg med den restarbeidsevne du har!!! Her skal det jobbes! Bare bit tenna sammen og kom deg opp og ut!
Sukkja, ordlyden i NAV´s slagord kan virkelig slå en som allerede ligger nede …
Jeg sukker sammen med deg.
Jeg tenker at det sikkert er ok hvis man står i en operasjonskø for å å fiksa et eller annet som lar seg fikse. Men det er mye annet som gjør at folk ikke kan jobbe, og trenger tid og ro, ja rett og slett trenger å slippe å bli pushet på. Jeg har mine egne erfaringer med dette, og kan vel si at arbeidslivet, slik det utvikler seg nå, ikke akkurat er tilrettelagt for folk som «går» litt langsomt….. Og spektret er stort, ikke alle skal tilbake i jobbe heller, tenker jeg, og banner kanskje litt i kjerka?
For jeg liker (som du kanskje vet) å vri og vrenge litt på sånne sannheter.
Joda, jeg vet det, og som du kanskje også vet – så liker jeg også det …
Nei, kanskje ikke alle skal arbeide. Hvert fall ikke hvis de i utgangspunktet er syke og der arbeid gjør de sykere.
Jeg tenker at for noen er det nyttig å få drahjelp, det er kanskje nettopp det de behøver – ikke sant? Andre behøver jo det motsatte.
Å lage slagord som skal funke for alle blir derfor helt feil. Det stigmatiserer jo sånne etternølere som oss … som går og virker i langsomhet … Da er det viktig at vi får være der vi er (inn til videre)
Alle disse målene om å føre hit og dit kan jo virke helt mot sin hensikt (for en stor gruppe)
Ordet restarbeidsevne gir meg frysninger, langt inn i sjelen. Et skrekkelig ord. Det definerer mennesket etter en slags nytteverdi – all verdighet forsvinner med det ordet, synes nå jeg!
Jeg leste i vinter om en engelskmann (i england) som amputerte foten sin i protest når han ikke fikk innvilget varig uføretrygd. Etter flere år som midlertidig ufør blei han beordret ut i arbeid av myndighetene. Enden på visa var at arbeidsformidlingen sto klar for å plassere mannen i tilrettelagt arbeid når han blei utskrevet av sykehuset… Han skulle ikke komme unna med å amputere av seg foten. Hva er moralen i dette?
Når mannen er så desperat at han kapper av seg foten, da behøver han virkelig hjelp! Synes jeg ser tendenser til en slags arbeidsmoralfascisme! Skremmende! Vi ser jo en rekke politiske utspill her hjemme også i disse tider – en meget polarisert trygdedebatt.
Takk for din gode kommentar. Jeg tenker at myndighetene, i sin iver etter å fange opp de som trenger det, lager generelle regler som gjør vondt verre for andre. I tillegg reagerer jeg, som du, på språket. Rest ditt og rest datt, ikke gode ord dette.
Jeg hadde satt pris på redelig. At man sier at det faktisk er sånn at det er et økonomisk problem at for mange faller utenom. Men ikke omskrive det på en måte som gjør at mennesker som er syke eller av andre grunner ikke kan jobbe, kommer i skvis og blir stemplet som late eller lignende. Det gjør ikke folk friskere.
Systemene, inklusive arbeidslivet, kunne vel gjøre en del endringer også, slik at flere folk kunne fungere i jobbene sine. Noen blir syke av jobben også.
Raskere tilbake til noe som ikke fungerer, eller hva? Raskere tilbake enn hva da?
Som med alle andre slike opplegg er også dette avhengig av hva slags personer som jobber der og hvor godt organisert det er. Uansett hvor godt organisert det er og hvem som jobber der er det likevel ikke nok til å føre alle tilbake til arbeidslivet. Og hvor god hjelp man kan få henger også sammen med hvor stor selvinnsikt man har og hvor stort endringspotensiale man har.
Og så vet jeg ikke om man skal tilbake, det er kanskje bedre å gå videre til noe annet.
Jeg tror kanskje slagordet er ment som «tilbake til arbeidslivet», ikke en spesiell jobb eller arbeidsplass. Men som du sier, raskere enn hva? Her tror jeg igjen det vises til statistikker som omhandler lengden av folks sykemeldinger, og som kanskje handler om f.eks. køer for behandling, for dem som har nytte av det.
Jeg fester meg spesielt ved det siste du sier, å gå videre til noe annet. Dette tenker jeg mye på for tiden selv. Men jeg har ikke noe svar, men la det inn i diktet, mot slutten, som en mulighet for en større endring, i livet, på sikt.
Joda, du har rett i det – at det er snakk om å komme tilbake til arbeidslivet generelt, men også sin gamle arbeidsplass. Noen ganger er det personen selv som er syk, mens andre ganger har det direkte sammenheng med forhold på arbeidsplassen.
Med det siste tenker jeg at vi ikke går bakover, men framover mot nye ting, selv om vi alltid har tidligere erfaringer i kroppen. Vi bygger på det vi allerede har lært. Vi må ta på alvor at vi ikke er den samme som for fem år siden, og dermed passer kanskje heller ikke det samme lenger. For noen er denne innsikten kanskje en forløsning, en innsikt som gjør at løsningen blir klar. Og at det som holder en tilbake slipper taket.
