BØNN
Gud du som jeg
ikke aner om finnes,
og som jeg egentlig
ikke mener noe om,
ja som er fjern fra mitt liv.
Hvis du mot formodning
skulle eksistere, og til og med
lytter til bønner som denne,
ja da ber jeg deg om å
redde mennneskene fra avmakt.
Kan du sørge for at
maktmenneskene blir klokere,
slik at de har tillit til borgerne
og gir dem frihet til å være
mennesker i sine liv.
Ikke bare produsenter og forbrukere,
men mennesker.
For krenkelsene er mange,
standardmennesket er for smalt,
det blir for mange avvikende,
og sånn kan vi ikke ha det.
Jeg er bekymret,
gud du som er eller ikke er,
for alle de som settes i avmakt,
som overvåkes og manipuleres,
tråkkes på når de ligger nede
kjeppjages hit og dit.
Som blir bedt om igjen og om igjen
å gjøre det de alltid har gjort, til de stupte,
ja det som har satt dem i umulige situasjoner.
For de måtte tekkes overmakta,
det krevdes at de underkastet seg.
Ja gud, avmakt er det jeg er
aller mest bekymret for.
Når menneskene ikke har utveier,
fordi de blir kontrollert
på alle bauer og kanter,
da skapes det uhelse,
er min erfaring.
Så frels meg og alle de andre krenkede
fra NAV og alt dets vesen,
fra myndighetenes merkverdigheter,
fra blind underkastelse under
økonomenes vanvittige prioriteringer,
vekstreligionens forførende evangelium,
katastrofe menneskelig sett.
Gi oss frihet,
respekter våre nei til avmakt.
De nei-ene der er for meg empowerment.
Når jeg sier nei til avmakt
tar jeg vare på meg selv,
bevarer helsa, med verdighet.
Gud, få overformynderne til å forstå dette.
©gamle ugle
gamle ugle 
Sukkja, blir matt …
Bønnen er et lite smutthull
til håpet
Gud eller ikke Gud
Jeg bare undrer om
frigjøringen
av mennesket
først skjer
når vi går ut av tida
når vi ikke lengre er her
på denne forgiftede
kloden
som gråter
og raser
i feberkramper
Et sterkt behov for å sende ut litt global fortvilelse, til hvem vet jeg ikke….
Jeg og roper og sender signaler …
Midt oppi allt på vi ikke miste oss selv …
Amen sier jeg. Avmakt,
jeg har følt på, og føler til tider mye avmakt.
Avmakt fordi jeg ikke har blitt hørt av de som skulle høre,
så jeg tar med meg dine ord GU, og
jeg henger dem på håpet,
håpet om å bli hørt,
og at ting endres til det bedre.
Avmakt tror jeg er noe av det verste. Kan komme mye brysomt i kjølvannet av dette. Uklokt å utsette mennesker for dette.
Jeg ser gud som Gjentakelsestvang
Skader i vårt liv som vi nekter å se, gjentar vi.
Ved fortsatt å bli påført slike skader
Ved å skade andre slik vi ble skadet.
Vi gjentar Strenge Far i gud
Far som krever lydighet
Far som var allmektig da vi var sårbare.
Far som kunne varme verden med et smil
når vi var snille og gjorde som han ville.
Mennesker med makt gjentar Fars lydighetskrav
Gir avmakt nedover
Gjentar barnets avmakt oppover
til Allmektige, strenge gud
gud som krever lydighet
og varmer de troende med sin miskunn
når de er snille og gjør som han vil
Mennesker med makt gjentar Fars lydighetskrav
Gir avmakt nedover
Gjentar barnets avmakt oppover
til Regelverket, det strenge
Regelverket som krever lydighet
Og ikke varmer noen
når de er snille og gjør som Regelverket vil
Følger deg i alt du skriver. Tenker at det lille barnet, det må reaktiveres og ta tilbake makten. Det skulle hjelperne egnet seg til, spør de meg. Det gjør de jo ikke….
