er du redd hjelper?

ER DU REDD HJELPER?
Hjelper, er du redd?
Hva er du redd for?
For å miste kontrollen over situasjonen?
For å svekke ditt eget selvbilde
som effektiv hjelper?
Hjelperen som har raske resultater?
Eller hjelperen som er
så empatisk?
Et stort hjelperselvbilde?
Har du det, hjelper?

Er du redd, hjelper?
Hva er du redd for?
For andre reaksjoner
enn de som står i læreboka?
For noe utenfor skjema?
Redd for ikke å vite, ikke å takle?
Er du redd for hjelpsøkerne?
Eller sjefstilsynet?

Eller er du redd, hjelper,
for å være medmenneske?
En som er nær?
Er det for uprofesjonelt for deg?
Er du redd for de andre hjelperne,
hva de vil si?
Er du det, hjelper?
Hvor er din integritet, hjelper?
Hvor ble det av den?
Eller har den aldri vært der?

Hva er du redd for?
Hvorfor skjelver du?
Hvorfor virker du irritert?
Hvorfor?
Hvorfor så sinna?
Er du redd hjelper?
Hva er du redd for, hjelper?

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i makt og avmakt, relasjoner. Bokmerk permalenken.

47 svar til er du redd hjelper?

  1. Ingrid sier:

    Fra en posisjon med få ut-linjer vil jeg si: spikeren på hodet! Du traff! Igjen! Takk. ❤

  2. bibbi sier:

    Hjelperen tror jeg innerst inne vet, at verktøyene hjelper ikke, med mindre hjelperen våger å ta inn klienten.
    I dag er de ulike verktøyene hjelperne bruker, mer til hjelp for hjelperen, enn klienten. Bak verktøyene kan hjelperen gjemme seg, og det blir aldri reell hjelp.
    Noen tanker fra meg på morgenkvisten, med takk for treffende ord GU.

    • gamle ugle sier:

      Jeg tror det ofte er som du sier, at verktøyene er mer til for hjelpernes skyld. Min hjelper var på et vis i god tro, jeg tror ikke han ante hvordan behandlingen hans virket på meg. Da jeg sa fra mistet han besinnelsen, og da avslørte hans seg så til de grader.
      Noe jeg har forstått lenge, men som nå kunne deles med andre.

      • bibbi sier:

        Filosoferer litt videre her..
        Da din hjelper mistet besinnelsen, så tenker jeg, han var i kontakt med sin egen avmakt, og at en mal ikke kan hjelpe alle.
        Hjelperens evner til å hjelpe, ble satt på spill, og likdan, hjelperens tro på de verktøy han/hun hadde.
        Hjelperen ble redd, og da måtte noe settes på plass, og det ble deg GU. Hjelperen ble redd for å miste ansikt, være nær, vise usikkerhet.
        Hjelperen tror, alt han har er sine konstruerte verktøy, men glemmer å se, hjelperen har seg selv, og kan bruke seg selv, hvis hjelperen bare tør.

        • gamle ugle sier:

          Ja, det stemmer, jeg opplevde det også sånn. Og han skjønte det nok ikke der og da. Det som er problematisk er at jeg var i krise, og han hadde makt. Jeg var avhengig av behandling ift NAV. Og han satte meg virkelig i avmakt.
          Og som behandler mener jeg han skal ha en profesjonalitet til å skille litt mellom sine private reaksjoner og det som skjer i relasjonen til pasienten.

          • bibbi sier:

            Din behandler GU gikk over en grense, og opptrådte uproffesjonelt og respektløst.
            Det som er betenkelig her er, at dette virker som legitim behandling i forhold til mennesker som sliter psykisk, og da tenker jeg også på den behandlingen Ingrid har blitt møtt med, og mon tro om enkelte behandlere gjemmer seg bak, at de «bare» må grensesette kunden.
            Hadde en ansatt i f.eks. forsikringsbransjen, møtt sine kunder med gjentagende sinne mot ulike kunder, hadde vedkommende, enten blitt omplassert eller fått sparken.
            I psykisk helsevern blir disse sittende, og det synes jeg er skremmende.
            Både du GU, og Ingrid hadde fortjent en unnskyldning fra disse behandlerne.

      • Overlege DPS mistet besinnelsen totalt flere ganger. Den første gangen var i vårt første møte, da jeg sa at han krenket grensene mine ved å tolke virkeligheten for meg. Han ble rasende: «Dere incestofre er opphengt i krenkelser!»

