repeterende redsel

REPETERENDE REDSEL
Hun er redd, veldig redd,
for nå vokser du hjelper, og blir
til hennes barndoms autoritet.
Hun minker mer og mer der hun sitter,
forsvinner nesten gjennom gulvet.
Behersker seg alt hun kan
for å klare være i rommet.

For hennes voksne evne til å
ta vare på seg selv forsvinner.
All hennes kunnskap,
innsikten hun har, også i seg selv,
og hennes godt utviklede refleksjonsevne
samt analytiske legning,
kjennes ikke-eksisterende.
Hun stivner, klarer ikke en gang
høre hva du prøver å si, hjelper.
Hennes svar kommer fra,
jeg vet ikke hvor,
det kjennes som hun
sender ut noe i ørska.
Så satt ut er hun.

Hun er ikke seg selv, sitt voksne jeg,
i dette rommet.
Situasjonen er full av triggere
som på et øyeblikk setter henne tilbake
til barndommens avmaktsfølelse.

Hun holder nesten ikke ut,
kroppen verker av avmakt.
Men hun er her.
Og hun prøver,
kjemper alt hun kan.
Hun ønsker at hennes voksne jeg
skal vende tilbake til henne.
Strever for å bekjempe avmaktsfølelsen.

For hun var kuet og kneblet, forlatt og sveket.
Hun var fanget i
barndommens avmakt.
Hun kjenner det ennå.
Hun er tilbake i avmakten.

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i makt og avmakt, relasjoner. Bokmerk permalenken.

45 svar til repeterende redsel

  1. bibbi sier:

    Dette er vondt, veldig vondt.
    «For hennes voksne evne til å
    ta vare på seg selv forsvinner.»
    Der har jeg vært.
    Takk for at du deler GU.

    • ingridjohanne sier:

      Ja, GU – takk for at du deler. Det som traff meg mest, var her:

      «Situasjonen er full av triggere
      som på et øyeblikk setter henne tilbake
      til barndommens avmaktsfølelse.»

      Og da jeg tok opp dette, bekreftet det at alt var bra, det var bare jeg som var gal «fordi hun har opplevd det hun har opplevd».

      • gamle ugle sier:

        Takk for responsen din. Dette diktet husket jeg på at jeg hadde et eller annet sted, da du skrev om blodtrykk, husker du det? Men akkurat var jeg ikke helt klar for å slippe det ut. Men så var det et par ordskifter, bl.a. hos Bibbi, om overempatiske terapeuter, som blir utbrente, og da kjente jeg at nå skal det ut.
        Triggere ja, selvfølgelig finnes de! Er det ikke opplevelsene som gjør at en søker hjelp da? Hvorfor skal de bortforklares? Opplevelsen må valideres og møtes den, er min erfaring.

    • gamle ugle sier:

      Bibbi: Takk for din respons. Jeg vet det er mange som kjenner seg igjen, og dette må snakkes om, ikke forties. Vi som har opplevd dette med variasjoner, vi trenger ikke skammer oss. Dette er å bli offer på nytt det, for systemer. Nytter ikke med ta deg sammen, tenk voksent. Nei, det er faktisk så enkelt som å la dette redde barnet, som det går an å kalle det, få bli trygg, fortelle. Så vil nok den voksne komme tilbake, i sin tur, tenker jeg.

      • bibbi sier:

        Jeg kjenner ingen vei utenom, dette skal snakkes om.
        Det som gjør godt akkurat nå, er at nå kommer ordene, og de kommer igjennom dette bloggsamspillet, med deg og flere.

        • gamle ugle sier:

          Ja, mine ord, som du finner i diktet, de kom for en stund siden de, til meg. Men jeg trenger å slippe dem ut, ha noen som leser lyttende. For det gjelder å bli kvitt skammen, og den tror jeg forsvinner når dette slippes ut. Tenker meg at den går langsomt opp i røyk da.
          Skammen over å være et offer er med å holde folk igjen, i det som plager dem, mener jeg. Fortielsen hemmer. Ingenting blir borte om man koster det under teppet. Tvert imot.

  2. mormor sier:

    Avmaktens makt
    tar seg til rette.

    • gamle ugle sier:

      Mormor, det var utrolig godt sagt: Avmaktens makt! Den skal jeg virkelig grunne videre på. Jo, det måtte ut dette, begynner å bli såpass selvbemektiget nå, etter hvert.

  3. Gambetti sier:

    Jeg tror du setter ord på hva mange har opplevd, GU.

