kan og vil

KAN OG VIL
De sier jeg kan hvis jeg vil.
Men hva er å ville?
Jeg har villet og villet
med tankene mine, i årevis jeg,
overskredet mange grenser
ved hjelp av ren viljestyrke.
Men jeg kunne jo ikke, ikke egentlig,
var bare styrt av tankene,
den vill-inga der.

For jeg er styrt innenfra, jeg,
kan ikke ville, før hele meg;
kropp, følelser og tanker
er samlet i et rungende ja.

Jeg fortsetter å tilpasse meg,
sier at jeg vil, tanke-vil,
prøver så tanke-hardt jeg kan.
Så holder de fred,
alle tankeprofetene, håper jeg.

Men inni meg protesterer noe,
kroppen roper nei.
Den har sin egen vilje, kroppen.
Den bærer på følelser som har vært
tankeprogrammert vekk.

Vel, helt vekk var de jo ikke,
finnes fremdeles i kroppen, gammelfølelsene.
Så skal noe tankeomprogrammeres,
ja så er det: ja til følelsene,
ja til protesten,
ja til alle kroppens nei-er.

Selv om denne programmeringa
egentlig er noe tull, for meg.
Litt på liksom, en slags tankelek.

For det er bare jeg
i samarbeid med meg selv;
kropp, følelser og tanker
som vet når jeg kan ville.
Ja du hørte rett, jeg sa kan ja.
Og det kan-et kommer innenfra,
fra et helhjertet meg.

Så jeg må bare vente
til jeg merker at
jeg kan og vil
med hele meg.
Innenfra.

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker. Bokmerk permalenken.

30 svar til kan og vil

  1. mormor sier:

    JAAA.
    Kan ville, ikke skal eller må ville.
    Jeg vil når jeg kan,
    men jeg kan ikke bare ville.
    Da er veiene ville.
    Kroppen setter foten ned.

    • gamle ugle sier:

      ja og amen
      sier jeg
      når kropp sier stopp
      jeg lytter

      Jeg er ikke spesielt glad i misjonsvirksomhet, men akkurat dette kunne jeg muligens tenke meg å misjonere litt for. Eller i alle fall snakke om det, i de fora jeg har tilgang til.

  2. bibbi sier:

    Diktet ditt fikk meg til å huske noen følelser, jeg nettopp har kjennt på, og som fikk meg til å tenke, at skyld og skamfølelse kan sitte utrolig dypt.
    Jeg vet, jeg og kroppen min, vi har gjort det vi kan for å bidra til endring, likevel så streifer denne skyldfølelsen meg innimellom med: kanskje kunne du gjort mer?
    Noe er deler av fortidens skam- og skyld følelse, men resten, det fikk jeg gjennom å har prøvd kognitiv terapi flere ganger.
    Ufattelig innimellom, hvor dypt dette sitter, rasjonelle tanker til tross.

    • gamle ugle sier:

      Jeg følger deg her. Jeg opplever det som lag på lag i kroppen, som må tas i mange runder, før det liksom gradvis mattes ut. Det er som om kroppen er infisert med det, noe jeg tilskriver at jeg var et veldig lite barn da alt dette begynte. Dype mønstre.

  3. ME sier:

    Så sant så sant, gamle ugle.
    Jeg gir meg den tiden jeg trenger
    jeg venter
    jeg venter på en indre styrke
    en styrke
    så sterk
    at den gjør meg sterk nok
    rustet til å tåle
    fra utsiden
    men jeg venter også på en indre styrke
    en styrke som fyller hele meg
    på tvers og på langs
    til jeg kan og vil
    og våger
    med hele meg.
    Innenfra
    og ut

  4. Bambi sier:


    slik at jeg kan være
    tøyelig
    bevegelig
    uten å briste
    eller sprekke
    når det røyner på

  5. Takk for fint dikt og fine kommentarer.

    For meg gjelder det å flytte inn i livet mitt. Og kroppen min. Millimeter for millimeter. Ikke med press og vilje; med tillit og tillatelser. Tillit til motstanden. Tillate meg å lytte til motstanden: «ENDELIG HØRER DU MEG!» sier den. Tillate dødsangsten å slippe til, tillate alle tanker og redsler som motstanden skjuler i kroppsvevets mange millimetere. Tillate alle de bittesmå, spinkle reaksjonene og følelsene som redselen har skjult. Millimeter for millimeter, tre millimeter fram og to tilbake, blir kroppen en del av meg, og ikke et gissel for normalsamfunnets fasader.

    • gamle ugle sier:

      Takk for din respons. Kan bare slutte meg til dine ord. Det er sånn for meg også. Jeg må gi meg selv det jeg ikke fikk i fortiden, tillit og tillatelse, til både ja-er og nei-er.

  6. Bambi sier:

    kan
    vil
    hvil

    hvil
    i
    liv

    le
    ve
    livet

  7. Bambi sier:

    klokken
    tikker
    tiden
    går

    kroppen
    virker
    slikker
    sår

    sårene
    vil gro
    i fred
    og ro
    det vil jeg tro
    at
    kroppen
    virker

  8. Bambi sier:

    Kroppen er god
    når den får ro
    smiler
    når den hviler

  9. marittotland sier:

    Ja, slik er det med den saken, som Karlson på taket, sa.
    Dette gav gjenkjenning. Godt å hvile i andres ord av og til. Bare vite at slik er det..

  10. Maryathome sier:

    Jeg tror vi trenger å ha med kroppen. Den blir så lett oversett at den av og til glemmer at noen kan nå den, tror jeg. Og når jeg nå oppdager at den er mulig å nå blir jeg helt satt ut. Det finnes jo et språk der inne, noe som sier «ja» og «nei». Så godt og så vanskelig! Jeg vil finne mer ut av dette, og synes du beskrev det veldig treffende. At vi må ha med hele oss. Vi trenger jo det; følelser og kropp i ett. Ikke bare tankene.

    • gamle ugle sier:

      Takk for din respons. Som du sier, språket kroppen bærer på, er både godt og vanskelig. Kroppen forteller oss det, hvis vi vil lytte.
      I det lange løp er det ikke så lurt å ignorere kroppen, er min erfaring.

  11. Bambi sier:

    Et annet ord for kropppen er legeme
    lege med

  12. BAMBI sier:

    Ordlyden
    kroppen
    som om den er proppen
    som om den er
    forstoppet
    forstokket
    men legeme
    er med
    en lege
    med
    et legeme
    en klang
    av fred
    og viten
    når man er
    sliten

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s