        Andre ganger var når jeg stakk hull i freudsk kvasilogikk (jeg skal skrive om dette, GU, det ligger bare ikke helt fremst i skrivekøen). Da utbrøt han: «Jeg vet at jeg har rett!» For å beskytte seg mot min omnipotente kontroll?

        Den siste gangen var i møtet der han omsider oppfattet at jeg avviste hjelpen og «virkeligheten» hans, og han fant ut at jeg var grensepsykotiker. Han spurte meg hva jeg ville, og jeg sa at jeg ville møtes slik Primærlege møtte meg: Han hørte det jeg sa og spurte hvis det var noe han ikke oppfattet. Han hadde tillit til selvinnsikten min. Det gikk an å være uenig med ham, noen ganger kranglet vi skikkelig, men vi greide å avklare misforståelser. Noen ganger kom vi til enighet. Og når vi ikke gjorde det, ble vi enige om å være uenige. Og han møtte det jeg sa om overgrep ut fra sine egne erfaringer.

        Overlege DPS rygget tilbake i stolen og ROPTE:
        «JEG NEKTER Å GÅ UT AV MITT GODE SKINN FOR DEG!»

        Og advarte Primærlege mot min omnipotente kontroll, mine fantasier og projeksjonstendenser og min grensepsykose.

        Så begynte Primærlege å beklage seg over at det var så vanskelig å få kontakt med meg – og innimellom utbrøt også han «Jeg vet at jeg har rett!»

        • gamle ugle sier:

          Vet ikke hva jeg skal si til det du beskriver. Det er dypt tragisk, men virker nærmest absurd! Er disse menneskene i stand til å se seg selv litt utenfra? I korte glimt? Eller forbyr systemene dem det?
          Det er ikke vanskelig å forstå at du må gå den veien du gjør nå. Jeg leser om dine reaksjoner der og da, de er dine helt genuine.
          Mine reaksjoner er annerledes, jeg kjente igjen det du skrev om passivt sjokk på din blogg, det sitter faktisk dypt i kroppen. Hjelperne forledes til å tro at de har alt under kontroll. Og desto verre ble reaksjonen da hjelperen skjønte egen feilbedømming. Beleilig å skylde på pasienten ja?

          • Beleilig å skylde på pasienten. Ja.

            Bruke pasienten som dop, ser jeg i dette diktet. Distansere seg fra egen hjelpeløshet ved å gi hjelpeløshet. Gjentakelsestvang, slik Alice Miller beskriver det.

            Absurd er Ordet. Og jeg har ingen problemer med å forstå at det jeg sa ble tolket som paranoia.

            En psykiater som jeg hadde vært hushjelp hos da jeg var ung, tilbød å hjelpe meg, men trakk seg da hun hørte hvem det gjaldt: «Jeg har truffet ham, og han virker da som en grei kar.»

            Hvor var Hercule Poirot da jeg trengte ham?

            I ettertid er det lett å se hvorfor det tok 20 å få dette såpass på avstand at jeg kunne begynne å se nærmere på det.

        • bibbi sier:

          Ingrid, kommentar lengre opp her til deg og GU.

  3. mormor sier:

    Lest og sett, både hjelperen, avmakten og den som ikke ble hjulpet.

    • gamle ugle sier:

      Trippellesning er bra, jeg følger den. Egentlig «kriger» jeg mot trollene jeg benevner systemene.
      Men ut-med- følelsene er sunt, tenker jeg, for meg.

  4. Bambi sier:

    Sukkja. Det er dessverre mange i helsevesenet/ NAV/hjelpeapparatet som behøver å gå inn i seg selv og gjøre litt «jeg og du» sorteringer…

    Har opplevd en del tankeløse og frekke kommentarer /reaksjoner fra de såkalte hjelperne i løpet av min karriere som syk. Noen kan jeg svelge, andre er bare for drøye … Og da må man som pasient og hjelpetrengende gå inn og gjøre «jeg og du» sorteringer og analyser. Noe som egentllig inngår i de profesjonelle sin jobb. Synes dessverre det er mye (u) kvalifisert synsning ute og går…

    Heldigvis har jeg møtt på forståelse og hjelp også. Veldig person avhengig det der. Nesten sånn at jeg vil karakterisere det som flaks, hvem du støter på. Det er jo ikke akkurat en kvalitetssikring å være profesjonell rent faglig …

    • gamle ugle sier:

      Dette er skrevet ut fra en konkret situasjon, men i etterkant, etter at forståelsen satte seg ordentlig, hos meg.
      Dessverre er det ikke alltid mulig å takle slike ting der og da. For meg ble dette retraumatiserende, og helt umulig å rydde i på stedet. Jeg klarte å si i fra, på telefon faktisk, men ble møtt med raseri og selvgodhet, som nok bunnet i redsel og forsvar.
      Men som var det jeg minst trengte, helsemessig sett, akkurat da. Tvert imot kan jeg se i etterkant at mine meldinger til terapeuten var det aller sunneste i hele behandlingen, dvs. at jeg kom meg ut av det jeg betegner som feilbehandling.