    Diktet handler om responsen på terapeut, kanskje? Gjenopplevelsen? Alt foregår på innsiden og sier ikke så mye om hva hjelperen gjør galt.

    Jeg har noen ganger ønsket at jeg oftere hadde klart å bli sint og forbannet på helsepersonell der og da. Når jeg mente at de gjorde galt mener jeg. Men jeg har bare klart det en gang. Det var slett ikke noe så sårbart som terapi, det hadde jeg sikkert ikke klart. Men den ene gangen er jeg veldig stolt over. Noe sånt vil jo likevel ha brutt enhver relasjon. Så maktforholdet er ubalansert.

    For å nevne noe om terapi likevel, hva jeg har gjort av det, så har jeg brukt mye av mine analytiske evner der. Siden jeg likevel stirret på et steinansikt så var det ikke oppmuntring til så mye annet, for å si det sånn.

    • gamle ugle sier:

      Takk for din respons. Det er nok mange som har opplevd og stadig opplever dette. I terapi eller for den slags skyld på et NAV-kontor?

      Når det gjelder dette diktet så er det skrevet i ettertid av en del slike opplevelser. I selve situasjonen var jeg satt ut, låst på et vis, jeg skjønte ikke hva som skjedde da. Etterpå har jeg brukt mine analytiske evner, og langsomt forstått, ved i tillegg å gå til roten av disse reaksjonsmønstrene, som er følelsesmessige og gamle. Men, det er nå min vei. Finnes mange veier, individuelle tror jeg.

      Jeg føler et visst behov for å formidle at når man havner i sånt som det her, ja da klarer man ikke reagere. Da er det ingen vits å be folk ta seg sammen, eller bare ville, et eller annet. Da er man låst, og KAN faktisk IKKE. Maktforholdet er ubalansert ja, og det tilfaller hjelperen et ekstra ansvar.

      • Bambi sier:

        Kjenner meg igjen, selv om omstendighet er noe annerledes, så er avmakta den samme. Kroppen har koblet seg ut, og det er intet jeg kan gjøre annet enn å gi meg selv tid og tålmodighet. Når brevene fra NAV som ønsker meg i aktivitet kommer, er det som å få elektriske støt. Jeg blir paralysert. Jeg vet rent analytisk hva som skjer, men følelsene henger ikke med fornuften. Føler meg krenket og jaget til å gjøre noe jeg ikke klarer rent fysisk. Så hver gang det kommer brev fra NAV blir jeg paralysert ….

        • gamle ugle sier:

          Hei Bambi, god morgen forresten.
          Ja, omstendighetene kan være forskjellig, men reaksjonsmåtene kan ligne hverandre. Tenker at dette er menneskelige reaksjonsmåter. Enten det er kropp, tanker eller følelser, eller helst kombinasjoner av disse, med ulik vekt, som havner i en eller annen paralyse, kanskje? Fornuft og følelse ja, kjenner igjen den, samarbeidet går ikke alltid like smidig.
          Mye opplevde krenkelser i kjølvannet av dette. Prøver å være en bitteliten stemme som sier: Hør her…

        • Bambi sier:

          Jeg prøver å rasjonalisere. At det er et standarbrev som sendes ut med jevne mellomrom når deg lyser rødt på saksbehandlers fat. At et ubetydelig standardfornormulert brev kan sette meg så ut. er ganske utrolig. Men det handler vel om makt og avmakt

          • Bambi sier:

            Æsj denne skrivekontrollen!

            Jeg tror at man kan oppleve nye ferske krenkelser. Når man ikke virker og blir bedt om å virke så blir man paralysert

          • gamle ugle sier:

            Ja, det kan du si, røde lys på saksbehandlernes fat. En film begynner å surre og gå, på min indre skjerm, det blir til samfunnssatire dette.

            Jeg tror ikke vi er så gjennomrasjonaliserte da, som det legges opp til, virker det som, at vi skal være. Så det er klart, man må finne sine måter å takle dette på, i all sin emosjonalitet og kroppslighet.

            Makt og avmakt ja. På tide med en litt bred samfunnsdiskusjon om dette kanskje?

  4. BAMBI sier:

    He he he, Iphonens stavekontroll korrigerer frem de mest absurde tekster! Godt med en lille latter her på formiddagen!

