det aller beste

DET ALLER BESTE
Det aller beste, hørte hun at de sa,
vi gir deg det aller beste vi har,
leder deg mot sannheten,
redder deg fra deg selv,
fra din natur,
ja fra undergang,

leder deg til det vi tror på,
koste hva det koste vil,
målet helliger midlet,
fortsatte de å preke,
inn i det absurde,

men også langt inn i respektløsheten,
så til de grader krenkende
ble det for henne,
hun ble til ingen hun,
og det kunne hun jo ikke være,

så hun sa, nei hun viste dem,
med sine valg i livet,
at nei, nei,
hun kan ikke ta imot
det de mener er best,
hun trenger noe annet,
trenger å få være seg selv,
respekt, anerkjennelse er
det aller beste for meg, sa hun til dem,

og fortsatte: akkurat det dere ikke kan gi meg
er det jeg trenger aller mest,
og det dere vil og kan gi meg,
det som er deres aller beste,
det kan jeg ikke ta imot,
for da forsvinner jeg som meg,

forsvinner i underkastelse,
bare dere og deres gjelder,
utsletter meg selv,
det blir undergang
for meg det, forklarte hun.

Derfor var det best for henne
å stikke av gårde i tankene
stenge av for alt det vonde
låse inn krenkelsene
for å holde ut
så hun ikke

merker savnet etter noen som
respekterte
anerkjente
lot henne være seg selv
som barn og voksen

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i makt og avmakt, relasjoner. Bokmerk permalenken.

21 svar til det aller beste

  1. bibbi sier:

    Igjen så er det gjenkjennelig for meg, det du skriver.

    akkurat det dere ikke kan gi meg
    er det jeg trenger aller mest,
    og det dere vil og kan gi meg,
    det som er deres aller beste,
    det kan jeg ikke ta imot
    for da forsvinner jeg som meg,

    Flere som vil kjenne seg igjen her GU.

    • Ja, det er flere som kjenner seg igjen. Jeg leser med gjenkjennelsesknute i magen. Rekker ut en virtuell hånd til dere og tenner et lys.

    • gamle ugle sier:

      Takk for respons, begge to.
      Ja, jeg tror dette er gjenkjennelig og MÅ sies høyt og ofte.

      Jeg jobber med en gammel knute nå, fortid og nåtid møtes. Takk for lys, jeg kan merke både varmen og skinnet, så godt gjennom det virtuelle.

      • En setning jeg hørte en gang har vært hos meg siden:
        «Bidra med en dråpe av lys til summen av lys».

        • Og det kom ikke fram i det jeg skrev at å skrive som du gjør her, er et viktig bidrag til summen av lys.

          • gamle ugle sier:

            Takk skal du ha for de ordene, de gjorde utrolig godt. Jeg skriver for min egen del, det har jeg gjort lenge. Jeg legger det ut på bloggen for min egen del, for å løse opp noen vonde knuter.
            Og jeg kjenner det er gjør godt hvis andre kan bruke mine dikt, som er min terapeutiske prosess, til hjelp for seg.

            • Nanoaktivisme? Når en fri opplevelse, følelse, tanke sendes ut i verden, lever den sitt eget liv. Den kan finne andre, bli funnet av andre, bidra til summen av frihet og frigjøring.

              • gamle ugle sier:

                Ja, det er godt beskrevet det der. Kunne jeg drømme om at en og annen hjelper, eller (helse)maktutøver, snappet opp noe av dette?

  2. mormor sier:

    Drømme kan du nok og kanskje en av dem kommer inn, ser og forstår.

    Diktet ditt minte meg om at det man opplever, gjennomlever, kan gjøre at man forkaster og drar ut på den tunge veien for å finne (igjen) seg selv.
    Som finnes under slamlag av skyld, skam underkuelse og verbale voldtekter.

  3. Lammelåret sier:

    Når tiden det tar er for kort, er det noe som forsvinner, noe lite og skjørt som viskes ut. Det er det som er selvet? Det offentlige helsevesen har ikke tid til å lytte etter de små stemmene, for at de skal høres må en selv være stille – i ord og bevegelser. De er ikke det.

    Det er da krenkelsene oppstår, utilsiktet, men likevel.

    • gamle ugle sier:

      Jeg er enig i det du skriver. Og det verste, tenker jeg, er at grunnen til at man søker hjelp ofte kan være at disse små stemmene har blitt overhørt, nesten visket ut, en gang i fortida, alt for lenge. Så møter man det samme, hos hjelperne. Utilsiktet, jeg er enig, men da må de opplyses av dem som vet. Og ikke være redd for å lytte ydmykt. Det er denne muren av taushet og ikkelytting, som er så vanskelig og vond, synes jeg.

      • Og liksomlytting. Liksomoppmerksomhet, nikk, liksomkontakt. For så å lese i journal senere at det som ble hørt var noe helt annet enn det som ble sagt.