Vil gjør deg oppmerksom på denne coachbloggen, som jeg tror du kan ha glede av: http://www.livsstrategi.org/
Takk for lenke. Jo, jeg har tenkt mye på om jeg skulle restarte meg selv, arbeidsmessig. Men jeg er nødt til å gi det litt tid, har vel erfaring fra mine tidligere skifter, at det gjerne dukker opp et eller annet, når jeg er klar for det.
Det er sant som du sier, vi er ikke de samme som for fem år siden, og for noen av oss har det vært store omveltninger.
Ja absolutt, mange blir syke av jobben! Akkurat det sier litt om samfunnet vi lever i.
Jeg ser flere og flere i min bekjentskapskrets, høyt utdannede og meget ressursterke mennesker, som har kollapset etter meg. Ikke samme sykdom som meg, men mange er utbrente, har utviklet alvorlig angst, etc etter langvarig slitasje pga arbeidspress og krevende arbeidsforhold .I noen tilfeller har de vært utsatt for herkseteknikker, osv…
Ser at noen har tatt stor (lang)varig skade av det … Der burde jo NAV sette inn støtet mot arbeidsgivere /arbeidsplassene. Mange av de sjefene er jo nokså manipulative og da er det den syke som blir skadelidende. NAV burde virkelig skjerpe kompetansen slik at de har kunnskap til å håndtere slike arbeidskonflikter og kan stille krav til arbeidsgivere. Slik det er nå, er det jo bare den syke som blir stilt krav til – det blir jo feil …
Jeg kjenner meg delvis igjen i det du skriver her. Uten å gå for mye i detalj så har jeg blitt tvunget til å velge meg selv og helsa, framfor jobb i fullt mon ja. Jeg er helt sikker på at dette var og fremdeles er et riktig valg av meg, og det ble helt nødvendig ja. Jeg har også takket nei til NAV, av helsemessige årsaker.
Jeg husker det ble advart mot denne ensidige arbeidslinja i sin tid, at folks verdighet skulle knyttes så tett til det. Jeg har også reagert på NAVs aktivitetsbegrep, som selvfølgelig er gitt NAV som regelverk ovenfra. Jeg har hele tida visst med meg selv hva slags aktivitet jeg trengte, at jeg trengte lang tid, og at stress virket helt mot sin hensikt.
I det hele tatt er jeg skeptisk til et system som på et vis formidler mistillit til borgerne. Erfaring tilsier, mener jeg, at da får systemet svar i form av nettopp det de ikke ønsker.
Jeg opplever også som arbeidstaker at endringer er i ferd med å ta bort meningen med jobben for en del av oss. Jeg har lest at det å oppleve mening og å ha mulighet til å organisere arbeidet selv, er noe som holder folk i jobb. Som en som alltid har jobbet i menneskeyrker er det tungt å merke at fagligheten og meningen blir rasjonalisert bort.
Urovekkende utvikling …
At de avskaffet midlertidig uføre-ordninga er en tragedie. Å gå på AAP – arbeidsavklaringspenger i år etter år, når man er syk, kan i seg selv være belastende… I NAV er man ikke pr definisjon SYK – alt vokabular går i arbeidsevne… Lurer på om det er et bevisst språklig grep?
Selv ble jeg sykere de 3 -4 første årene, fordi jeg stadig prøvde å reise meg, trappe opp jobb og trening. Det var verken jobb eller trening i seg som var problemet – men min egen kapasitet. Jeg var syk og ble sykere av å være i akltivitet.
Dessverre har ikke alle mulighet til å takke nei til NAV. Tro meg, hadde jeg hatt anledning, hadde jeg gjort som deg. Kan tenke meg det valget ditt har kostet …
Samtidig har jeg, og sikkert du også, i år etter år, betalt skatt til felleskapet … Strengt talt skal det ikke være sånn at man skal unngå NAV…
Det er som du sier, i NAV er man ikke syk nei. AAP orket jeg rett og slett ikke.
Joda, jeg har et langt arbeidsliv bak meg, hvor jeg har ytt i overkant, forstår jeg nå. Jeg klager ikke, jeg er glad for å ha hatt jobber hvor jeg har kunnet bidra med mitt, i forhold til de menneskene jeg har jobbet for og med. Jeg har vært heldig og hatt jobber hvor jeg opplevde mening.
Jeg jobber redusert nå og har ikke særlig stor inntekt. Det går for noen år, men ikke i lengden. Jeg taper trygdegrunnlag også, jeg er inne i det som kan kalles siste del av arbeidslivet nå. Men jeg har kommet til at NAV er verre, for meg. Selv om det slett ikke skulle være sånn.
Jeg har vel håp om å jobbe mer etter hvert, men kroppen varsler med en gang det blir for mye, og det kraftig. Så det må ta sin tid dette.