    Jeg registrerer at mange mennesker; funksjonshemmede, innvandrere, ex-stoffmisbrukere, ex-kriminelle, ++ ønsker å arbeide, men får ikke innpass i arbeidslivet. Hvorfor ikke hjelpe de? Fremfor å jage mennesker som ligger nede…

    Når de berømmelige brevene kommer, oppleves det som å få knivstikk rett inn i mitt aller såreste punkt. Jeg virker ikke …
    Så er det noe med tonen i brevene, den er litt truende, hvis du ikke si og så … så mister du stønaden. Jeg opplever det er å tråkke på noen som allerede ligger.
    For ikke å snakke om ord som restarbeidsevne som skal kartlegges…
    Når jeg ikke blir frisk så får jeg høre sykdomsforløpet er atypisk (noe det ikke er)

    Men når mannen min, eller venniner ser brevene, så reagerer de ikke på samme måte. Men så ligger ikke de nede…

    For meg oppleves brevene så truende nettopp fordi jeg er avhengig av NAV…

    • BAMBI sier:

      Ps! Har man ikke blitt traumatisert tidligere i livet, så er det jaggu lett å bli traumatisert i helsevesenet og NAV med den sykdommen jeg har … Det har vi sett så mange ekspempler på den senere tid. Mye har blitt avdekket gjennom Jelstads bok. Det er så trist …

      For ikke å snakke om tidligere kolleger, bekjente og andre som sier: «det er bare å ta seg sammen» eller «har du prøvd Lp …»

      Å være langtidsssyk med en diffus lidelse som fortsatt er ukjent (og som det er så mange kontroverser rundt) er i seg selv traumatiserende. Måten man som syk blir møtt på er ytterligere traumatiserende, det er det, så det så!

      • gamle ugle sier:

        Ja, jeg er enig. Nå har ikke jeg ME, så igjen, her blir jeg ydmyk.
        Det jeg imidlertid kjenner godt igjen er retraumatisering av hjelpere, og mas om å innpasse meg trange maler. Som om jeg ikke har gjort det, hele livet!

        Jeg har valgt å gå på tvers ja, for første gang i livet lytter jeg ordentlig til meg selv. Det betyr for meg å ikke tilfredstille samfunnets krav. Men jeg må. Jeg er i en prosess hvor jeg er kommet langt, og jeg klarer en del, stadig mer. Men fremdeles er det en stor langsomhet her, jeg kan ikke bare fyre løs etter opplevde krav utenfra. Da sier kroppen min stopp, på sine måter. Kroppen ville total omlegging den, restart, og det tar lang tid, etter et langt liv.

        Dessverre handler dette om økonomi, først og fremst, og ikke om helse. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om dette, jeg har masse dikt liggende som fyrer løs om dette. Ok, jeg skal dryppe det litt etter litt.

        Når skal makta og systemene forstå at å sette folk i avmakt, uansett hvem de er, det er ikke helsefremmende. Og vær så snill – kan vi få lov å være mennesker? Må vi absolutt strebe etter å være maskiner?

    • Gambetti sier:

      Jeg forstår deg kjempegodt, Bambi! Det er som jeg skulle skrevet det selv. Tonen i brevene er formell, matter-of-fact.

      Friske mennesker reagerer ikke på samme måte, sier du. For dem er vel dette en vanlig forhandlingssituasjon, og brevet er forhandlingsbrev. De tilbyr, du gir etter, eller kommer med nytt tilbud.

      Men med ME, så er jo ofte tilfellet at du har ikke noe tilbud å komme med. Du ligger der, rett ut. Knapt i stand til å ta vare på deg selv.

      Forhandlinger er da bare en øvelse i krenkelse. Det er en slags insinuasjon. Du kunne hvis du bare ville. Vi tror deg ikke, ikke sant? Sånn føler jeg det i hvert fall.

      Og så er det det at man er helt og totalt avhengig av de få pengene man får av NAV også da, som såvidt overstiger hva man ville fått fra sosialkontoret. Min frykt er at jeg skal få en slik konflikt med NAV i en dårlig periode, miste leiligheten min fordi jeg ikke får nok penger på konto. Så ikke kunne finne ny leilighet fordi jeg ikke har energi til å lete rundt og mennesker uten fast jobb er ikke populære på det markedet. Og så ikke ha energi til å fylle ut alle søknadene på sosialkontoret heller.