      Og amen for det, sier jeg.

  5. Bambi sier:

    Jo, har erfart selv det der med feilbehandling … Både av det ene og andre (u)vesenet … Det er nettopp det jeg mener med at fagpersoner ikke nødvendigvis en kvalitetssikring for oss som er hjelpetrengende, dessverre! Og da har ikke vi så mye å slå i bordet med (rent faglig)- for vi er jo pasienter/hjelpetrengende og er på et vis umyndiggjort. Da er det oss der er noe galt med i deres øyne. Veldig synd at det skal være så tilfeldig om du får hjelp eller blir (re) traumatisert. Min pasientgruppe opplever jo dette. Det er jo forderdelig at de som skal hjelpe deg faktisk kan påføre deg ytterligere skader. Helt uhørt …

    Min redning har vært at så mange med meg deler de samme opplevelsene. Og at der finnes mennesker med ressurser som har gått inn og hjulpet meg. Vet ikke hvor jeg hadde vært hvis jeg hadde stått helt aleine …

    • gamle ugle sier:

      Kvalitetssikring er et stikkord for meg, sammen med relasjonskompetanse. Avmakt er noe av det minst helsefremmende som finnes tror jeg, tvert imot skadelig.

      Jeg er jo såkalt ressurssterk og har kunnet nøste i dette i ettertid. Jeg har også hatt private hjelpere som har hjulpet meg, på den måten jeg kunne bruke. Men det burde jo ikke være sånn det fungerte. Jeg tilskriver nok systemene ansvaret for dette ja, sitter langt oppe…

      • Bambi sier:

        Har mer tro på relasjonskompetanse – for i det ligger jo relasjonen – å bli møtt – bli trodd – lyttet til – utforske og gå veien sammen er for meg et bedre alternativ enn å ikke bli lyttet til.

        • gamle ugle sier:

          Ja, men der mener jeg at relasjonskompetansen må kvalitetssikres. Ikke kvalitetssikring med telling av skjema og plassering i båser og hurtighet i behandling. Nei, indre kvalitetskontroll, av hjelperne. I utdanning og i arbeid.
          Relasjonskompetanse er mitt faglige hovedtema, om det mener jeg mye.

    • Bambi sier:

      PS! Jeg og har opplevd betydelig forverring av å ikke bli bemøtt av hjelpeapparatet. Fikk noen tilbakefall hvor jeg havnet i horinsontalen og total mørke. Og når jeg karret meg til NAV så var det første jeg fikk høre » du bare strutter av livskraft og energi – vil du ikke begynne å jobbe snart?» Hadde skikkelig troverdighetsproblem fordi jeg ser friskere ut enn det som er beskrevet i papirene …

      • gamle ugle sier:

        Ja, jeg kan bare sukke sammen med deg, i beskrivelsen din. Jeg oppleves også som veldig sterk og oppegående, men sannheten er at jeg skjuler min sårbarhet gjennom å ta for mye hensyn til hjelperne. Dette kan de nok ikke umiddelbart gjennomskue, så sånn sett kan jeg se at feilbehandlingen kanskje ikke kunne være unngått.

        Reaksjonen når jeg sa fra, derimot, den mener jeg var helt hinsides. Jeg er jo selv utdannet og har lang erfaring som hjelper, og vet at det finnes en påknapp for profesjonell håndtering av relasjoner, som burde ha slått seg på hos hjelperen da. Vedkommende skulle kort og godt ikke gjort annet enn å lytte og anerkjenne min opplevelse. Jeg sa faktisk til hjelperen at jeg hadde følt meg avvist.. Vet du hva svaret var? Jo, jeg har aldri avvist deg! Hva slags syn på menneske er det, tenker jeg. En opplevelse er vel en opplevelse, uansett. Det er vel ikke mulig å stå utenfor noen å påstå at de ikke føler seg avvist????