Jeg føler avmakt fordi vi lever i en verden full av lidelse og på en klode som har alvorlige helseproblemer, rent biologisk. At jeg midt i det hele har blitt syk, er vel et naturlig symptom, sett i et overordnet perspektiv, tenker jeg.
Bambi, kanskje de lidelsene/sykdommene vi har, er et svar på ubalansen på vår klode?
Noen ganger tenker jeg: Diagnose: Menneske.
En liten korreks, GU, hvis du tillater:
Diagnose: menneskefiendtlig
Et rungende JA til menneskevennlighet!
Ja, jeg forstår, men mente det litt annerledes. Diagnose Menneske er for meg en hedersbetegnelse. De menneskene som reagerer sunt på det usunne, de får ofte diagnoser og merkelapper som gjør dem til annensortering, på et vis. Jeg mener de burde merkes med sunnhetsstempelet: Menneske. Altså er diagnose ment ironisk.
Det tror jeg, kjære Bibbi! Alt henger sammen. Så nettopp en svensk dokumentar om alle miljøgiftene vihar i kroppen. Vi puster de, vi spiser de, vi berører de, for de er over alt i og rundt oss. Veldig urovekkende. De er den største trusselen sier foorskerne, mye større enn klimaendringene. Og det påvirker alt levende liv. For oss mennesker (rent genetisk) for det påvirker og endrer våre gener, for forplantningsevne, våre celler og vårt immunforsvar. Forskerne har målt og jo yngre mennesker, jo høyere verdier. Senere forskning viser at det blir transportert via morkaka og navlestrengen i høye doser til fostrene, så skaden(e) skjer allerede ved forsterstadiet. Og gidtene blir også overført i betydelige mengder via morsmelka. Forskerne mener dette er bare toppen av isfjellet. De mener det er sammenheng mellom miljøgiftene og en rekke av dagens sykdommer. Men, vi må jo ikke glemme at det er jo vi mennesker som forvalter ressursene på moder jord. Vi steller jo ikke pent verken med oss selv eller våre ressurser. At vi blir syke er jo bare symptomatisk, det mener jeg. For utviklingen går i gærn retning, og den akslerer i fart vi ikke har kontroll på. Vi beveger oss bare mer og mer vekk fra oss selv og det kunstige, vi blir mer og mer unaturlige …
Nå mener ikke jeg å være pessimistisk … Men jeg tror det er viktig å se realitetene. Alt dette er jo menneskeskapt, ikke sant?
Etter at jeg blei syk og kroppen min klappet sammen i bokstavelig forstand, så har jeg blitt veldig opptatt av disse tingene …
Jeg tenker at menneske er natur også. Og at vi snart burde kjempe for menneskevern. Det finnes grenser for hva vi kan utsette oss selv for, før det blir utslettelse av arten, på lang sikt da. Noen vil vel dra Darwinkortet her og predike determinisme, jeg blir fryktelig motløs av det. Håper på et eller annet klokt, som neppe er gud i snever forstand…
Realiteter kan jeg forholde meg til Bambi, og som deg, jeg tror mye av de endringer vi ser, både med mennesker og vår klode, kan være menneskeskapt. Alt er et samspill, det henger sammen.
Det høres kanskje pretensiøst ut, men hele min eksistens nå er tuftet på å kjempe for naturvern! Det er det som gir meg mening, sånn midt oppi elendigheta. Det er en kamp som blir utført i hviletilstand. Jeg suger til meg det som er frisk og nærende. Jeg knytter meg sterkere og sterkere til naturen, dag for dag.
Vet ikke om det er så klokt det jeg skal si, men jeg gjenkjenner en del hos deg Bambi, du kjemper for naturvern, og jeg kjemper på min måte og ulike vis, for de svakere stilte i samfunnet. Det hjelper meg på veien videre. Naturen, der finner jeg hvile og ro, og skogen er mitt viktigste rekreasjonssted.
