barndomsbiblioteket

BARNDOMSBIBLIOTEKET
tunge bører med bøker
bar jeg hjem fra biblioteket
allerede som barn

lånte så mange som mulig
leste dag og natt
gjemte boka under dyna
leste lenge etter den tillatte tid

før jeg igjen gikk
sammen med min mor
de mange skrittene ned bakken
til byens bibliotek

svingte inn døra og så til høyre
til barneavdelingen
la alle bøkene i stabler
på disken
en av de runde lune damene
tok imot
hun var ganske gammel
ordnet og stemplet
på pappkortene som var
stukket inn i små lommer
bakerst i bøkene

jeg i hyllene på jakt etter
nye eventyr
husker «Tante Gummigutta og blåbærmaskinen»
GGB og GGP

lånte hele stabler
så mange det var lov til
om sommeren ekstra mange
snart var jeg nesten utlest
på barnas bøker
de store barnas også

min mor var i andre etasje
der var de voksnes avdeling
spennende syntes jeg
etter hvert fikk jeg låne bøker
på min mors kort
hun sa ja eller nei
til bøkene jeg hentet
alt ettersom

sammen med hennes romantiske
men moralske fortellinger
ble mine utvalgte og godkjente voksenbøker
stemplet og klargjort

oppe hos de voksne
var det veldig stille
hysj hysj sa det langs reolene
hysj hysj

så ble jeg selv voksenlåner
og da vet du
var jeg min egen sensursinstans
husker Vesaas underlige verden
i «Huset i mørkret»
men også røverhistorier
fra den franske revolusjonen

hylle etter hylle
sømfarte jeg
i det gamle biblioteket
som ikke lenger finnes
nå er det koselig kafè
der barnebøkene var

og du må over ei indre bru
gå over byen under byen
se ned på spor etter middelaldersk liv og levned
for å komme til
nypalasset

i det nye er det lyder av skravlende mennesker
ikke liste seg på tå
ikke så mye støv heller tror jeg
som det var i min barndom
blant alle bøkene i
barndomsbiblioteket

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i barndom. Bokmerk permalenken.

36 svar til barndomsbiblioteket

  1. mormor sier:

    Men duften av ord er der alltid.
    I lager og magasin.
    Om trykksverten falmer
    og boken får «ører»
    så dufter den vakkert i sjelen din.

    • gamle ugle sier:

      eventyr og fortellinger
      bøkenes fascinerende verdner
      nære som fjerne
      var skatter i barndommen

      sporene
      er der ennå
      duft smak lyd
      min indre film ruller og ruller

      skatter nå også

  2. Gambetti sier:

    Jeg forstår ikke bibliotekene lengre, må jeg innrømme. Som det står i diktet, det råder ikke lenger noen bibliotekstillhet. Men vi befinner oss i dag i et midtpunkt. Har dere fulgt med på bibliotekdebatten i avisene? Vetle Lid Larsen og flere tror jeg det er som har hatt gode innlegg. Bibliotekene prøver å gjøre alt mulig i dag. Prøver å forbli relevante. De tenker på arbeidsplassene sine, stakkers. Bøker er ikke lenger nok. Neida. Nå er det utlån av PC’er, musikk, filmer osv. (Jeg ELSKER det. Det er GRATIS. Ikke fortell noen! Hysj!) Men altså også der og da, utlevert med hodetelefoner i biblioteket, slik at lyd glipper ut. Og mobiltelefoner ringer jo. Folk tar dem og snakker i vei. Og så har du dem som tar dem og visker. Viskelydene høres jo enda bedre, fordi de er så intense. Og så har du bibliotekarene selv da. Halvparten går rundt og hysjer eller snakker i lavt stemmeleie hvis du spør dem om noe. Den andre halvparten går rundt demonstrativt og skal vise hvor moderne de er som overhodet ikke ønsker noe stillhet, her er fritt frem ja, hei og hå. Og så er biblioteket møtestedet for alle byens jenter, stedet hvor alle de store hemmelighetene kan utveksles, bare mellom de to invidde jentungene, mens resten av byen hører på en hyllerad bak. En fascinerende verden!

    Den franske revolusjonen ja, den var jeg også veldig opptatt av på den alderen. 🙂

    • gamle ugle sier:

      Tror nok bibliotekene prøver å være en slags informasjonssentraler. Det nye biblioteket ble veldig fint og jeg var der mye med egne barn.

