ikke trene

IKKE TRENE
Vil ikke trene på noe som helst, jeg,
nei, jeg vil leve og erfare.
Hva skulle jeg trene til?
Til et liv etter dette livet?
Nei, jeg lever mens jeg erfarer livet.

Som å improvisere;
la lyde, la bevege, her og nå,
vet aldri hva som skjer,
hele livet var mine forberedelser,
finnes der i erfaringen,
utfolder seg mens jeg improviserer,
nye erfaringer smelter sammen med gamle.

Jeg improviserer livet
mens jeg lever.
Jeg trener ikke.

©gamle ugle

 

Dette innlegget ble publisert i livsutfoldelse. Bokmerk permalenken.

21 svar til ikke trene

  1. Et dypt og åpnende sukk, og et mykt jaaaa ….

  2. mormor sier:

    Pust ut og hvil 🙂

  3. bibbi sier:

    Jeg trener ikke jeg heller, jeg erfarer livet underveis.
    Takk for at du deler GU.

  4. Bambi sier:

    Ja fysj!

    • Bambi sier:

      ( … ikke til deg, GU – ser det kan misforståes. FYSJ til trening, målsettinger, selvinstrukser, planlegginger, osv…)

      • gamle ugle sier:

        Det forsto jeg, men takk allikevel. Tenker en del på hvor mye av det vi utsettes for som har et negativt utgangspunkt. Som om vi var vår egen fiende, noe jeg ikke tror vi er, tvert om.

  5. Bambi sier:

    Ja, det er disse hjelpeløse hjelperne, vettu! Og kanskje ligger det en forakt for «svakhet» ?

    • gamle ugle sier:

      Det kan hende det, som å møte sin egen «svakhet», som jo må finnes der et sted, tenker jeg, hvis man er menneske.
      Eller en slags ubevissthet kanskje, drive med kulturens strøm
      .
      Prøver å være litt døv for dette, for jeg merker at det ikke hjelper meg å innordne meg disse regimene, tvert imot. Skriver dikt om det for å slippe ut damp nå og da.

  6. Bambi sier:

    Godt for meg at du slipper ut dampen!

    Føler jeg blir styrket av å anerkjenne min egen svakhet / utilstrekkelighet … Men jeg må gjøre det igjen og igjen og igjen – der ligger prøvelsene (og min trening, kanskje?)

    Joda, vende det døve øret og det blinde øyet til sånt press …som kommer innenfra så vel som utenifra …

    • gamle ugle sier:

      Så fint å høre at du kan bruke diktet for deg selv. Kjenner meg igjen i det med å anerkjenne egen svakhet, på min måte, det må gjentas og gjentas ja.

      Kan vel si det sånn at dette diktet ble skrevet for en stund siden. Men at jeg forsterker anerkjennelsen ved å legge det ut, ikke bare skrive det for egen del. Det å torde stå fram med svakhet, protest, alternativer, det er ikke lett, men nødvendig for meg.

      Presset kommer både innenfra og utenfra, hos meg også. Snakker mye med meg selv i diktene ja.

      • bibbi sier:

        Du sier det så godt GU, å anerkjenne egen svakhet, eller som jeg sier for egen del, å anerkjenne mine begrensninger, og i senere tid, snakke om det, skrive om det. Å akseptere den jeg er.

        • gamle ugle sier:

          Har en hjelper som også er en venn som alltid sier til meg, når det stormer, at jeg skal tåle, si ja til det som kommer. Så lenge jeg kjemper imot, enten det nå er ved positive tanker, bortforklaringer eller bedøvelser av annet slag, ja da vil det komme tilbake. Og min erfaring er at det er sånn.

          Mange av diktene mine er skrevet over noen år, som en måte å anerkjenne meg selv og mine reaksjoner på, i et livsperspektiv. Nå driver jeg på med «eksponering», for å tåle at andre får del i det jeg kaller min egen menneskelighet, men som noen kaller svakhet. Skulle ønske det ordet ble utryddet….

  7. Bambi sier:

    Det var derfor jeg skrev «svakhet». Det er ikke min egen definisjon, men storsamfunnets oppfatninger. Jeg tenker selv at jeg er skjør, sårbar, har begrensninger (som Bibbi kaller det) , kapasitetssvikt som fører til funksjonssvikter (sammenlignet med de funksjonsfriske som virker ute i samfunnet)

    Men jeg tror det er mye tabu, der ute. I går fikk vi vite at en av foreldrene til et av mine barns klassekamerater tok sitt eget liv, sannsynligvis pga sykdom… Da gråt jeg og tenkte, det kunne vært meg i et svakt øyeblikk …Det er lett å kjenne seg «unyttig» når man blir syk, det kan jeg skrive under på.

    Forøvrig elsker jeg storm og uvær. Føler meg levende når naturkreftene river og rusker i meg.

    • gamle ugle sier:

      Jeg følger deg i tankegangen rundt «svakhet».
      Tabu kan føre til at folk ikke orker leve lenger, det forstår jeg, og det er dypt tragisk. Tenker på de som sitter igjen også.
      Er mange tegn i tiden nå, på at vi trenger en stor endring, i samfunnet, synes jeg.

      Er det storm hos deg nå? Jeg liker også at været merkes, og egentlig skiftninger også. Og jeg bor et sted som byr på det.

  8. Bambi sier:

    Åja, her skifter det hele tida. Mye storm her ja.

    Synes de taklet det bra på skolen. De agerte kjapt. Sendte mail til alle foreldrene. Helsessøster og de pårørerende besøkte klassen, de snakket om sorg… Det berørte meg veldig.

    Ja, vi må ha endring i samfunnet. Tenker at det har skjedd en del rundt begrepet sorg i forbindelse med 22 juli. Men vi har så langt igjen…

    • gamle ugle sier:

      Ja, vi har langt igjen. Jeg håpet vel på større endringer etter 22.07. men mennesker er mennesker.
      Jeg gråt da de viste alle begravelsene på dagsrevyen, og jeg er en som ikke har lett for å gråte.
      Sånne ting berører oss, på ulike måter. Jeg tenker at når det er barn innvolvert, som pårørende, da blir det ekstra nært. Og dine barn er berørt via sine klassekamerater, forstår jeg? Ikke rart du berøres…

      Tror ellers sånt treffer noe eksistensielt, i de fleste av oss.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s