Kan ikke sette ord
til disse rader og tanker,
Gjemmer meg,
skjuler meg,
Kjenner hjertet banker.
Overmakt, makt, avmakt…………
Mormor, jeg har det sånn jeg også, vil helst bli usynlig noen ganger, føler jeg er på feil klode. Men av og til så må jeg blåse litt ut, og dette diktet er en form for det.
Siden det er søndag i dag og jeg lyttet til vakker kirkemusikk i formiddag, ja så valgte jeg dette lett sakralt inspirerte diktet.
Gammel musikk
og nye toner?
gammel musikk evig som ny….
Gamle toner
Nye takter?
takter og toner og rytmer og klanger
meg fanger
Til Bibbi: (Fikk ikke plass der oppe)
I mitt naturvern er (med)menneskeligheta en viktig faktor. Mitt naturvern består i ivareta og respektere alle former for liv, åpne opp for hjertevarmen og rausheta, stelle pent med ressursene her på kloden. Jegkjenner en ærbødighet for livet og det som lever. Mennesket og naturen lever på hverandres vilkår.
Naturen er en veiviser,den er barometeret, naturen er liv.
Jeg tar avstand fra ALT det som fremmer det motsatte: utslettelse. (i alle tenkelige varianter)
«Jeg tar avstand fra ALT det som fremmer det motsatte: utslettelse. (i alle tenkelige varianter)»
Malapropos. «Utslettelse» er en fantastisk bok av Thomas Bernhard, hvor jeg har nicket mitt Gambetti fra. 🙂
Lite sidespor kanskje: Thomas Bernhard er en forfatter jeg har lest lite av, kun en bok. Har «passert» han mange ganger, i bokhandlere, på nettet osv.. Har egentlig visst at en dag blir det Bernhard på meg. Da kan jeg kanskje starte med Utslettelse da, om ikke annet så for å finne ut mer om denne Gambetti-figuren.
Hehe, samme her! Blei skikkelig nysgjerrig
Ja, jeg vet ikke hva jeg skal si jeg….hvis du liker å assosiere mens du leser, så tror jeg du vil elske ham. Den boken er så unik, og rommer så mye. Samtidig har den så mange referanser til så mye, om du forstår. Den er integrert i så mye, samtidig som den er unik. Gir det mening? Den har nesten ingen handling, samtidig som plottet er drivende, intenst og blir fullbyrdet. Den har også, etter min mening, store likhetstrekk med ting skrevet av Bjørneboe, spesielt bilder fra «Haiene» så jeg lurer på om de har lest hverandre på et punkt. Det blir spekulasjon. Jeg har lest så mye av begge. Den skriftlige stilen til Bernhard er….hva skal jeg si….spektakulær? Fantastisk morsom og ironisk repetitiv, hvis man først liker det da. Det er en veldig dvelende bok. Bitter. Det er et svært, svært oppgjør. Et oppgjør fra innsiden. Frigjørende. Weltklasse. Men jeg skal ikke si for mye altså. Alle må få danne seg sine egne bilder. (Også, dette er ikke ME-vennlig da). Og, Gambetti-figuren er nok ikke interessant i seg selv tror jeg. Dette er introspektivt, samtidig som det er grenseløst og grensesprengende. Ja, jeg vet det høres svulstig ut. Har gitt boken i julegave, men sånt kan falle helt gjennom hvis det først ikke faller i smak…. 🙂
Er veldig glad i Bjørneboe. Et det bitre og eksplosivt opprørske litt beslektet med Celine? Kjenner du til ham ?
Han er på leselisten min. Men jeg fikk tilbakefall fra min bedre periode jeg hadde for et år siden. Da ble det slutt på lesingen igjen. Reise til nattens ende, var dessuten alltid utlånt på biblioteket, eller de klarte ikke å stille den opp i hyllen på riktig plass.
I tillegg til at jeg er interessert i Bjørneboe og Bernhard, er jeg også interessert i mellomkrigstiden, og i begge verdenskrigene, så det var flere grunner til at jeg var interessert i Celine.