      Barndomsminner er sterke for meg, nå for tida, og da dukket denne stemningen opp. Lukter, stillheten, støvet, og den fascinasjonen jeg alltid har hatt for bøker. Jeg elsker antikvariater også. Jeg nyser av støvet, men trosser det for å kunne vandre rundt og kikke i hyllene. Har alltid vært en lidenskapelig leser.

  3. BAMBI sier:

    Jeg er vokst opp blant støvete bøker og hviskenede stemmer. Diktet ditt fører meg tilbake. Gjenkjenner den sitrerende gleden over å forsvinne inn i det ukjente landskapet som skjulte seg bak permene.

    Nå orker jeg ikke å ta inn så mange ord som står på trykk. De begynner å danse rundt og jeg blir svimmel. Men jeg har stor glede av poesi og lyrikk. Også har jeg begynt med lydbøker.
    Det er så fint å synke inn i egne bilder … fantasere, fabulere …

    • gamle ugle sier:

      Så godt at det finnes dikt da. Og lydbøker.
      Jeg leser hele tiden jeg, men ikke med samme tempo, dvs jeg flykter ikke inn i bøker som jeg gjorde som barn. Men jeg har alltid en akternativ verden å hoppe inn i, når jeg trenger en pause fra hverdagen. Sette nok litt krav til språket, kanskje mer enn til plottet.

      • BAMBI sier:

        Samme her. Er drittlei plott! Men jeg setter nok krav til mer enn språk. Språket er middelet som skal føre meg mot nye innsikter … (hva de nå enn er)

        • gamle ugle sier:

          Jeg er helt enig jeg. Det må være et eller annet tema som ikke er helt likegyldig. Men er språket godt, og komposisjonen konsistent, da kan jeg finne mening i mange tema som jeg i utgangspunktet ikke var spesielt interessert i. Så sånn sett er det en form for utvidelse av horisonten, det å lese god skjønnlitteratur, for meg.

          • Gambetti sier:

            Veldig interessant.

            Jeg vil nesten si at det er stikk motsatt for meg. Jeg er veldig opptatt av tingene. De konkrete tingene. Når jeg begynte å lese bøker, så var det selve historiene som fenget. Fremdeles synes jeg språket ofte er i veien. Jeg fanges mange ganger inn av selve materien i noe, uavhengig av om det er litteratur eller fag eller indre tanker eller hva det nå er.

            Jeg elsker plott. Men mener dere plott i form av standardiserte plott? Bøker etter kjent formel? Da er jeg enig….Men f.eks. Woody Allen filmer er jo bygget på geniale plott ofte. Men alt er gjenkjennelig, og kjente noter, det er bare sammensetningen på en måte som er uvant og briljant, så det blir som jazz på et vis. Og der kommer vi over til det neste…

            Snakker vi om en kunstig motsetning også? Er ikke ofte form og innhold det samme? For eksempel en mening svært spissformulert, kan uttrykke selve tingen, selve ideen og konseptet? Om dere følger…

            Velartikulerte, høyt utdannete mennesker som snakker om viktige tema, men ikke har noen spesiell livserfaring utover det vanlige og bare har standardiserte svar på livets spørsmål har null verdi for meg. Disse bøkene utgjør vel snart flertallet?

            My 2 cents

            • gamle ugle sier:

              Ja, veldig interessant er mitt svar også. Kan vel ikke si annet enn at det er mange måter å lese på. Men språk er viktig for meg, det må løfte meg. Jeg må kjenne at det stemmer for meg, gjerne gi litt motstand, også. Tror det er individuelt dette.

              Kunstig motsetning? Ja, kanskje. Form og innhold kan være sammenfallende, men ikke alltid.

              Woody Allen ja, en stund siden jeg har sett hans filmer, men har alltid likt han godt. Han har en måte å gjøre dette på, som gjør filmene med historiene til noe mer. Men det er jo mange virkemidler i en film.
              Men kanskje er det sånn med bøker også. Historien i seg selv er ikke nok, den kan være så utsøkt som bare det. Men hvis språket og komposisjonen ikke henger med, da kan det bli flatt.

