STENGT INNE
Det var ingen
som merket hennes gråt.
Så hun sluttet å gråte.
Det var ingen
som hørte hennes rop om hjelp.
Så hun sluttet å rope.
Og gråten og ropene ble stengt inne.
Lenge håpet hun at
noen skulle høre
de lydløse ropene.
At noen skulle merke
den kvalte gråten.
Håpet noen ville nærme seg
kjærlig og respektfullt.
Kanskje venter hun fremdeles,
med døra litt på gløtt?
Kan hende hører du ropene hennes
hvis du lytter nøye.
Merker gråten hennes
hvis du selv er musestille.
Kanskje åpner hun døra for deg
hvis hun senser dine varsomme steg?
Hvis du nærmer deg
på den rette måten.
©gamle ugle
gamle ugle 
…og hjelperne, de fortsatte arbeidet, slik at hun kunne fortsette med å stenge seg inne.
Når skal dette snu, og noen våge å ta et oppgjør med den behandlingen som gis.
Ble en tidlig start her hos meg i dag, og jeg ønsker deg en god dag GU.
Og disse mønstrene er gjentagelser, til ulik tid, i ulike situasjoner.
God dag til deg også Bibbi
God morgen eller dag eller hva det nå er.
Vi får vente på vennlig røster, varsomme berøringer og trygg pust.
En tid kommer hvor vi blir sett, hørt og anerkjent, som den man er, tror jeg.
Eller lever jeg i håpet?
Jeg tror vi må leve i håpet. Jeg tror også at ropene blir bittelitt sterkere når vi møtes i blogging. Kanskje kan det samles i større rop?
Ja, jeg velger å leve i håpet, jeg gjør nok det, tross alt.
Jeg også, jeg også 🙂
Så fint skrevet! Ja, det er mye å hente hvis man nærmer seg på den rette måten. Men det er skremmende få som har evnen til å se «den annen». (Selv om mange synes å tro de kan). Det er en egenskap som dessverre ikke vektlegges og fremdyrkes i dagens travle samfunn. Og har man først ikke blitt møtt av en person eller et system, er det vanskelig å snu det til en positiv relasjon, synes jeg. Jeg tror det er en egenskap som det dessverre er vanskelig å erverve dersom man ikke allerede innehar den. Men noen setter kanskje større krav til å bli «møtt» enn andre?
Jeg har faglig kompetanse innen dette feltet i tillegg til at jeg har opplevd å ikke bli møtt ja.
I relasjoner hvor den ene har en eller annen form for makt blir dette særs viktig. Enten dette gjelder barn, hjelpetrengende, NAV-klienter osv.
Selvfølgelig innen hjelpesystemene, hvor mennesker kommer med sine sår, mer eller mindre synlig. Hjelpere som ikke har en viss evne til å behandle den andre med anerkjennelse og respekt, og å tone seg inn, kan gjøre mye skade.
Derfor bør hjelpere utdannes i dette, ikke bare ved å lese teori, men gjennom veiledning og solid egenerfaring.
Jeg tenker ikke på det å bli møtt som et krav. Jeg mener vi må behandle hverandre som mennesker uansett, med de variasjoner det innebærer.
Jeg mente forsåvidt ikke krav på å bli møtt i den forstand, men heller at man kan være mer sensibel og sårbar og derved utfordre systemet mer i forhold til behov for større toleranse. Utdanning av hjelpere kan nok være nyttig, og erfaring absolutt nødvendig, men et problem er at ikke alle er like egnet som hjelpere, rett og slett, men dessverre desto mere maktsyke. Mulighet for å kunne velge behandler/hjelper vil kunne avhjelpe dette.
Jeg er enig, å kunne velge ville være ønskelig. Det handler også om kjemi, hvem som passer for hvem.
Samtidig mener jeg nok at det trengs økt fokus på relasjonskompetanse i utdanningen. Det går an å jobbe med seg selv, selv om jeg er enig i at ikke alle er egnet. Kanskje noen av dem kunne bli stoppet under utdanning hvis dette var mer i fokus.
Tilbaketråkk: … | Veimat
Hvor kort
Er livet
Hvor lang
Er døden
Mot solnedgangen
Og morgenrøden
Å måle livet
I tid og meter
Å måle tiden
I centimeter
Det er
Kan hende
Det som vi kan
Det er kan hende
Som stille vann
Å vite noe
Om tid og liv
Og evighet
Er oss ikke gitt
om dette
ingen av oss
kan fatte
om det står vi
her tom og tafatte
det er
kan hende
som det skal være
og denne sannhet
er tung å bære
her slutter
tanken
og det kan tære
til Gud jeg
setter min håp og tro
en dag
vil han
gi meg fred og ro
Takker for ordene dine. Setter min lit til håpet jeg også, på min måte.
Det er vanskelig for både den som gråter uten lyd og den som trenger å bli tatt inn.
Det stemmer, dette er vanskelig. Men det er reelt dette, jeg har erfart dette fra flere sider. Det er nok en form for traume, denne låsheten, og her kreves det sensitiv tilnærming.
Min erfaring er at jo lavere utdanning hjelperene har, jo bedre er de til å kommunisere og møte andre. Tror det handler om _jo mindre makt, jo mer menneskelig_
Jeg registrerer at mange har opplevd dette. Selv tenker jeg at det finnes medmennesker i alle nivåer, men at systemene hindrer denne praksisen. Forteller muligens mest om maktsystemene våre.