        • Bambi sier:

          Enig, det er uprofft fordi vedkommende tok ikke deg og dine reaksjoner seriøst. Dette mennesket kunne ha stilt deg spørsmål : hvordan…? på hvilken måte…? Hva …? Men dette mennesket dømte og avviste deg … istedenfor å reflktere sammen med deg …

      • Bambi sier:

        Korreks: «tilsynelatende» friskere enn hva som er beskrevet. Når da man blir møtt med sånne kommentarer så opplever man jo avmakt… Man blir ikke trodd. Lege og spesialist uttalelser blir forbisett og man dømmer mennesket ut i fra hva man ser der og da…
        Dette er flere år siden. Etter det har jeg nektet å møte NAV. Fordi jeg ble traumatisert…

        • gamle ugle sier:

          Ja, tilsynelatende er en viktig presisering. Kunne bare tillit til pasienten eller «brukeren» være utgangspunktet. Kjenner som det nesten er motsatt, at du må bevise din uskyld, dvs. at du er verdig trengende. Mistenkt inntil bevist uskyldig.

          Jeg har heller ikke noe med NAV å gjøre lenger. Jeg bærer en økonomisk byrde selv, i stedet, for jeg kan ikke bruke det systemet der. Jeg hadde trengt at noen der spurte: Hva kan vi hjelpe deg med?
          Jeg velger meg selv, og min selvråderett, for min helses skyld.

          • Bambi sier:

            Bare det sier en hel del om systemsvikt …
            Du virker sterk, GU, midt i alt. Seig.

            • gamle ugle sier:

              Ja, det tror jeg nok at jeg er, ellers hadde jeg vel dukket under for mange år siden. Samfunnet eller omgivelsene liker nok styrken min når jeg tar hensyn til dem. Nå prøver jeg å bruke den til å bære min egen sårbarhet, og vise mer av egne behov. Der er ikke bare lett. Men det går langsomt fremover, vil jeg si. Denne bloggen er for tiden et av mine redskaper…..

  6. Bambi sier:

    Keep up the good spirit! Nå skal jeg bevege meg litt. God helg til deg!

  7. Jeg har lest alt her og nikket og nikket gjenkjennende. Og det første jeg nå skal legge ut på bloggen min, er om «Hjelperrollens bunnløse toskeskap».

    Må bare gjøre noen MÅ-er først. Før jeg reiser ut på 4 nye dager med ego-tid.

    • Bambi sier:

      Ingrid Johanne, det river i meg når jeg leser hvordan du har blitt bemøtt. Du har min dypeste medfølelse. (Også GU og Bibbi) Urettferdig at fagpersoner kan bedrive slike maktovertramp overfor mennesker som har det vondt og har vært utsatt for umenneskelig lidelse. Når deres prestisje ikke holder mål så retter de det mot pasienten maskert bak en masse fagterminologi. Det er så grovt! Jeg blir så opprørt! Psykiatrien har mange troll …

      Fysj!!!

      • gamle ugle sier:

        Svarer dere alle tre her nede:
        Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at min behandler ikke engang sorterte under psykisk helsevern. Jeg skulle få hjelp med et smerteproblem. Hadde aldri ytret behov for psykisk hjelp jeg.
        Og det var en fysioterapeut med videreutdanning, av den moderne sorten som skal tenke såkalt helhetlig. De kaller det biopsykososialt og de ynder å koble fysisk behandling med kognitive teknikker. For meg er dette kvasipsykologi.

        Jeg ble manipulert fysisk jeg, og det var en dyp krenkelse for meg. Da ble jeg forsvarsløs og når jeg da sa fra, ja da var denne behandleren helt ute av stand til å takle det som kom.
        Mao, jeg synes ikke det holder dette de driver med på, skal få folk til å tenke bort smerter og går løs på forsvaret, som sitter i kroppen, for å psyke ned. Jeg fikk et stort problem jeg, som jeg ikke hadde før behandlingen. Og man skal vel takke ja til det som foreslås? Jeg ble aldri spurt jeg.
        Bibbi, denne behandleren hadde en del finurlige måter å presentere sin metode på. Sa aldri: Jeg foreslår kognitive teknikker som hjelp. Nei, det var i stedet indirekte, skjult, manipulerende: behandlere som meg er flinke med kognitive teknikker.

        Og når det gjelder å lytte til pasienten og bekrefte dennes opplevelse, ja så kan de ikke det disse behandlerne, det harmonerer ikke med hvordan de ser på smerter. For da forsterker de smertene, hørt på maken sier jeg.

