INGEN PLACEBO
De sier hun må tro.
Og at hun må ha tillit.
De skulle bare visst
hva de ber henne om.
De skulle bare visst.
Samtidig sier de at
hun skal akseptere seg selv,
som hun er.
Hun svarer at
hun aksepterer seg selv;
inklusive sin manglende tro,
sviktende tillit,
utstrakte tvil.
De gjentar at hun skal tro og ha tillit.
Hun hører nøye etter.
Legger godviljen til,
tilkjenner dem gode hensikter.
Men hun kan ikke tro.
Ikke ubetinget,
slett ikke fullt og fast.
Det er ikke henne.
Tillit er bare ikke hennes greie.
For tro og tillit har
påført henne mye smerte.
Hun har blitt avkrevd
enorme doser tillit,
mengder med blind tro.
Tenke-, føle- og gjøre-tvang,
kaller hun det nå.
Så hun kan ikke tro på troen.
Hun kan ikke ha ubetinget tillit
til noe som helst.
Sånn er det bare.
©gamle ugle
Hun har behov for tro og tillit, ja.
FRA
Fra dem som krever det.
Rart det …
Det faller dem aldri inn
At de kan gi det til henne
Tro på hennes egenart
Tillit til hennes sanser og forstand
Hun avkreves tro på at hun har verdi
Når de viser at hun ikke har det.
Og hun er ikke
problemet i dette
rart ja – absolutt
når det er så enkelt som
å gi tillit
hører dere
alle dere med makt
dere som lager systemer
instruerer og kontrollerer
gi tillit
praktisere tillit
er det som hjelper
så enkelt er det
nå har jeg sagt det
Tillit er ingen instant-greie.
Den kommer ikke på befal.
Slett ikke til dem som krever.
Tillit er skjør som en drøm.
Tillit opptjenes.
Tro? Tro meg?
Tro på?
Det er bristende grunnlag for tro og tillit.
Når systemene og deres håndlangere krever og ikke gir.
jeg spør:
de som krever tillit
av mennesker i avmakt
har de selv møtt mistro?
har de selv ikke opplevd
å bli gitt tillit?
Ikke sett og ikke møtt,
de ufeilbarlige bedrevitere.
Blinde som muldvarper
graver de.
Snadrende som gåseflokker
drukner de
oss……..
hvis vi ikke sier nei
snur oss en annen vei
gir hverandre tillit
romslighet
tåler feilbarlighet
tenker jeg
Jeg spurte en behandler en gang: Hvorfor har du ikke tillit til og tro på meg?
Han smilte.
Jeg gråt.
Jeg leser om din gråt og kjenner den i ryggmargen.
Så utrolig sterk du er som klarte si det der og da. Mange av oss blir stumme.
Når tillit er synonymt med svik,
kan man ikke ha tillit,
og systemene avkrever,
istedet for å gi.
Påfører nye sår,
sår som kalles,
udugelighet,
sår som får diagnoser,
sår som kalles,
ikke-mottagelig,
Når skal de som representerer systemene høre?
de er døve
uvitende
ute av stand til
blinde
tenker jeg
og sukker tungt
for det som kunne hjulpet
å gi tillit
det er det de slett ikke kan
En ting til , Jo mer jeg leser dine dikt GU, så tenker jeg, disse burde vært utgitt i bokform, og legges inn til hver behandler, som skal behandle mennesker, som har opplevd store svik i sin oppvekst.
En god dag ønskes deg.
Takk for tilliten Bibbi. Kjenner du en forlegger tar jeg imot tips.
Ellers har jeg drysset ut en del dikt til mennesker jeg har møtt på min vei.
God dag til deg også.
Det er viktig å «aksepterer seg selv;
inklusive sin manglende tro,
sviktende tillit,
utstrakte tvil.» tenker jeg…
Ja, jeg mener også det. Men lett er det jo ikke.
Du er vrang
Er jeg
spurte jeg
fordi jeg ikke lot meg tvinge av tvang
som hang …
en kvelende skygge
slukte det trygge
alt jeg ville bygge
ville skyggen tygge
jeg grein
en taus protessang
er jeg
vrang
fordi jeg ikke lot meg fange
fordi jeg ikke tillot dere vinne
Tårene
bringer
meg til vett
Tro meg den som kan
jeg er ikke vrang
jeg har rett
dere begår urett
jeg tror deg
jeg kan
ikke stole på
de som er utenfor
den som opplever
kun den som selv
kjenner i kropp
har rett til å
si ja eller nei
takk for poesi –