feilvare

FEILVARE
Ville de ikke ha deg?
Flere ganger blir hun spurt om det,
av hjelperen som var av den rette sorten.
Hun svarer raskt:
Jo, men det var noe feil med meg.

Så forteller hun videre:
De ville ha meg,
men måtte rette på meg.
For jeg var feilvare.
Ble forsøkt korrigert,
men jeg ble aldri helt rett.

Alltid måtte jeg ordnes på.
Alltid.
Var det ikke det ene,
ja så var det noe helt annet.
Det var som om jeg var dømt til
reparasjoner og justeringer
etter et skjema og system jeg
aldri riktig forsto,
men som jeg forsøkte følge
etter beste evne.
Jo da, de ville ha meg,
men i korrigert utgave.
Så jeg var konstant under utbedring.

Men noen andre, noen helt andre,
de ville ikke ha meg,
og slett ikke i korrigert utgave.
De mente jeg var helt feil.
Uforbederlig.
Uten mulighet til å bli godkjent.
Kort og godt feilvare.

Den evige korreksjonen
ble aldri avsluttet.
Det første korreksjonsskjema
fungerte ikke.
I det andre system ble hun
stemplet som håpløs.

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i barndom, identitet. Bokmerk permalenken.

14 svar til feilvare

  1. Fjerne egenart for å presse deg inn i en mal.
    Feilen ligger hos de som laget malen
    Og som prøvde å justere deg for å få plass til deg i den.

    Det er malen som er feilvaren.

    • gamle ugle sier:

      Det er jeg enig i, malen er grunnleggende feil.
      Men det vet ikke kroppen min, og den har gjemt på dette i mange tiår. Det må ut, det er eneste veien videre, tror jeg. Selv om det koster, jeg er kvalm her jeg sitter.

      • bibbi sier:

        Det må ut, om malen er aldri så feil.
        Jeg jobbet med feil mal over mange år, nå tar det tid å finne inn til meg selv igjen, og sinne, det er her jeg er akkurat nå.
        Knaill gått skrevi, som vi sei i Trøndelag.

        • gamle ugle sier:

          Takk skal du ha. Jeg har jo tenkt positivt, tenkt meg bort fra dette i hele mitt voksne liv. Det er lenge siden jeg tankemessig forsto at malen var feil.
          Men kroppen og følelsene er et helt annet sted, og krever sitt. Derfor er tenkepositivt-strategien helt bortkastet på meg.
          Så nå lar jeg kroppen få snakke litt, her på bloggen.

          • bibbi sier:

            Det er først det siste året jeg skjønner hvor mye skam og skyldfølelse, jeg har fått med meg, etter å ha brukt «positivitets-malen». Kropp og sjel gikk fullstendig i vranglås av denne behandlingen.
            Enn om vi kunne blitt møtt med en viss ydmykhet og respekt, for den bagasjen vi kommer inn med, og ikke minst, finfølelse for hva VI trenger. Blir helt matt av å skrive om
            dette, men jeg kjenner det er nødvendig for veien videre for min del.

            • gamle ugle sier:

              Ja, den tenkepositivt-metoden holder ikke i lengden, ikke for min del. Kroppen stoppet bokstavelig talt opp ja. Og nekter å la seg tvinge til noe. Og jeg har bestemt meg for å lytte til kroppen min, denne gangen.

  2. mormor sier:

    Maler er for snekkerarbeid og andre ting som mennesket lager med sine hender.
    Noen maler for menneske finnes ikke, men en idé om mennesket finnes.
    Tross alle maler og forsøk på å lage nye menneskemaler. feiler dette, gang på gang.
    For mennesket er ikke bare kjøtt og kropp. Selv den delen skal temmes og følge maler.
    Kvalmen over malprodusentene og deres»snekkere» er overveldende.
    Stopper nå.
    Ikke mer mal, men mye mer meg.

    • gamle ugle sier:

      Mye mer deg, mormor, og jeg prøver å få til mye mer meg.
      Hodet mitt forstår det, men kroppen bruker tid. Jeg vil at kroppen skal få den tiden der. Da blir jeg litt motstrøms.
      Men, kroppen taler sitt tydelige språk, det slår til med sine fysiske begrensninger, som bare leges ved å ta den tiden det trengs. Den bruker hardtslående argumenter, kroppen.

      • mormor sier:

        Gamle ugle
        Det er det eneste språket den har, kroppen. Å «slå hardt tilbake». For da MÅ vi lytte.

        • gamle ugle sier:

          Det er sant. Og da nytter det ikke med liksomløsninger, er min erfaring.
          Det hadde kanskje vært en ide å forebygge litt, på samfunnsnivå, drister jeg meg til å skrive.

          • mormor sier:

            Det hadde vært å ønske, men vanskelig å gjennomføre, for da må hvert enkelt individ sees, som seg selv og ikke som en del av en masse.
            Jeg tror mye av dette virrvarret ville vært mindre om ikke pengene hadde dominert på alle områder.

  3. Lammelåret sier:

    Jeg tror det aller vanskeligste er å hjelpe noen på deres premisser og bare det, men jeg tror det blir lettere dersom hjelperen innser at det ikke eksisterer en objektiv fasit og at det ikke finnes EN sannhet. Skillet mellom hjelper og hjelpemottaker er ofte lite, skremmende for noen hjelpere og kanskje en grunn til at skillet blir forsøkt forsterket?

    • gamle ugle sier:

      Jeg følger din tankegang og tenker at det må en endring til, på et grunnleggende plan. Det er jo ikke det at vi ikke har viten og erfaring med dette.
      Men det trengs vilje til endring, og jeg er ikke så sikker på om vi har tilstrekkelig av det, som samfunn, dessverre.
      Å være hjelper er krevende, det trengs integritet, men også mot til å stå i det, ofte i krysspress.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s