barnets forsinkede nei

BARNETS FORSINKEDE NEI
Nei, jeg kan ikke
gi deg nok solskinn til at
alle tårene dine tørker,
det triste blir helt borte.
Jeg kan ikke det.

Jeg kan ikke ta imot
de såre tårene dine,
den tunge tristheten din,
den store redselen din.
Jeg kan ikke det.

For jeg går under
hvis dine følelser skal
flomme inn over meg.
Jeg oversvømmes av dine tårer,
din tristhet legger seg som
et heldekkende teppe rundt meg.
Din redsel får det til å
fryse til i meg.
Jeg stivner.

Det er jeg som trenger
varmen din.
At du trøster meg,
tørker mine tårer,
tiner meg opp.
Tar imot meg,
jeg som er et barn.

Det er du som er den voksne, er det ikke?

©gamle ugle

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i barndom, følelser og tanker. Bokmerk permalenken.

21 svar til barnets forsinkede nei

  1. Synnøve sier:

    I måneder
    Og år
    Av gangen
    Har jeg
    Trykket ned
    Glemt
    Fortrengt
    «taklet»

    Det vonde
    Det grusomme
    Det fæle

    For det sa verden
    At jeg skulle
    Glemme
    Gå videre


    Jeg glemte
    Kom over
    Fortrengte
    Alt

    Jada

    Ble jeg frisk?
    Hel?
    Leget?

    Dette vil du
    Tro meg
    Ikke kjenne

    Nei

    Kan jeg bli
    Det
    Frisk helet
    Leget

    …….

  2. Ja, gamle ugle, det er du. Du er den voksne. Og du har grunn til å være stolt av dette barnet som sier så tydelig hva hun trenger. Og det er aldri for sent til å bli en kjærlig og varm forelder til sitt eget indre barn. Og barnet må få vite at det kan ta tid

  3. mormor sier:

    Blir man da noensinne helt «voksen» inne i seg selv?

    • gamle ugle sier:

      Nei, i grunnen så tror jeg ikke det, tror barnet vil fortsette å være der. Og kanskje er det bra det?
      Men barn skal ikke bære voksnes byrder, det skjer litt for ofte, tror jeg.

    • Mormor, jeg tenker at vi har mange små barn som er deler av oss, og at de har en viktig rolle i livet vårt så lenge vi lever.

  4. bibbi sier:

    Når ingen,
    noengang,
    har trøstet barnet,
    og barnet vet ikke hva trøst er,
    hvem kan vise
    barnet vei?

    • gamle ugle sier:

      Et veldig viktig spørsmål. Mitt svar på dette, ut fra egen erfaring, er at det er dette hjelperne skal gjøre. De skal trøste barnet inntil den voksne som har dette barnet inni seg, klarer å gjøre det selv. Det kan ta tid, men det er dette hjelperne trengs til. Tenker jeg. Så å være hjelper er å være en god og respektfull trøster.

      • bibbi sier:

        Takk for ditt svar GU.
        Jeg husker en time hos legen, etter at jeg hadde sluttet hos den psykiatriske sykepleieren.
        Skulle i mitt kaos forsøke å sette ord på hva som gikk galt under terapien, og det eneste jeg kom med var, jeg trengte trøst.
        Da hadde jeg tatt mot til meg for å søke hjelp for min sorg, bruddet med familien,mange år etter det skjedde, og jeg forventet ingen kjappe svar eller løsninger, men ja, jeg trengte trøst, og da jeg sluttet i denne terapien, kjennte jeg meg flau over dette ønsket.

        • Ja, en god hjelper trøster … og tar imot. Og det du opplevde, Bibbi, å bli påført skam når du søkte trøst, er et overgrep.

          Kan jeg få lov til å sitere det dere har skrevet om dette i noe jeg skal skrive?

        • gamle ugle sier:

          Bibbi, jeg fikk assosiasjoner til mitt eget legebesøk etter at min retraumatiserende behandling var avbrutt. Jeg husker jeg sa: Men jeg trengte bare smertelindring og omsorg.
          Tenker også på det siste ordskifte inn på bloggen din Bibbi. Grunnet til at disse pasientene ikke ble hjulpet kan jo være hjelperens avvisning av deres følelser, deres behov for å bli møtt, ev. trøstet?

          • bibbi sier:

            Når jeg leser det du skriver her tenker jeg, vi spør ikke etter mye, men det virker nærmest umulig å få tak i.
            Jeg kjenner meg igjen i det du sier her, jeg ble ikke hjulpet, mine følelser ble avvist, og behovet for trøst, akkurat det behovet, jeg tror det har kommet først over svært lang tid hos meg, og godt mulig, skjedde det samme med disse menneskene som ble nevnt inne på bloggen min.
            I det så har det nok for enkelte blitt, litt mye av meg, eller så møter de kanskje egne ufortrøstede følelser. En kombinasjon kanskje. Kjenner jeg rører ved noe som er vanskelige følelser, og må tenke litt, før jeg kan skrive mer om dette.