      «Når jeg ikke blir frisk så får jeg høre sykdomsforløpet er atypisk (noe det ikke er)». Høres ut som rent vås det her ja. Jeg har vært syk i 18 år, så da er jeg vel «atypisk» også da. Problemet er jo at de bare gjør undersøkelser på dem som nettopp har kommet til helsevesenet. De gjør ingen oppfølgningsstudier av dem som de ikke klarer å hjelpe. Inkluderer dem ikke i noen statistikker, for det gjør seg ikke.

  5. BAMBI sier:

    Er så enig med deg. Man blir fanget inn i en ond sirkel. Den er absolutt ikke helsefremmende.

    Sånn er det med meg og. Jeg må trykke på restart knappen hele tida. Ofte går maskinen i dvalemodus og nekter å samarbeide …
    Ser du ironien – vi omtaler oss selv og våre legemer i maskinale termer!

    Nå skal jeg ikke klage, det går gjerne greit sånn i det store og det gele, men NAV er der, som et overhengende klamt spøkelse …

  6. BAMBI sier:

    Les denne!

    «Sykdom er en åndelig disiplin! Kort sagt, ikke sant? Og om du nå tror at jeg vil vikle meg inn i en intrikat analyse og oppklarende religiøs utredning? Nei det akter jeg ikke.
    Det er bare dette: Sykdom er en åndelig disiplin.» (forts) http://revmatikerbloggen.wordpress.com/2012/02/14/den-norske-kandidaten-til-steneprisen-2012/

    Hva synes dere? Sitter med blandete følelser… (Svaret i kommentarfeltet nyanserte det hele …)

    • gamle ugle sier:

      Jeg forstår det som står her jeg, men samtidig, dette er en lang prosess som jeg ikke tror det er alle gitt å komme seg igjennom. I alle fall ikke hvis det står hærer av systemer og deres forvalter og maser om noe annet. Og med trusler om «utpanting», dvs økonomiske sanksjoner, både til den ene og den andre, om du ikke følger skjema.

      Jeg tenker at jeg er et stykke på denne veien. Jeg har diskutert med meg selv, og andre også, dette med å se på sykdom eller andre kriser, som noe som gjør en til et bedre menneske. Jeg har hatt veldig vanskelig for å kunne tenke det, jeg har det fremdeles. Men, og nå kommer alle mine forbehold, jeg merker nå, såpass mye har jeg med min trass og mine nei til NAV og dennes oldemor, oppnådd, at jeg merker at jeg forsiktig kan gjenne en bris av lettelse.

      Jeg er litt redd for å skrive dette, for jeg vil ikke formidle dette som noe generelt. Jeg sier ikke at sykdommen eller krisen var det beste som hendte meg. Nei, jeg sier ikke det. Men jeg kan slutte meg til denne revmatikerens insistering på å være sin egen sjef, men hun får vel penger hun da, ut fra sin diagnose, av NAV? Har skrevet dikt om at jeg er mitt eget NAV jeg. Og da mener jeg det både bokstavelig og overført ja.

  7. BAMBI sier:

    Joda, jeg sitter med blandete følelser for når alt kommer til alt så handler det om dette (uansett sykdom /lidelse) Jeg klipper fra kommentarfeltet:

    «Noen blir rammet hardere enn andre. Der er det ikke viljen som gjelder. Spesielt når hele kroppen raser samme. Du får ha meg unskyldt, men at du føler deg helere som et mennesket, er selvfølgelig en lettelse for deg.På en annen side er det et hån mot mange mennesker som har fått sine liv ødelagt…..til gangs! …
    I dag er det mange mennesker som lever i isolasjon. Resignasjon preger deres liv. Åndelig disiplin. Det er vel bibelen det?»

    Dette påstanden er jegså hjertens enig i. Sykdom kan ramme. Hardt og nådeløst!

    Og hvis man da ikke mestrer å mestre – hva skjer da? Skyld og skam!!! Og en gjennomgripende følelse av utilstrekkelighet!

    ikke alle får en «religiøs» oppvåkning av sykdom!

    • gamle ugle sier:

      Jeg følger deg i dette, kjenner meg igjen. Og det kan ramme alle. Og da gjelder det å «velge» en høystatussykdom (ironi).
      Jeg tror at de som har sykdommer som systemene har kategorisert og innrullert i sitt, de slipper å argumentere for at de er syke og blir ikke beskyldt for å være innbilt syke i alle fall. Og som jeg skrev, når de kommer med økonomitruslene sine, da vokser raseriet i meg.

      Slipper man igjennom og får sin støtte av NAV, blir trodd og får være i fred, ja så er det helsefremmende. Gjør man ikke, så har man problemer på toppen av det opprinnelige.