        • bibbi sier:

          Vet du GU, jeg har vært innom endel terapeuter, og ingen har forklart hva terapien går ut på, og da mener jeg ingen.
          Selv var jeg satt ut, og hadde ikke tanker for annet, enn at der måtte jeg være trygg. Det var jeg ikke. De kjørte på med sitt skjematiske opplegg, og jeg mistet ordene mine underveis, min evne til å sette ord på det som opplevdes vanskelig.
          Så ja, jeg forstår at møtet med din hjelper må ha vært traumatisk.
          Jeg strever mindre nå enn før, men fortsatt henger feilbehandlingen i.

          • gamle ugle sier:

            Det stikker dypt dette, det tar tid. Jeg er kommet et langt stykke selv nå, det er derfor jeg kan skrive om det her. Men det er faktisk sånn at den behandlingen virket motsatt av det som var meningen. Den åpnet gamle sår, uten at jeg hadde bedt om det. Og tvang meg inn i prosesser som tar år. Forandrer hele livet mitt. Gjorde at jeg f.eks. ikke har kunnet bidra like mye til fellesskapet med arbeid disse årene, som før. Ironisk, fordi den behandlingen liksom skal være kostnadseffektiv.

            Jeg stolte jo i utgangspunktet på behandleren, og trodde jeg skulle få øvelser og tips for smertene. Hadde ikke drømt om at ny fysisk krenkelse, ja et overgrep var det, skulle legge seg oppå gamle og utløse katastrofealarm i mitt liv.
            Og selvfølgelig fikk jeg skylda, jeg var negativ ble det sagt, jeg stolte ikke på vedkommende. Det er et nivå på dette som er vanvittig lavmål, spør du meg. Jeg merket ikke at behandleren stolte på meg, og det mener jeg behandlere skal.
            Og faktisk så tok jeg bare vare på meg selv, så godt jeg kunne…..

            • Bambi sier:

              Den første tiden jeg var syk ble jeg henvist til en psykomotorisk fysioterapeut pga mine smerter. Den personen drev og utøvde noe som nærmest lignet vold, kløp meg, skubbet meg, etc. det var fysisk vondt (særlig når jeg i utgansgpunktet hadde store smerter) . Etter mange ganger i pinefull behandling spurte denne og personen: «gjør det vondt?» Ja, pep jeg. «Så si i fra da, lær deg å si au eller nei! Sett grenser! «sa denne personen bryskt til meg. Jeg følte meg så overkjørt, så invadert, så nedverdiget… Jeg var syk, jeg var godtroende og lojal, og trodde faktisk jeg fikk hjelp … Så jeg kjenner det dere sier Bibbi og GU, om å ikke bli fortalt hva behandlingen går ut på, og det å bli manipulert … Fryktelig følelse.
              Fikk også nedlatende kommentarerer fra andre behandlere/helsepersonell om at du vil vel ikke ha sånn derre kjerring-diagnoser, vil du vel?

              Nå er jeg uhyre skeptisk til å la fremmede «ta i og på meg»… Så jeg merker mens jeg skriver at jeg og har haugevis med dårlige erfaringer som hjelpetrengende pasient. Har
              bare fortrengt alt det …

              • Ingrid sier:

                Jeg får en vondt knute i magen når jeg leser dette, Bambi. Og jeg blir rasende over denne atferden – usynliggjøring først, og så påføring av skyld og skam når du greide å se deg selv, og latterliggjøring av sykdommen din!

              • gamle ugle sier:

                Jeg har hørt versjoner som din ifra psykomotorisk behandling ja Bambi. Folk føler seg tråkka på. Kjerringdiagnose, hva slags mennesker slenger sånn med leppa?

                Jeg selv var hos en manuellterapeut, de ligner ganske mye på kiropraktorer. Jeg ble utsatt for grep, det knekker, fysisk var jeg ikke redd. Men jeg ante jo ikke at jeg skulle bli sendt ned til begynnelsen av livet mitt. Ingen hadde fortalt meg det, og jeg hadde aldri sagt ja, om de hadde spurt heller.
                Men det verste er at de forfekter denne behandling som prima. Etter min syn behandler de folk som objekter. Så jeg tenker stort jeg, samfunnsmessig, og tenker at de er i takt med tiden, folks skal fikses og korrigeres og kommanderes, så de blir «rette».

