Siden det er søndag henfaller jeg til litt bibelsk tale. Kan nok leses bokstavelig, men ikke nødvendigvis. Det er opp til deg, kjære leser.
SANNHETEN INNI HENNE
Hun var omgitt av sannhetsapostler,
alt måtte godkjennes av
øverste instans, der ute.
Ytre sannheter var det som gjaldt.
Hun måtte for en hver pris
unngå å sjekke det opp mot
sin indre sannhet.
Farlig er det å lytte til sin
egen indre stemme, og fremfor alt
til kroppen, grusomt farlig.
Sannheten finnes her ute, hos oss,
så gjør som vi sier, sa de til henne.
Men, undrer hun nå, hva var det som sto,
i den store svarte boka?
Jo, «guds rike finnes inden i eder».
Og guds rike har vel noe med
sannheten å gjøre, for dem?
Hadde de helt glemt dette «inden i eder»?
Inni meg, tenker hun høyt,
i kroppen min ja.
Men den er syndig, repliserte
de som eide sannheten.
Kroppen er det verste av alt,
det aller syndigste, fysj og fy.
Ja, men jeg er i kroppen min,
jeg er kroppen, konstaterer hun.
Å ja, det er derfor jeg er så
uten-sannhet–syndig.
Jeg bebor dessverre en kropp, sier hun.
Skulle vært helt ute av kroppen,
bort fra synden, som er i kroppen,
inn i sannheten deres, der ute.
Men inni meg, hvor er inni meg,
hvis det ikke er i kroppen?
Hva hvis de tar feil, sannhetsapostlene?
Noe jeg ærlig talt tror de gjør.
For hvor er inni meg,
hvis ikke i kroppen,
gjentar hun ettertenksom.
Kroppen er meg den,
tenkesvarer hun seg selv.
Og den har både innside og utside.
Kroppen er tvers igjennom syndig sa de?
Sikkert, i deres verden, men ikke i hennes.
For hun lever ikke lenger sammen med
barndommens sannhetsapostler.
Alt skam som ble påført henne,
den skal bare fare ut, som demonene deres.
Grå og mørk er den, som en
heldekkende uværssky.
Så, bort med seg, ut av kroppen,
alle følelser av skyld og skam.
©gamle ugle
gamle ugle 
Fremmedgjøring av kroppen, tenker jeg når jeg leser dine ord. Det som skal være oss nærest, vår egen kropp, med sin innside og utside, ble omgjort til noe som var styggt og farlig, å være tro mot seg selv, sine følelser og reaksjoner. Skulle det nå finnes en gud, så tror jeg han kjenner seg både misforstått og feiltolket, av de som påstår at de «tror».
En god dag til deg GU.
Takk for svar Bibbi.
Jeg er enig med deg, og tenker litt videre:
Kan det være sånn at vi gjør det samme i dag, men da kaller vi det ikke gud? Men det er kanskje like fremmedgjørende det vi driver med, når vi overstyrer kroppen og det den prøver å fortelle oss?
Ønsker deg en god søndag.
Det var noe å tenke på GU, og så tar jeg det et stykke videre i tanken, den «nye gud», er enkelte hjelpere, som bidrar til skam og skyldfølelse, ved å gi hjelp som den enkelte ikke kan kjenne seg igjen i, eller føle seg bekvem med, kan det være slik?
Ja, det tror jeg, hjelpere som bidrar til økt skam og skyld kan tilsvare dette. Og bak dem igjen finnes ulike syn på hva det er som «feiler» folk….
Og jeg tror et for stort fokus på tanker, dvs. det rasjonelle, og ignorering av følelser og kropp, kan være fremmedgjørende. Samt at noen typer hjelp gjør hjelptrengende til objekter, for noen som står utenfor med sannheten. I stedet for å hjelpe de som søker hjelp til kontakt med seg selv og sine behov, altså merke seg selv, som subjekt og «sjef i eget liv» (men ikke på tenkepositivtmåten).
Enig med deg her GU. Min opplevelse med hjelperne har vært: «vi skal definere hvem du er, og selvfølgelig kan du komme med innsigelser. Men så lenge vi kan sette deg i diagnosebåsen=syk, så kan du prostestere så mye du vil, vi og vår mal, den vi fant til deg, bestemmer hvordan denne behandlingen skal forløpe, og hva som er til ditt eget beste».
Det trengs endring i både praksis og holdninger hos hjelperne, tenker jeg. Så lenge de
holder fast på all diagnostiseringen, så blir ikke denne hjelpen anderledes. Alle kan vel
fra tid til annen stemme med en diagnose, men at denne får ligge som et hovedverktøy gjennom behandlingen, mener jeg stagnerer behandlingen for flere av oss, og ja, vi blir
sett på som objekter og umyndiggjøres i forhold til egne tanker, følelser og valg. Ikke minst valget til å kunne si, denne behandlingen stemmer ikke for meg!
Jeg blir så engasjert, men stopper her.
Dette handler kanskje om forholdet mellom individet og de andre, dvs samfunnet. Og hvordan vi har en hang til å fikse på de som ikke er strømlinjeformet, utenfra, etter en vedtatt mal, kalt sannheten. Forekommer i religion, behandling, oppdragelse av både små og store bl.a.
Det kan bli fundamentalisme ut av dette og det kan bli maktmisbruk.
Inni er inni.
Ute på er på min kropp
Utenfor er i verden hos andre.
Takk for dype og kloke ord. Når lytte til inni ikke blir fremelsket og nærmest forbudt, kan for mye bli på andres premisser.
Det meste vil jeg tro.
«Pleasing Children» lider etter at de blir store .
Og det kan gå lang tid før det plutselig sier stopp –
Og da nytter det ikke med overflatebehandling.
Jeg tror
på en Gud
som er
romslig og snill
Som elsker oss
sånn
som vi er
Ikke tusen
katekter
eller prester
eksperter
av noe slag
Kan komme
mellom
meg
og min Gud
Han som sa:
salige er
de som er minst
av oss
Den siste
av dere
skal bli
den
første
Det som
du gjorde
for
den minste
av disse
mine små
Det gjorde du
for meg
Takk for diktet ditt.