      Nei, jeg forstår at dette kan tenne folk. Men jeg har også blandete følelser – for jeg skjønner at denne personens liv har endt i det hun skriver. Problemet er bare når hun eller andre (Ingen grenser) blir helter og eksempler for folk som allerede strever med å bli trodd.

  8. BAMBI sier:

    Med det mener jeg: sykdom er ikke forløsende!
    Det kan i beste fall være det – men jeg kjenner at jeg blir så provosert av mennesker som sier at sykdommen forløste de som mennesker, og annet svada…

    Oj, som jeg koker!

    • gamle ugle sier:

      Det er all grunn til å koke. Bambi. Sykdom i seg selv er nok ikke forløsende. Tror heller det er sånn at mennesket, som må overleve, leter og finner noe som kan gi en slags mening i livene deres, under ulike omstendigheter.

      Men jeg kjenner at jeg respekterer denne personen rett til sin opplevelse, tror det er oppriktig, dette. Problemet er vel heller hva det blir brukt til. Vi må tåle andre, kanskje motsatte opplevelser også? Problemet er positivitetstyranniet og privatisering av helse-manien. Og at alt handler om viljen, forstått som tankekraft. For det tror ikke jeg på. Denne artikkelen føyer seg inn i rekken….

    • Kok i vei, Bambi! Det er sunt! Jeg er så enig med deg, og Barbara Ehrenstein har tattet skikkelig oppgjør med denne ukulturen i «LIVETS LYSE SIDE» («Bright-Sided» på engelsk.)

      Som en irsk prest sa en gang: «Man blir ikke snill av å være fattig. Av å være fattig, blir man bare fattig. Snill blir man av andre grunner.»

      Positivpushing er vårt tids indirekte undertrykkingsmekanisme, på lik linje med eldre tiders «de saktmodige skal arve jorden» og troen på sjelevandring og alt det andre syltetøy-i-morgen-visvaset som religionene pusher på oss.

      En av dronningene i «Alice i Eventyrland» ga tjenerne syltetøy annen hver dag – i går og i morgen, men aldri i dag. Jeg vil ha syltetøy i dag! Og det begynner med at jeg gir meg selv lov til å merke når jeg ikke har det!

    • Gambetti sier:

      Det går vel også an å koke ned beskrivelsen til et tidligere kjent sitat, gjør det ikke. Se her:

      «Sykdom er en åndelig disiplin..
      Denne fienden hadde mange ansikter..
      jeg sa farvel til frykten..
      kom også min egen kraft tilsyne..
      Min sykdom har gjort meg til et bedre menneske»

      Er dette egentlig så mye annerledes fra:

      «Alt som ikke dreper meg, gjør meg sterkere» ? Det er jo ikke spesielt originalt tenkt, sånn egentlig tenker jeg.

      Og «å si farvel til frykten» er vel kanskje ikke så veldig dypt. Hvordan gjorde hun det, er vel mer sentralt. Men man bør kanskje ikke stille for mange sånne problematiserende spørsmål, borte fra deres egen blogg.

  9. BAMBI sier:

    Nettopp ja, og takk for medkokinga! Godt å koke litt i felleskap!

    åjoda G U, jeg skjønner dette med å finne mening i det meningsløse og alt det – det blir bare så feil når det plutselig blir en fasit!

    Jeg blir så provosert av at denne bloggeren skal vinne en pris! Nok et eksempel på hva dette samfunnet dyrker:
    Vellykkethet og helter!

    Jeg fråder her jeg sitter…

    • gamle ugle sier:

      Ok, ja jeg er med. Pris, ja det sier vel mer om samfunnet og idealene og kravene, enn om denne personen. Kjente jeg måtte forsvare hennes rett til egen opplevelse. Og vil ikke tillegge henne noe som helst av verken det ene eller det andre. Ikke fortrengning, angst, frykt eller andre mekanismer. Nei det vil jeg ikke, hennes opplevelse er hennes.
      Men, bare la oss slippe trange former og umenneskelige idealer. Anerkjenn variasjoner.

    • ingridjohanne sier:

      Jeg legger inn lenken til et åpent brev til dr Aarre som jeg skrev før dette bloggsamarbeidet kom i gang.

      Hvem vil høre på brukeren

      Kanskje vi kan bedrive litt mikroaktivisme? Hvis andre legger til sine reaksjoner – gjerne kopiert herfra – skal jeg sørge for at dr Aarre får det. Og be om tilbakemelding.

