farmors hus – et prosadikt

Søndag igjen, og tid for å reise tilbake til barndommen. Minner om mennesker, rom og situasjoner som gjorde sterkt inntrykk på et barn. Og som lever videre som avtrykk, inni en voksen.

FARMORS HUS – et prosadikt
I farmors trikkeristende hus var
rommene fulle av fornemmelser;
lukt, smak, farger og lyd.

1.
Når det var fest ringte vi på
utenfor hovedinngangen.
Farmor bodde i tredje etasje,
butikkene på gateplan var i første.

Innenfor, i entreen, hang lange rader
med kåper og kapper, spennende å
gjemme seg innimellom, for oss søskenbarn.
Noen plagg strøk lette og glatte over kinnet mitt,
vennlige, hos dem ville jeg være.
Andre kjentes harde og stikkende,
som om de skjøv meg vekk fra seg.
Og plaggene var fulle av menneskelukter.

2.
Så fikk vi gå inn i farmors bestestue,
for nå var det selskap.
Til hverdags var de dørene alltid lukket.
Der inne fantes dype stoler,
onklene satt i dem, de luktet sigar.
Pianoet sto klart med levende lys på seg,
og tantene, ja de kunne spille, alle sammen.

Og det var juletre der, når det var jul.
Da var det gjetteleker og leting etter
saker og ting som var bortgjemte,
gang og sang rundt juletreet.
Jeg lærte mange vers av ”Himmelblå” og ”Betlehem”,
sikkert tjue av hver.
Husker ”På stjerneteppet lyseblå”,
for det var så fint å tenke på, det teppet.

3.
Farfars gamle kontor var forvandlet til
et godterirom, for farfar var jo død.
Det var et bittelite rom, fylt opp med
mørke møbler, og tenk; skrivebordet,
det hadde hemmelige skuffer.
Hadde ingen vinduer det rommet, var innestengt
som kontoret til en fordekt dickensk advokat,
tenker jeg nå, som jeg er voksen.

Der inne luktet det en blanding av godterier;
sjokolade, polkagriser, skumbananer.
Og frisk frukt, vakkert dandert på store fat,
det var jo fest.
Slik ble utryggheten i kontormørket
forvandlet til søt glede.

Den spesielle lukten satt fast i det rommet,
forsvant aldri helt, for meg.
Eller flyttet den bare inn i nesen min, for godt?
Vi barn fikk bære inn godteriskålene
til festgjestene i bestestuen.
Og så drakk vi brus, blandet sammen
så den fikk alle mulige rare farger.

4.
Til vanlig var vi i farmors spisestue,
det var hverdagsstuen det.
Hun bød på fristende brunsukker,
bitene var som uslepne diamanter,
i alle fasonger og størrelser.
Smaken varte sååååå lenge.
De lå i en dråpeformet glasskål med lav stett,
lokket hadde åpning til skjeen.
Den sto bestandig på bordet, den skålen, synes jeg å huske.

En gang sugde jeg på en brunsukkerbit
mens farmor ble syk, så syk at
sykebilen kom og hentet henne.
Og det ble ingen juletrepynting,
vi barn måtte gå hjem med en gang.
Jeg husker jeg var veldig redd,
håpet gud kunne hjelpe.
Hun døde nesten farmor, men heldigvis,
de ordnet hjertet hennes på sykehuset.

Farfar var også syk i spisestuen,
han lå på divanen, med en potte under seg.
Min mamma hjalp til å pleie farfar,
jeg som var liten var med henne,
men han døde farfar.

5.
Noen ganger kom jeg alene til farmor
etter skolen, jeg var blitt større da.
Da ringte jeg på klokken som var ved kjøkkeninngangen.
Farmor hadde skilt som blinket på kjøkkenet,
hun kunne se hvor det ringte.
Jeg hørte det når hun var på vei for å åpne,
for stokken hennes, som het Martin Stokken,
sa dunk, dunk.

Jeg gikk ærend for farmor,
hun fant penger i portemoneen sin.
Jeg kjøpte oftest aniskringler og rochefortost.
Så kokte hun tevann på komfyren sin,
som hadde noe fint som het magasin.

Jeg visste at farmors lille gutt var død.
Han ble bare to år, for han fikk
glovarm kaffe over seg.
Det var her på kjøkkenet, ved komfyren.

Farmor og jeg spiste formiddagsmat.
Kjøkkenbordet var dekket med
det serviset som hadde gule kanter og var
dekorert med svarte smale striper og ringer i flere farger.
Det som var igjen av det serviset arvet jeg,
de gamle asjettene bruker jeg hver dag.

Under glasslokket i osteklokken stinket
en av farmors yndlingsoster;
gammelost eller rocheforten, nyinnkjøpt av meg.
Jeg spiste aniskringler med brunost på,
og hadde det hyggelig, på farmors kjøkken.

6.
Det jeg ikke likte hos farmor var utedoen hennes.
Hun hadde den ganske lenge hun, til å bo i en by.
Der luktet det fælt, var ekkelt å måtte dit.
Heldigvis kom dotømmerne,
de kjørte alt bort, hvor visste jeg ikke.

7.
Farmors loft hadde hybler med felles kjøkken,
hvor gatens løse fugler bodde.
Jeg tror ikke de var så løse lenger,
for de jobbet litt som hushjelper, hos farmor.

8.
Farmor var sjef hun, i hele huset, selv om
hun bodde sammen med yndlingstanten.
Hun lignet litt på Wenche Foss, den tanten,
på håret ja, men mest fordi hun var
så oppmerksom, også mot oss barn.

Farmor selv var snill og edruelig,
men også streng og kirkegudfryktig.
En råsterk kvinne, ville vi sagt i dag.

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i barndom. Bokmerk permalenken.

10 svar til farmors hus – et prosadikt

  1. bibbi sier:

    Jeg synes jeg kan se dere alle, så godt du beskriver en del av din barndoms tid.
    En god dag til deg GU.

  2. mormor sier:

    Minner som bittersøte karameller,
    minner man sutter på,
    minner som hvisker om glede
    og frykt og forgjengelighet,
    men mest om slekters gang.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s