              Men dette er vanskelig å si, sånn generelt, for litteraturen er så mangfoldig. Som musikk, noe hviler på en god melodi, annen musikk på instrumenteringen, eller rytmen kan være det bærende elementet.
              Men, språket er viktig for meg. Jeg orker ikke når det oppleves for flatt, for meg.

              Høyt utdannete skal jeg kanskje ikke si så mye om, siden jeg er det selv. Livserfaring har jeg tross min høye utdanning, man kan ha det, kan man ikke?. Kan sette pris på spor etter kunnskaper i en roman også jeg.

  4. ingridjohanne sier:

    Dette vekker minner, gamle ugle. Gode minner. De skal skrives om en gang.

  5. Gambetti sier:

    «Høyt utdannete skal jeg kanskje ikke si så mye om, siden jeg er det selv. Livserfaring har jeg tross min høye utdanning, man kan ha det, kan man ikke?. Kan sette pris på spor etter kunnskaper i en roman også jeg.»

    Var ikke mulig å klikke reply, så fortsetter her hvis det er i orden.

    Jo, helt enig her, ikke slik ment altså. Også jeg har utdanning. Det jeg mente, var at sånt ikke betyr noe i seg selv, tenker jeg. Spesielt ikke i vår tid. Alle har jo utdanning nå. Jeg er lei eksperttyranniet. Folk må begynne å tenke selv, mener jeg. Med livserfaring, så tenker jeg f.eks. på at folk som aldri har hatt depresjoner skal snakke om at positivtenkning er løsningen på alle problemer fordi teorien sier det, eller at utmattelsesproblemer alltid løses ved å ta seg sammen, fordi det sier forskning, eller at barn ikke skal skjermes fra mobbing, for da kommer de ikke gjennom den vanlige modningsprossesen, etter nyere psykologisk teori, blablabla. Den type bøker, tenker jeg på. Det overteoretiske blabla tøvet. Debattene på TV. Alt som bare repeteres. Som går i sirkel.

    Jeg elsker fakta i bøker. Når Umberto Eco drar i gang med sine utlegninger om historiske fakta i I Rosens Navn, så sitter jeg klistret med øynene inntil sidene. Når han legger ut om teologi, så likeså. I utgangspunktet er det vel bare en krimroman, riktignok tidenes beste (?), muligens, som har rykte på seg for å være et standardisert format, men fakta er fantastisk når det settes inn i en fantasikontekst på den riktige måten.

    Men jeg kan også lese fakta i fagbøker, nesten på samme måten forøvrig…behøver ikke gå til skjønnlitterære bøker for å den følelsen noen ganger. Faghistoriske bøker er jo et godt eksempel, fordi historiebøker fra gammelt av ble skrevet for å underholde, det var mye derfor de ble lest og historie var populært. Mange historiebøker har flere anekdoter og ting i margen enn de har hovedtekst. 🙂

    • gamle ugle sier:

      Sant og si tok jeg det ikke ille opp, det med utdanning, Det var bare så fristende å kommentere det.

      Eksperttyranniet ja, det kan man være lei. Jeg er lei byråkratityranniet også jeg. Jeg er også lei av kunnskapsløshet, i konkrete saker. Dette siste kan jeg lett overføre til det du sier om positivitetstyranniet. Mener det bunner i flere ting, mest økonomi kanskje, men også en slags opptatthet av det ytre, fernissen, fasaden.
      Debatter på TV har jeg sluttet å se på.

      Jeg liker skjønnlitteratur, og synes jeg lærer mye av det, på mange felt. Faglitteratur leser jeg i tillegg, den kan være så ymse den, ikke alle skriver like godt.

    • Bambi sier:

      Jeg elsker historie. Jeg ville bare si det. Jeg snakket om annen type plott enn du nevner Gambetti. Lettvint standardisert dramaturgi for å holde på leseren. Eco og rosende navn er en glimrende bok. Jeg er ikke så begeistret for introvert norsk skjønnlitteratur heller. Fortsetter samtalen i morgen …

      • Bambi sier:

        An en eller annen grunn så elsker jeg fransk litteratur. Margueritte Duras er en av mine favoritter. Mener god litteratur har filosofiske aspekter i seg…. Synd jeg er trett og med iPhone som taster mye rart… God natt

        • Gambetti sier:

          Og jeg elsker tysk. Det motsatte av jeg trodde, ut fra språket. 🙂

          Natta

        • Gambetti sier:

          Jeg tenkte egentlig at nei, fransk litteratur er vel overvurdert, ikke så mange jeg egentlig liker.