            • gamle ugle sier:

              Jeg skriver litt tilbake til deg, du trenger ikke svare, jeg forstår behovet for tid.

              Jeg skriver her ut fra min egne erfaringer og fra min erfaring som hjelper for barn som har trengt litt ekstra hjelp. Og da tenker jeg som så, ut fra de to perspektivene der, at barn som har dårlige erfaringer, dvs. de har opplevd svik fra omsorgspersoner, de trenger tid. Mye tid og mye respekt og ekte anerkjennelse. For disse mistillitsmønstrene sitter dypt.
              Og kanskje klarer ikke det barnet å merke sine egne behov så godt heller, siden det kanskje er vant til å måtte undertrykke det. Så hvordan vite at det er trøst som trengs der og da?

              Derfor må hjelpere la barnet bestemme tempo. Overfører vi det til voksne med barndomssår, ja så må barnet i den voksne få den tiden det trenger. Først når det er trygt nok, kommer barnet frem, er min erfaring. Og som hjelper for barn har jeg også erfart at barnet kan trekke seg tilbake igjen, det kan gå litt fram og tilbake dette.

              De som skal hjelpe voksne med relasjonstraumer fra barndommen må ha veldig godt utviklet sensitivitet, tror jeg. For her handler det om noe veldig grunnleggende.
              Og hvert barn, inni den voksne, er helt unikt også, og må ha det på den måten som passer best for det.

              • Etter hvert skal jeg skrive mer om hvordan dette virker i en Voice Dialogue-kontekst: Det er det eneste verktøyet jeg har vært borti der respekt for det indre barnet og for sårbarheten er helt sentral. Der regner man med to forutsetninger for at indre barn skal føle seg trygge nok til å komme fram: At den voksnes «sterke» sider er enige i at tiden er inne (for meg var det først etter klar avtale om at «sterkesiden» kunne bryte inn hvis hun ble utrygg) og at hjelperen har kontakt med sitt eget indre barn.

                Også sentralt her, er at hjelperen sier klart ifra på forhånd at ‘om det dukker opp noe som jeg ikke kan ta imot, skal jeg si ifra. I så fall er det jeg som støter på begrensninger hos meg selv.’

              • gamle ugle sier:

                Jeg hører gjerne om dette i din kontekst. Det er ikke sikkert det i praksis er så ulikt det jeg beskriver, men vi bruker forskjellig ord, tror jeg kanskje. Jeg ser dette i perspektivet om tidlige relasjoner og tilknytningsteori. Men teorien er ikke det som styrer, men derimot personen selv. Så spørsmål som hva trenger du nå og også konstatering om rådløshet hørte med for meg.

                Jeg er av dem som synes teorier kan binde for mye, så det er opplevelsen der og da som styrer det hele. Min erfaring er at det da blir rettest for meg. Andre trenger andre veier og ord, er min holdning til dette.

              • bibbi sier:

                Takk GU. Det du skriver her gir mening for meg, likedan det som Ingrid skriver nedenfor her. Glad dere finnes begge to.
                Det og bli pådyttet et tidsskjema av teraputen, har vært nok til å få meg til og gå i vranglås. Jeg trenger lang tid, og bare da tror jeg det indre barnet våger seg fram.
                Du nevner tilknytning, og jeg tenker på den viktige tidlige tilknytningen med mor. Hvis den ikke er der, tar det svært lang tid å kjenne tillit til andre mennesker.
                Du skriver, kanskje vet ikke det indre barnet om det er trøst det trenger, og da husker jeg svært godt tilbake de første timene hos psykologen, som spurte om jeg hadde noen
                ønsker, og det eneste jeg sa var, at jeg ville være i fred. Det hadde vært for mye støy i
                livet mitt, og jeg trengte et pusterom. Jeg tror, at mitt indre barn er et svært slitent barn, og tid og ro er alfa og omega, for å finne tilbake til meg selv. Akkurat det synes jeg ikke
                det tas høyde for innen kognitiv terapi. Tas det egentlig hensyn til noe som helst i den
                formen for terapi?

              • gamle ugle sier:

                Litt deling av erfaringer er bra, tenker jeg. Nå tror jeg på at ulike mennesker trenger ulike tilnærminger. Men utveksling av erfaringer setter i gang noe, som en selv finner ut av, hvordan en ev. kan bruke.

                Jeg tenker umiddelbart at denne terapeuten din kunne ha utforsket ditt svar: være i fred. Det kunne ha vært en riktig så god start det. Det ville nok min hjelper ha gjort, starter alltid der personen er.

                Kognitiv terapi virker alt for standardisert for meg. Og når man vet at det er følelser dette handler om, ja da nytter det ikke med tanketerapi, er min holdning.

  5. bibbi sier:

    Takk igjen GU.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s