Viktig å være lydhør overfor kroppen, ja. Jeg neglisjerte – eller trosset dens signaler – og det invalidiserte meg.
Så bra at du har funnet en løsning! Av og til må man bare gå for verdivalg som gagner helsa.
Jeg er litt kjerringa mot strømmen ja. Så får vi se da, hva som skjer videre. Har tatt noen år, denne snuoperasjonen her….
Man kommer aldri tilbake.
Har man forlatt – er det stedet man oppsøker siden, endret, en selv er endret, tiden er endret.
Intet er statisk og det ser det ut til at vi glemmer, ofte.
Man beveger seg etter en tidslinje som er ens egen.
Andre og i særdeleshet arbeidslivet, beveger seg etter sin tidslinje.
Man kan ikke stige ned i samme elv to ganger.
Men NAV og andre byråkrathoder har ikke fått det med seg. Heller ikke at det er mennesker, ikke tall som kommer dit.
«Hallo, dette er 100% ufør, nr 2222227, kan jeg få snakke med 50 % sjef, nr. 3»
Så sant, så sant mormor, hvordan kunne jeg glemme gresk filosofi?
Nei, det virker som noen ikke har fått det med seg, samtidig som mye annet endrer seg i hurtigere tempo enn min kropp liker.
Så å komme tilbake, til arbeidslivet, vil vel egentlig si å bevege seg videre, inn i nye omskiftninger?
JA ,det tror jeg.
For om livet, kroppen og verden hadde vært statisk, hadde intet skjedd.
Det er ikke like lett for en kropp å få med seg alle trinnene i denne arbeidsdansen, som stadig øker takten.
Og den sier fra: Stopp. Ta det med ro. Jeg henger ikke med.
Og vi lytter ikke før det er sent, kanskje for sent og man må bruke resten av sin tid for å la kroppen snakke med sjelen i ro og mak og bli enige.
Ja, sukk. Det handler kanskje om et altfor stort tempo, og også om endringer som oppleves som meningsfylte, tenker jeg.
Hmmm… Har man sett denne nummeringen av folk før? For ikke å snakke om vurdering av arbeidsevne? Dehumaniseringsmekanismer er skremmende… Tenker på med en annen tid og en setting som gir dårlige assosiasjoner… men mekanismene er de samme, dog ikke så faretruende …
LItt på siden, men likevel relevant:
Synes ikke dette er på siden jeg. Selv om jeg ikke har ME er det en del ting her jeg kjenner meg igjen i. Jeg bruker å si at jeg restarter meg selv, og da mener jeg faktisk omtrent fra begynnelsen av meg, ja.
Og sett i forhold til Raskere tilbake og systemene våre, ja så er dette svært så relevant.
Bambi: Skummelt synes jeg dette er, og snikende. Når mennesker blir tall…. huff.
Fine refleksjoner, gjenkjennelig for jeg har ME selv …
Ovennevnte kommentar skulle til melivetpaaslep
🙂
jeg forsto det Bambi
Det er det som er det verste, denne snikenheta …
Ja, det synes jeg også. Og jeg ser vel ganske mye i systemene våre som skremmer meg. Mange raffinerte teknikker.
Ja når verditenkninga forkaster verdigheta…
Just. Verdighet som verdi kanskje?
kanskje? Et MUST, spør du meg!
Helt enig. Men KANSKJE et nytt slagord – for NAV?
JA! i hvert fall for NAV!
Av og til tyr jeg til litt humor…
Hu mor er livsviktig! Ei urkraft!
Men tenk, GU, om NAV hadde dyrket verdighet, tenk på alt det fine som kunne spire og gro ut av disse syke kroppene… LIVSKRAFT!
Sånn apropos, så forresten en nydelig film forrige uke, som heter «værekraft». Den anbefaler jeg på det aller varmeste! Tror kanskje den ligger på NRK nett TV.
Takk for filmtipset, skal sjekke det ut.
Du snakker om livskraft, det høres ut som en drøm –
Jeg tenker ellers på alle ressursene som går med til kontroller av alle slag. Hva hvis disse i stedet ble brukt til å hjelpe folk? Spørre dem hva de trengte av hjelp? Så kanskje det kunne spire og gro, som du skriver.
Drømmer er til for å realiseres, GU!
Det er sant. Skal sveve litt på den.
Her er noen linker, GU, du kan fjerne de hvis du vil, den er på nett TV
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/670893/
Her er en informativ link:
http://www.allgronn.org/varekraft/
Enjoy – tro du vil like henne og det hun står for!
Takk skal du ha. Jeg lar dem stå, kanskje noen lesere blir interesserte…
Hun i «værekraft» levde ut sin drøm – trass i invalidiserende sykdom. Blind, kreft, smerter… Et kraftfullt menneske i en skrøpelig kropp. Samtidig vil jeg påstå at hun aldri hadde klart det uten støttespillere. Men hun fikk muligheten til å blomstre, dele sin kunnskap med andre, være noe for andre. Og du GU, som er knyttet til musikk vil nok bli berørt av hennes toner. En meget vakker og sår film …
Takk for din anbefaling. Værekraft er et spennende ord.