          Men, tja, Den Fremmende av Camus …. . (Se bort, se ned… plystre …..). Sartre… kanskje litt småfilosifisk, sånn av og til… altså ( ser opp, bort, mye interesssant i taket gitt)

          Blir vel litt litt sånn at det kommer an på de forfatterne man kommer på akkurat sånn i farten kanskje. 🙂

          Så Frankrike har forfattere ja….
          Og så tror jeg det meste av middelalderhistorien er skrevet på fransk, eller oversatt fra fransk, når det var hovedspråk
          Er forresten ganske frankofil
          Det er jo et eventyrland rett og slett
          Slott, skoger, høye eiketrær, vin til lunch…

    • Bambi sier:

      Ja, ikke sant!

  6. bibbi sier:

    For en fin stemning det er i dette diktet.
    Du er flink til å formidle GU, og dette likte jeg svært godt.
    Har aldri vært noen stor lesehest selv, men leser litt med ujevne mellomrom.
    Ha en god dag GU.

  7. gamle ugle sier:

    Bambi og Gambetti: Nå prøver jeg meg med en miks eller kanskje et tredje standpunkt? Jeg leser fransk, liker Duras ja, jeg leser tysk, jeg leser italiensk, spansk, finsk, afrikansk, engelsk, indonesisk, japansk, brasiliansk…..

    Mao, jeg leser fra overalt, alt ettersom. Jeg forstår i diskusjonen at begrepet blot svirrer litt rundt. Jeg tenkte nok som deg Bambi, på disse dusinvareplottene, det blir kjedelig mat, for å si det sånn. Men et plot i dramaturgisk forstand er vel der mer eller mindre i alle romaner…

    Jeg trenger språk som jeg liker, et eller annet tema jeg kan fanges inn i. Ofte er det sånn at de første sidene i en bok går med til å pense meg selv inn i forfatterens tankegang. Stille meg inn på denne forfatterens kanal. Leser f.eks. ikke Duras på samme måte som f.eks. Goethe.

    • BAMBI sier:

      Jeg merker veldig fort om jeg blir forført eller ei, når jeg begynner på ei bok. Om det jeg leser pirrer, om jeg blir sugd inn i ordene, om jeg blir løftet ut av min virkelighet – det skal gjerne rive og slite litt i meg for at jeg skal bli engasjert … Har sluttet å være tålmodig, treffer det ikke meg med en gang (innen et par sider) så gidder jeg ikke. Har viet altfor mye energi på å gi «oppskrytte» romaner en sjanse. Der har jeg vært pliktoppfyllende.

      Jeg liker verken plot eller antiplot. Synes plot er et utslitt ord med en like utslitt mening.
      Alle skapede mennesker, innen skapende disipliner må organisere stoffet sitt. Plott og dramaturgi har blitt begreper som gir meg assosiasjoner til kognitiv terapi, LP. osv.

      Gambetti: Woody Allen kan være noe anmasende. Liker noen filmene hans, andre er bare enerverende. Liker best filmene der han bruker skuespillere. Når han løper rundt som den NY intellektuelle nevrotiske og kåte fyren så ramler jeg av. Han går sine egne veier og ære være han for det. Han er modig. Allsidig.

      GU: Jeg leser internasjonal litteratur. Men opplever at mange av de franske har en slags innbygget sanselighet i språket som løfter meg, eller kanskje den bringer meg inn i meg selv? Nå leser jeg også fransk litteratur på originalspråket og kommer dermed nærmere de opprinnelige ordene…(?)

      Jeg får ofte klaustrofobi av å lese norsk (samtids) skjønnlitteratur. Språket er vel greit, men perspektivene blir ofte for snevre, språket er anorektisk, jeg klarer bare ikke å leve meg inn og blir fylt med en slags meningsløshet. Derimot har jeg stor glede av de mange gode diktere og dramatikere norge har avlet frem.

