NÆRHET OG AVSTAND
Vil stole på
men kan ikke
Vil hengi seg
men kan ikke
Vil ha nærhet
men er livredd
Vil ha avstand
men er ensom
Vil slippe til
men vegrer seg
Vil ta sjansen
men tør ikke risikere
Er alene, så alene
det gjør vondt
Vil være nær, så nær
men det smerter
Vil og vil ikke
Kan og kan ikke
Tør og tør ikke
Åpner og lukker på en gang
Viser og skjuler samtidig
Slipper og holder
i seg selv
Er alene
©gamle ugle
Reklamer
Nærhet – distanse, så vanskelig , så vanskelig.
Nærhet, ment som godhet, smerter,
nødvendig distanse og pusterom,
ensomhet.
Takk for at du deler GU, disse svært gjenkjennelige ordene.
Takk for respons. Skrevet for en tid tilbake, men stadig aktuelt, for meg. Og antagelig et evig menneskelig tema.
..og stadig aktuelt for meg også.
Hm, kanskje burde det være et tema for hjelpere også?
Absolutt et tema for hjelperne.
Har lest om eksistensiell terapi, men tror ikke det er så utbredt.
Alltid og evig menneskelig.
Aldri enkelt å forholde seg til.
Stadig tilbakevendende eksistensielt tema. Ikke enkelt nei, men tidvis nødvendig, å forholde seg til.
Evig menneskelig, ja. Og fint når det går an å teste dette. Se etter grunner til at her-og-nå-tillit er berettiget. Se på årsaker til gamle mistillitsreaksjoner. De henger sammen i en flokete klump …
De henger sammen ja. Jeg har møtt dette på ulike nivå de siste årene, og er vel i ferd med å fullføre en slags fortelling om dette, fra livets begynnelse til voksen alder, fra sanselighet og ren kropp, til rasjonelt analytisk tenkende.
På vei mot integrering og større indre tillit, kanskje.
Det er også mitt inntrykk av deg – at du er i ferd med å fullføre en fortelling.
Integrering, ja … så sterkt et behov, og så benektet av hjelpevesenet!
Integrering på ordentlig tror jeg tar for lang tid for hjelpevesenet og pengemenneskene. Og er for smertefullt kanskje, for det skal ikke underslås at det har kostet dette, de siste åra.
Mange av diktene har jeg skrevet mens det sto på som verst. Det er en del av sluttfortellingen og integreringen at de gjøres «offentlig», dvs. slipper ut og kan leses av andre.
Jeg sukker litt, for quickfikseriet overser og overhører det nødvendig grundige og langsomme i disse naturlige prosesser, vil jeg si, nå i etterkant.
Hva vil de nå med natur i hjelpeapparatet, om du ikke «kan løpe deg frisk»?
Mennesket er natur, men skal ikke få være det. Kjapp og ubetenksom til sine tider, langsom og underfundig til sine tider.
Vi mennesker er ikke roboter, presset sammen i samme form. VI ER NATUR. Noen snille, gode, velmenende, andre diktatoriske, noen forstyrret og noen ødelagt, men uansett, medlem av menneskeheten.
Fester meg med «løpe deg frisk». Oppfatter jeg det bokstavelig handler dette om dop(amin)og den slags, mot nær sagt alt og intet. Nå er det greit at kroppen får bevege seg, men gamle traumer bearbeides ikke ved løping. Løping kan fort bli en slags pille det, sikkert bedre enn annen dop. Men det gjør ingenting med årsaken, kun symptombehandling, tenker jeg. For de som vil det.
Nei, da handler det om annen «naturlighet». Min erfaring er at tempo må styres innenfra. Kroppens eget tempo i prosessen, ikke kulturens tempo.
«Løp deg frisk» har man servert til nær sagt alle mennesker og alle plager. Blir omtrent som å be noen smile seg frisk, i mine øyne.
Bevegelse er godt og bra, men alltid i eget tempo.
Jeg er enig, løp deg frisk, smil deg frisk, universalmedisin, tror ikke på det. Og jeg er litt bekymret for dette presset, like før det blir tvangstrim både her og der.
Desssuten, jeg tror helse og trivsel handler om hva den enkelte finner mening i. Og det kan jo være så mangt.
Kropp i bevegelse er vel og bra, men det skal vel ikke kommanderes som felles mening for alle. Nei, det blir det uhelse av.
Liker diktet. Festet meg ved det siste ordet «alene», og der møter jeg min egen smerte også. Og tanker om hva som fører en inn i redselen for nærhet:)
Takk for din respons.
Jeg tenker at alle mennesker dypest sett er alene. Mange av oss får kontakt med dette når livet slår til, med kriser, sykdom, andre sterke innslag som når oss.
Noen ganger setter det oss i kontakt med hele vår individuelle historie, av nærhet og avstand.
Helt enig i tanken din om at alle mennesker dypest sett er alene. Kriser og sykdom og tøffe ting gjør at vi møter den dype aleneheten, men kanskje også den aleneheten som at de sosiale nettverkene blir skjørere når livet går i motbakker.
Tenker litt på dette med de sosiale nettverkene. Kanskje blir det tydeligere hva og hvam det er, når livet røyner på? Og noen ganger fører kriser til ganske store endringer, og da kan det til og med hende at man må nyorientere seg litt, i det sosiale landskapet.
Men det gjelder å tåle seg selv, for dypest sett er vi alene ja.
Diktet ditt traff meg i magen.
Denne todeltheten mellom å ville, men ikke helt få til å ta imot. Det å ikke ville, og prøve å sette grenser. Det å prøve å finne frem til sitt eget rom, sine egne grenser, sin egen kropp, og utforske egen avhengighet og selvstendighet. Jeg opplever det som utfordrende, og et livslangs prosjekt. Noen ganger handler livet om å skrive nye fortellinger, og de fortellingene som bidrar til å styrke, holder jeg nært meg, men todeltheten min – den har jeg alltid med meg, tror jeg.
Jeg tror todeltheten er menneskelig, og at den følger oss på ulike måter, gjennom hele livet. I alle fall hvis vi våger ha kontakt med oss selv.
Livet som å skrive nye fortellinger er jeg helt med på. Alt etter hva som skjer oss, forstår vi både det som har hendt oss i fortiden, og det som skjer i nåtid, på ulike måter.
Takk for tankevekkende ord. Særlig disse bevegde meg:
Åpner og lukker på en gang
Viser og skjuler samtidig
Slipper og holder
i seg selv
og ble et lite dikt i diktet!
Så fint at du merket deg dette. Jeg har selv tenkt på at disse linjene kunne stå for seg selv. Men, for meg utvider de perspektivet, for nærhet og avstand hører sammen med slippe / holde, åpne / lukke, vise/skjule.