Men jeg har fremdeles prinsippet mitt i behold om at hvis det er for vanskelig å lese, så dropper jeg det raskt 🙂
Det prinsippet er til dels også en nødvendighet for meg, med sykdom.
Jeg tåler nok det meste jeg, av både bøker og anbefalinger. Jeg har lest en bok av han før, for ca. 30 år siden. Den het Betong, har jeg etter hvert funnet ut, den står i hylla mi. Jeg husker den ikke, ikke så rart siden jeg i perioder har lest veldig mye.
Jeg trenger ikke handling i tradisjonell forstand. Jeg tenker på det som kalles intertekstualitet når du sier den har referanser til mye annet. Jeg pleier å like det godt, forutsatt at det ikke er referanser som er totalt ukjente for meg, fra Indre Mongolia eller noe sånt? Men jeg regner vel med at dette handler om europeisk kultur..
Svulstighet er en del av livet det, vi har det bare på forskjellige punkter, tenker jeg. Egne bilder er jeg fan av og praktiserer hardnakket.
Bambi, jeg liker svært godt det du skriver her.
Respekt for alle former for liv, den støtter jeg:-)
Klem:)
Da er vi i alle fall to sjeler og en tanke …
Celine går som et løpsk lokomotiv … Kompromissløs… Du må teste, tror det kanskje kan være noe. Skriften hans virker veldig spontan, men han er en av de (som vi har snakket om) som bearbeider så til de grader. Han er motsatsen til Duras, hun er sanselig og introvert, han er eksplosiv og ekspressiv. Begge har denne uroen i seg på hver som måte. Og begge har krig som bakteppe
Jeg har lest Celine. Måtte google Bernhard, ser et sted at hans stil sammnelignes med Proust. Jeg er en av de ulykkelige (?)som har lest Proust ja, gjorde det over mange år. Angrer ikke på det, en spesiell opplevelse vil jeg kalle det. Språklig først og fremst, ikke tematisk.
Vet du hva. På mitt bibliotek så finnes det Proust i hva er det, er det 20 bind eller noe det verket? Jeg har lest litt i det, der og da på biblioteket, bladd litt i det. Ikke lest et helt bind. Synes noe ser bra ut, selvsnakket er bra. Det er for lite selvsnakk i bøker, synes jeg, når det er så sentralt i menneskers liv.
Men det som er kjempegøy. Bind 1 er alltid utlånt, omtrent permanent. Ingen av de andre bindene er utlånt. Det ser ut til at ingen noensinne klarer å komme gjennom det første bindet en gang.
Eller så, enda artigere, er det kanskje en av bibliotekarene som er så forbannet eller forarget på Proust, at de sperrer adgangen ved å ha gjemt unna boken. Den versjonen kan jeg godt like.
Så hvis du har klart å komme gjennom Proust, så har du noe å være stolt av, GU!
Den utgaven av Proust som jeg har i hylla er i 12 bind. Det er hele verket ja, men det kan hende det finnes flere utgaver. Jeg kjøpte dem på salg og antikvariat over en lang periode, og leste et og et bind. Først bind er sikkert mest etterspurt ja. Det med Madeleinekaken.
Jeg er ikke spesielt stolt av å ha lest dette verket, faktisk er jeg noen ganger såpass flau over det, at jeg fortier det. Det er jo noe tull det også. Men i Norge synes jeg av og til å merke en slags motsatt snobbeholdning. Dvs at det å lese denne typen bøker, «smal» litteratur, smal er et ufyselig ord i denne sammenhengen, synes jeg. Eller høre visse typer musikk, eller like billedkunst såkalt vanskelig tilgjengelig. Skulle ønske vi kunne være litt rause i alle retninger.
Ja, nå skjønner jeg jo bakgrunnen for dette antisnobberiet, men med hånda på hjertet: jeg leser og hører og ser fordi jeg er nysgjerrig. Og fordi jeg har funnet skatter i det smale, sære, såkalt vanskelige.