      Jeg har lest manifestet hans etter dette, og ser det som tannløs flikking på gammelt visvas.

  10. BAMBI sier:

    Ps! For all del, det er ikke den personen jeg angriper, men det er de trossystemene. Joda, vi må tåle de ulike ansiktene. La det bare ikke bli en fasit!

    • gamle ugle sier:

      Jada, jeg forstår. La ut et dikt på impuls nå, som alternativt innlegg mht tema. Og kanskje fortsettelse av diskusjonen?

    • gamle ugle sier:

      Tenker på en annen ting når jeg leser dette innlegget også. Hva menes med å akseptere? Det har jeg selv fundert mye på. Og jeg tenker at det er i alle fall ikke noe noen utenfra kan instruere deg i hvordan du gjør. Og det handler for meg ikke om tankeprogrammering. Tenker det er noe helhetlig, dypt, integrert, som eventuelt kommer til mennesker. Og jeg tror at det i så fall tar den tiden det tar. Personlig, intregrert, eksistensielt.

  11. BAMBI sier:

    Jeg tenker at aksept er noe du må jobbe med, hele tiden, i likhet med f.eks sorg, den er eksistenseill fordi livet går i ulike faser hele tiden …

    Jeg tror ikke den er en åpenbaring for å si det slik.

    • gamle ugle sier:

      Jeg er helt enig. Derfor blir det så meningsløst å kreve rask aksept, eller raskt ekspedert sorg, etter skjema. Så et voldtektsoffer stå fram og snakke om hvordan hun går videre, jeg kjenner et stort ubehag. Og kanskje tenker jeg, som ikke er så ung lenger, at det er din form for aksept nå, det respekterer jeg deg for. Men jeg tenker samtidig, livet er langt, vi vet ikke hva som siden kan hjemsøke oss, av ulike fysiske og psykiske fortidsgreier. Og hva livet kan by på av nytt, som kan sende oss ut over sidelinja.

  12. BAMBI sier:

    Ikke sant? Vi har jo begge, på hver vår måte blitt kastet ut på sidelinja.
    Alle verktøy jeg har anskaffet meg og brukt i løpet av mitt liv – de funker jo ikke lengre …

    De årene jeg har vært syk, så må jeg nesten daglig velge livet, om du skjønner …
    Det er eksistensialisme det …

    • gamle ugle sier:

      Ja, det er det. Jeg anerkjenner din opplevelse, men ville ikke drømme om å si at jeg forstår, jeg mener ordentlig. Men jeg kan gjenkjenne noe av dette, for kroppen min stoppet også opp, på sitt vis. Og det ble eksistensielt for meg også. For alle disse raske reparasjoner og tenkepositivt, hva annet har jeg drevet med? Måtte helt ned og omorganisere meg selv jeg.
      Jeg tror det er det eksistensielle ved disse opplevelsene som gjør at jeg opplever at vi som diskuterer her har noe felles. Jeg setter pris på at vi ikke er en gruppe, men representerer ulike varianter av belastninger og utfordringer. Slipper å bli noen menighet da, deilig.
      Og jeg merker at diktene mine kan gi variasjoner av meninger jeg ikke ante.

  13. BAMBI sier:

    Vi er jo individer – uansett hvilken «gruppe» vi tilhører. Jeg liker ikke å identifisere meg med ME-gruppa, eller andre grupper forøvrig, for grupper består av en salig blanding av mennesker og skjebner, manfoldig som livet selv.
    Jeg synes det er interessant og nærende å være her, du inspirerer meg til å skrive med kroppen, føler meg styrket i all min svakhet og skrøpelighet…

    • gamle ugle sier:

      Så hyggelig å kunne inspirere. Kroppen min tok seg til rette ja, og jeg klarte etter hvert å la den få plass. Men det har vært en vond prosess. Av og til når jeg ser tilbake på de verste riene, da tenker jeg: Har jeg virkelig vært i det der?
      Her på bloggen vil jeg gjerne gjøre det jeg kan for at det er rom for det som kommer, enten det er lyst eller mørkt, tristhet, sinne, eller hva som helst. Jeg forsøker røkte meg selv når det gjelder å respektere andres rett til deres opplevelse. Liker godt at det spraker litt, at fargespillet varierer, at det lever her…

  14. BAMBI sier:

    det «lever», ja det gjør det 🙂

    Fortsatt god dag! Nå gir jeg meg … Man skal kjenne sin besøkelsestid.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s