            • bibbi sier:

              Jeg er enig Gu, det du opplevde var et overgrep, med fraværende ydmykhet for deg som menneske.
              Det er fryktelig å oppleve.
              Fortsett å skriv sier jeg, stå på med ordene!

  8. Ingrid sier:

    Takk for sympati og harme på mine vegne, det gjør godt. Når jeg tenker tilbake, så var min første reaksjon raseri da jeg fikk vite om manipuleringen – det tror jeg var svært sunt, selv om det bekreftet diagnosen min.

    Og jeg blir rasende når jeg leser hvordan dere er blitt behandlet – urettferdigheten merkes klarere og slår hardere når det gjelder andre, for da er den ikke dempet av tvil og skam.

    Og jeg tenker … her sitter vi med et berg av erfaringskunnskap. Hva med å lage en liste med Hjelpervettregler? Her er noen forslag.

    1) Gå bevisst ut av Hjelperrollen og møt din kunde som et medmenneske.

    2) Fortell hva hjelpen din går ut på, hva du tror på, hvordan du jobber, hva du forventer å oppnå.

    3) Sørg for å ha god kontakt med din egen indre kritiker og din egen prestasjonsangst, for å unngå angstbiterske utfall overfor kunden.

    4) Gjensidig jobbing med tillit er viktig … kundens tillit til deg og din tillit til kunden.

    Flere?

    • gamle ugle sier:

      Jeg klarer ikke formulere dette nå, men jeg vet jeg har dikt på lager som sier hva jeg ønsker meg av hjelpere. Kommer etter hvert tilbake til dem.
      Det viktigste for meg er å få være subjekt, ikke objekt.

    • bibbi sier:

      Ja Ingrid, vi sitter med mye erfaringskompetanse/kunnskap, og jeg føyer på:
      Gå gjennom journal sammen med din klient. Se om dere går i samme retning, eller om det er behov for oppklarende samtaler.

  9. gamle ugle sier:

    Hei alle dere flotte kommentatorer. Jeg takker dere for at dere har hjulpet meg over skamterskelen for å skrive om dette, dvs. offentlig her i blogggen å fortelle om min opplevelse av systemkrenkelse. Jeg tenker akkurat nå på hvor lite skambelagt det er i samfunnet vårt å fortelle om somatisk feilbehandling. Mens det som rammer oss psykisk, det kjennes som bare skal dyttes inn i kroker og krinker, det oser skam det. Og ubehag.

    Slik kan vi ikke ha det, tenker jeg. Og jeg ønsker å bryte dette, men har selv min balast av skam ja, fra langt tilbake. Det kjennes nå ut som et lite skritt mot større åpenhet er tatt for min del.

    Igjen takk til dere. Mange takk.

  10. bibbi sier:

    En kommentar til deg Bambi. Jeg blir både frustrert og sint, når jeg leser hva du har vært utsatt for hos psykomotorisk fysioterapeut. Du trenger hjelp, og blir satt ut av spill i forhold til, det jeg vil kalle dårlig folkeskikk. Gjelder den ikke for hjelpere?
    Mange interessante kommentarer her inne, snart nok til et bokprosjekt om makt og avmakt?

    • BAMBI sier:

      Takk Bibbi. Har kommentert litt nedenfor her og! Ja, makt og avmakt i møte med helsevesenet – du sier noe…

  11. BAMBI sier:

    Takk selv, GU som synliggjør disse tingene! Jeg hadde som sagt fortrengt en del av disse opplevelsene. Har vel følt skam og skyld jeg også, uten å være bevisst at det er det jeg har følt … Følte meg som en «vanskelig pasient» når jeg brøt … men jeg måtte ut av det – det var jo fysisk vondt!!! i tilegg til den psykiske krenkningen. Det er som du skriver GU, vi vil jo bli behandlet som et subjekt – ikke objekt! Jeg er ikke dum selv om jeg er sjuk! Og jeg vil gjerne være med å spille på lag, ikke bli umyndiggjort.

  12. BAMBI sier:

    Nå leser jeg i aftenposten at det er kommet en ny NAV-reform – alle brukere skal behandles med respekt innen 2020 … Skal man le eller gråte?

    • gamle ugle sier:

      Jeg velger å gråte, tror jeg. blir som disse vedtakene mot mobbing det. Dessuten, NAV-krenkelsene ligger i systemet tror jeg. Så da må vel regelverket endres da, meldekortene vekk, dialogsamtalene reduseres, legen få tilbake sitt faglige frirom på vegne av pasientene osv osv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s