skyld og skam

SKYLD OG SKAM
Hun var en som
tiltrakk seg all skyld.
Den bare forsvant inn i
dypet av henne, skylden.
Og der ble det.

Ble noe feil
var det alltid henne
det handlet om.
Hun kunne aldri
forandre det.
For hun var dømt til å være
evig skyldig.

Det bare fortsatte
å fylles opp
inne i henne,
bredfullt var det,
til slutt, av skyld.

Og hun skammet seg.

Ikke rart hun
stengte alt dette
ute fra seg selv,
lukket det inn i kroppen.
For å gå rundt
som evig skyldig
full av skam,
det var bare
ikke til å holde ut.

Det forstår du vel?

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, identitet. Bokmerk permalenken.

17 svar til skyld og skam

  1. bibbi sier:

    Det forstår jeg og vet mye om.

    • gamle ugle sier:

      Sikkert gjenkjennelig ja.
      Sukk, ble ubehagelig minnet på dette, og da håper jeg litt skamdamp slipper ut med diktet…

      • bibbi sier:

        Få det ut GU, og som det skrives lengre ned her, det er offrene som skammer seg, og slik bør det ikke være.
        Som deg, jeg møter også innimellom situasjoner, der jeg kjenner på disse følelsene, og det irriterer meg så inderlig, at dette fortidsmonsteret med jevne mellomrom banker på.
        Jeg vil bare gi beng, slik som Ingrid skriver på bloggen sin i dag, jeg er lutlei av all skammen jeg til tider føler, og den manglende hjelpen jeg har fått. Der blåste jeg meg opp gitt…PUH!!

  2. mormor sier:

    så alt for godt.

    • gamle ugle sier:

      Ja dessverre. Prøver å trøste meg med det felles menneskelig i dette. Tenker på alle de «store» som kanskje skammer seg, i disse avslørende dager. Eller er det bare sånne «små» som meg som gjør det?

      • Takk for at du sier dette så klart, gamle ugle. Og ja, jeg tenker at det er svært fellesmenneskelig, også hos store. Jeg tenker også at det er mye fortrengt skyld og skam blant yrkeshjelpere – ordene «jeg/vi gjorde feil» forekommer nesten aldri.

        • gamle ugle sier:

          Takk for dine kloke ord, igjen. Jeg havnet oppi noe som satte meg kraftig i kontakt med skyld / skamfølelsen.
          Har lest et sted at «det er feil folk som skammer seg» og at offere skammer seg. Hva er det i kulturen vår som gjør det så vanskelig å innrømme at vi gjorde feil?

          • svar i ett ord: Jante.

            Litt flere ord …
            En urgammel og primitiv refleks: For å bli stor og sterk må avvik og svakhet benektes. Feil = svakhet. Det vi benekter, gir vi til andre. Merkelig lite snakk om hjelper-projeksjon.

            Morsomt å være så ordknapp 🙂

  3. mormor sier:

    Det er forbasket. Overgrep av en hver art påfører skam til skade.
    «Feil mennesker skammer seg» så forferdelig sant.

  4. Jeg sier:

    Hennes smerte
    var så enorm

    at hun aldri

    kunne slippe
    den ut

    hvis hun var
    i nærheten
    av andre
    ville smerten
    gå inn
    i dem

    hun kunne
    ikke
    aldri
    gjøre det
    mot et menneske

    gi noen
    sånn smerte

    så hun gjemte seg
    var
    alene

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s