      Prøvde meg på Knausgård i sommer etter sterke overtalelser fra et menneske som ville jeg skulle innrømme at han kunne skrive. Jeg blei overrasket, han kan skrive, han er velformulert, men jeg tente ikke… Gjorde ikke det …

      Jeg liker best litteratur som har en historisk kontekst, ulike kulturer møtes, at jeg blir glad i flere karakterene, drama, det kan være stillhet i dramatikken, (indre/moralske konflikter) … Duras er et jo et sterkt dikterisk jeg, men hun plasserer seg (eller hovedpersonen) ofte inn i andre kulturer, som f.eks «Hiroshima min amour» og «elskeren». de mest kjente …

      Japan, har blitt veldig glad i HAIKU, har lyst å undersøke det nærmere … I det hele tatt fascinerer Asia meg.

      Nå er jeg subjektiv, men det skal man da som leser få være.

      • Gambetti sier:

        Bambi skriver: «Har sluttet å være tålmodig, treffer det ikke meg med en gang (innen et par sider) så gidder jeg ikke. Har viet altfor mye energi på å gi “oppskrytte” romaner en sjanse. Der har jeg vært pliktoppfyllende.»

        Sånn apropos det jeg sa på den andre tråden, at noe er bearbeidet og noe er inspirert, så tenker jeg at det du skriver her det er en typisk jomfrufødsel. Du tar det på kornet.

        Det er da for pokker ikke leserens ansvar å lide seg gjennom forfatterens elendige skriveøvelser slik at hans studenter (les: leserne) skal få innsikt i hans «gudebenådete» diktkunst. Skribenter må lære seg å skrive før de publiserer, da først skal leserne lese, slik tenker jeg om den saken.

        Dessuten har jeg jo funnet ut etter hvert, at de fleste gode ideer blir jo resirkulert og utgitt på nytt. Så uansett hvilken bok man velger, så får man jo lest den samme, ikke sant? Går man glipp av noe egentlig? Kjøper man det sveitsiske uret, eller etterligningen fra Thailand, spiller det noen rolle, når de ser eksakt like ut? Det er sånt man kanskje kan spørre seg i hvert fall, tenker jeg.

        Bambi fortsetter: «Liker best filmene der han bruker skuespillere. Når han løper rundt som den NY intellektuelle nevrotiske og kåte fyren så ramler jeg av. Han går sine egne veier og ære være han for det. Han er modig. Allsidig.»

        Jo, du har rett. Men har du sett at i mange av filmene når han bruker andre skuespillere, så spiller hovedrollen bare ham selv? De spiller nemlig Woody Allen, ser det ut som for meg i hvert fall….De er akkurat som ham, i de andre filmene. Du kan se at han putter seg selv, nevrotikeren, hans tankesett inn i den karakteren. Så også der får han en variasjon over det samme. Det var derfor jeg sammenlignet Woody Allen med jazz, fordi også der er det bare små variasjoner over det samme ofte. Små variasjoner, men likevel forskjellig og uvant. Men så har han gjort helt nyskapende ting, var det ikke en film i England, men en tennisspiller for eksempel, som var helt fantastisk. Mannen er jo et geni…hvis man først liker stilen hans da. Kan tenke meg at hvis man ikke liker den stilen, så kan alt virke håpløst, knapt noe er vel objektivt bra.

        • BAMBI sier:

          Hvis jeg ikke tar feil, så var den siste filmen hans, «midnight in Paris» med «Owen Wilson» i hovedrollen. Kan ikke si jeg ser det store likheta – ikke fysisk, hehehe. Men joda, denne nevrotiske forfatteren i Paris (bra location!) som romantiserer de bohemiske kunstnere fra en svunnede tider, og de crazy påfunnene med å reise i tid… joda… Seee your point! Gambetti

  8. Så heldig du er, som har gode minner hvor familien tok deg med steder, som både de og du likte…! Stedet er tydeligvis ikke borte, da det lever i deg. At bibliotek endres, samfunnet endres, det gjør kanskje ikke så mye? Så lenge nye minner og god stemning i gode relasjoner lages på nytt..?

    • gamle ugle sier:

      Reiser man først litt i barndommen så dukker det opp litt av hvert, på godt og vondt. Bøker har alltid vært viktige for meg. Så dette var morsomt å skrive.