        Vi gir plass til de små stemmene.

        Og jeg velger å tro at noen helseverneksperter følger med, for de vil jo så vel, de aller fleste.

        Og jeg drømmer om at denne prosessen, med å tillate de små stemmene, skal gi gode resultater som også ekspertene ser. (Uten å avvise resultatene som fantasier, må vite)

        • gamle ugle sier:

          Liksomlytting og liksomanerkjennelse. Det blir en form for manipulering det. Her tenker jeg at en del hjelpervirksomhet har dette som et innebygd premiss, mao målet helliger midlet.
          Noe som for meg blir uetisk. Og skadelig.

          De små stemmene merker det uekte med en gang de, de reagerer. Noen av de små stemmene er veldig små, de har ikke språk en gang, de er kroppslige. Så kroppen blir viktig her, for meg, som varselsignal.

          Og noen ganger er det som disse russiske dukkene, den gjemmer seg stadig mindre dukker inni, og alle bærer de den innerste bittelille. Som du nesten ikke hører.

          • Ja, kroppen er viktig. Mange av de små kan bare kommunisere i kroppen.

            Og apropos liksomliksom: Jeg har en bok («Gaslighting»?) som er skrevet av en psykiater om psykoterapeutisk manipulering. Jeg kom greit gjennom første del, om skadelig manipulering, men det gikk i ball for meg da han kom til terapeutisk manipulering. Som å aldri, aldri, aldri si at man var uenig i noe pasienten sa, for det var uetisk … det man skulle gjøre, var å «tenke uenighet» og satse på at pasienten oppfattet det. Æsj, jeg innser at jeg må finne den og lese den ut nå.

            Jeg leste en masse om «therapeutic double binds» en gang med stigende kvalme …

            • gamle ugle sier:

              Hvis terapeuten klarte å oppfatte seg selv som atskilt fra pasienten, og pasienten som atskilt fra terapeuten, ja da var vel ikke dette noe problem, tenker jeg. Å anerkjenne andres rett til seg selv, sine tanker og følelser, sine opplevelser, det er vel utgangspunkt godt nok det. Hvorfor skulle terapeuten skjule sin uenighet? Kan han ikke si det da, men presentere den som sitt syn på saken. Så kunne pasienten få noe å tenke på, som ev. kunne tilføre noe, eller ikke gjøre det, alt ettersom. Skjønner ikke hvorfor dette skulle være så vanskelig…..
              Noen former for psykoterapi er tuftet på manipuleringen, tror jeg. Der sier jeg nei takk.

              • Her er det snakk om klassisk psykoanalyse, som synes å være tuftet på en illusjon om at terapeuten kan være helt nøytral.

                Jeg forstår ikke hvordan dette kan henge sammen med psykoanalytisk bruk av overføring og motoverføring for å avsløre «realitetene» om pasienten. For meg blir det en dysfunksjonell mangel på grenser … ingen atskillelse, som du nevner. I det hele tatt er det mye jeg ikke forstår omkring dette – men var det ikke slik at man måtte TRO for at det skulle bli logisk?

  4. gamle ugle sier:

    Hm. Jeg tenker at klassisk psykoanalyse hører til i en annen tid, med sine tankemåter. Og det kan alltids være noen som tror på det nå også, kanskje ikke så mange.
    Derimot er det mange som tror på kognitiv terapi og det vil vel også vise seg å være en tilslørende tro, tror jeg (ha ha).
    Tror maktperspektivet må inn her, og samfunnets ulike måter å tåle det ubehaget som det selv skaper og opprettholder. Havner alltid her, til slutt, i andre agendaer enn å hjelpe de individene det gjelder.

  5. «tror på» er en ting. At gamle begreper og holdninger og tankevaner henger igjen, kanskje uten at man er bevisst det – er noe annet. Som i kristendommen: Man tar avstand fra det gamle testamentet, men har det med seg.

    Og effekten av både psykoanalyse og KT blir den samme: fremmedgjøring. Enda mer fremmedgjøring. For mange, i hvert fall.

    • gamle ugle sier:

      Jeg tenkte nok mer på at den tiden psykoanalysen oppsto i, den henger ved denne metoden. At noe av dette kan forklares, men ikke unnskyldes, med en slags blindhet for egen samtid.
      Jeg tenker også at en del av disse «tendensene». fremmedgjøring, objektivering, at det dukker opp i forskjellig forkledning, fra tid til annen. Jeg tenker vel at det foregår en slags dehumanisering i vår samtid. Og det har nok vært slike perioder før også. Dette med autoriteter, det er også noe som kommer og går.
      Jeg bare tenker litt høyt jeg. Vet ikke om det fører noe sted hen.

  6. Tilbaketråkk: reprise: det aller beste | gamle ugle

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s