Bibliotekarer som boikotter? Det hørtes ut som en ide til en bok det, kanskje en krimbok ala Rosens navn? Tar du utfordringen Gambetti?
Ellers har jeg Ulysses av Joyce stående i hylla. En eller annen gang skal jeg lese den også. Akkurat nå er det en annen av husets beboere som har kastet seg over den, langsomt, langsomt. Liker langsomheten som av og til kreves, i noen bøker…
Ja, stolt eller ikke stolt. Et lite apropos til det. Nå spiller jeg inn fra en hard vinkel. Du liker jo det åpne og tolkbare, gjør du ikke? Du liker ikke de uangripelige posisjoner?
Hvis du var anarkist da. Du var opprører fullt og helt. Du er universets senter. Da kan du jo være stolt av alt da. Du er stolt fordi du liker det. Som et barn er stolt av hva du lager, alt du tegner, og løper til foreldrene og viser frem, alt hva du har laget. Det er jo det som er naturlig, er det ikke? Hvis ting går som det var ment å gå, vel å merke.
Så snobberi og antisnobberi, det vendbare og det tolkbare, disse tingene ser jeg noen ganger best fra en uangripelig posisjon synes jeg, som jeg ofte instinktivt søker til. Helt der oppe i vinkelen. Oppe i hjørnet og ute av syne. Som edderkoppen, den amerikanske tegneseriehelten vet du, med bena klistret til taket og hendene mine vendt nedover mot mine intetanende ofre jeg skal skyte nettet mitt mot. 🙂
Og så tilbake til dette med Proust. Jeg hadde lånt Proust selv jeg, om bare den første boken var lånbar. Har ikke giddet å sette meg på liste, vet ikke om jeg er i form, kan ikke planlegge med sykdom.
Men jeg har forresten sett det samme med Mannen uten egenskaper, som er i fire bind eller noe sånt? Det er av en forfatter fra samme land som Bernhard, Østerrike. Det var nevnt i en av bøkene som en av de «store bøkene», så da ble jeg nysjerrig. Han nevnte forresten også en av sine egne bøker også i samme slengen, sånn godt gjemt inni listen, som jeg syntes var hysterisk morsomt, typisk hans humor.
Bibliotekarer har fascinerende liv tror jeg. Jeg har observert mye…Jeg vet ikke om jeg kan fortelle alt. Jeg gir bort mye godt materiale nå. 🙂
Anarkisme, harde vinkler og stolthet. Tja, jeg vet ikke helt. På den ene side og på den andre. Anarkistisk kan være tiltrekkende det, forsøk på å unnslippe kategorisering, fristende, men kanskje ikke mulig det heller? Kategorien: Ønsker ikke kategorisering?
Vel. Nå har i alle fall den ev. skammen over å ha lest Proust sluppet ut av sekken, så og si. Og skam som slipper ut, den sies det at går opp i røyk den. Og det er muligens bra?
Jeg er en som leser en del forskjellig tror jeg. Når det gjelder Proust så er det en sanselighet der som jeg likte. Mannen uten egenskaper, Robert Musils roman, har jeg også lest. Den fenget ikke så mye, egentlig, grei nok. Kanskje var jeg ikke så mottagelig for den akkurat da?
For meg er det sånn at det kommer an på tid og sted, hvilke bøker jeg klarer ta inn. Sandemoses Varulv begynte jeg på tre ganger, med ca. 10 års mellomrom, hver gang. Den siste gangen ble jeg fanget med en gang, og jeg setter den boken ganske høyt.
«Kategorien: Ønsker ikke kategorisering?»
Herlig, du setter opp et paradoks 🙂
Mange sannheter finnes jo i paradokser. Det er ikke nødvendigvis ironi heller. Det finnes størrelser som det uløselige rom, det som ikke kan beregnes, falske tall, det ukjente og alt mulig som er spennende selv med de harde vinkler.