      Samfunnet endres, det er sant, og det er nødvendig. Men, det er det men, mener jeg. Og det jeg sier nå, det kan muligens settes på alderskontoen min, men skitt au. Jeg ønsker meg vel litt mere diskusjon om hva vi skal ta vare på, ev. endre litt på, og hva vi skal la fare. Verden er blitt litt i meste laget determisnistisk for meg, i betydning: Det er utviklingen, vi kan intet gjøre. Litt trist egentlig.

      Jeg bruker fremdeles lokale bibliotek jeg, barna mine gjør også det. Så vi hører vel med til de som ennå sørger for at de finnes, bibliotekene, med sine bøker, men også andre nye tilbud.

  9. mormor sier:

    Jeg har det med bøker, som jeg har det med musikk. Liker eller liker ikke.
    Ikke sjangertrofat, ikke forfattertrofast og heller ikke geografisk bundet. Men språket teller mye. Plott eller ikke plott? Det kommer an på, en biografi er anderledes enn en roman.

    Forøvrig savner jeg et «gammeldags» bibliotek» og setter umåtelig pris på antikvariater , med bok og musikkavdeling.

    • gamle ugle sier:

      Jeg tenker som deg, bøker og musikk, det ene og det andre, alt ettersom. Tenker vel at det er som mat, jeg må ha litt variasjon i kosten. Og det er noe jeg «spiser» i perioder for aldri å smake det igjen. Etter først om mange år. Andre matvarer spiser jeg hver dag.
      Bøker og musikk snakker til meg, og alt etter hvor jeg befinner meg i livet, så hører jeg etter, eller er i stand til å koble meg på. Jeg har bøker jeg etter tre gangers forsøk, endelig har tatt hull på. En av de bøkene ble til slutt en av mine favoritter. Jeg måtte bare være klar for dens «budskap».

      Plott og sjanger og stil. Ja.

  10. BAMBI sier:

    Dersom jeg skal bruke mat metaforer om min konsumering av litteratur så vil jeg vil si at litteratur skal bidra til å styrke meg fysisk, emosjonelt og spirituelt.
    Jeg er vedig opptatt av at det jeg putter i munnen skal være næringsrikt.I tilegg skal matretten også være velsmakende og vakker å se på. Jeg starter nemlig å fordøye allerede ved det visuelle.
    Å innta et måltid er en sanselig opplevelse samtidig som det er en livsnødvendighet. Ingrediense består stort sett av ferske råvarer. Liker best at alt er laget fra grunnen. Det behøver ikke være komplisert eller avansert i det hele tatt … Ofte er det enkle det beste. F.eks en vakker orange gulrotsuppe. Eller et glass ferskpresset eple / aronia juice (med bær og frukt fra egen hage) Men det kreves en vilje til å bruke tid på å tilberede.

    Kanksje jeg høres sær ut, jeg vet ikke, men for meg har disse tingene alltid vært viktig. De tilfører livet noe ekte som gir mening.

    • gamle ugle sier:

      Du høres ikke sær ut for meg, ikke mer sær enn jeg selv er, i alle fall. Og den subjektiviteten du nevnte her et sted, det har vi jo alle.
      Hvis jeg metaperspektiverer litt, på mitt subjektive vis, så kommenterer vi alle her ut fra våre ulike opplevelser med litteratur. Og det viser seg å være variasjoner. Så bra da, tenker jeg, at vi slipper å tilhøre samme leserreligion.
      At det er ulike, kanskje til og med motsatte oppfatninger av en bok, det forringer ikke boken, mener jeg. Det er det den er, for den det gjelder.

      Når det gjelder matmetaforen min, så halter den litt ser jeg. Det er litt dårlig utredet hvilke næringsstoffer vi trenger, og det må tilpasses indivivuelt, til en hver tid. Derfor er det som en annen er allergisk mot, ren medisin for meg.

      Livsnødvendighet, der følger jeg deg, det gjelder litteratur, musikk, kunst etc. Det sier jeg uten å si noe mer om livets ytterligheter.

    • BAMBI sier:

      PS! Men det er jo sammensettingen av ingrediensiene, hvordan de tilberedes som gjør susen! For ikke å snakke om krydderne (som ofte også er medisisnke urter) som gir det hele «det lille ekstra»- en utslagsgivende snert!!! (Trett nå, kjenner jeg)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s