fordums idealer

Det er søndag, og jeg tenkte det kunne være fint med litt kulturhistorie. Jeg beveger meg ca. 50 år tilbake i tid og finner dette:

FORDUMS IDEALER
Damene på bedehuset beveget seg flittig mellom bordene,
bærende på kaffekanner og serveringsfat.
Stillferdige og fulle av omsorg var de,
for det timelige.

En og annen av dem kunne glemme seg,
bli litt høyrøstede og selvhevdende,
men ble raskt satt på plass av de andre.
Men hvem vet hva de tenkte inni seg.
Kanskje fantes det opprørere iblant dem også, i det skjulte?
Hvem vet.

Noen av dem var så inderlig milde.
De smilte, kom med kakestykker, pratet hyggelig med meg,
selv om jeg bare var et barn den gangen.
Det gjorde meg glad.

De skjenket evig bedehuskaffe, kokt i enorme kjeler,
blankpussete, de riktig skinte, de kaffekjelene.
Så sukket de unisont over synden.
De underordnet seg, tilpasset seg smidig,
de snille, varme bedehusdamene.

Jeg så dem gå hjem fra møtene,
iført gråbrune tekkelige hatter.
Ære være dem for alt det gode og tjenlige de gjorde.
Men de ble aldri mine idealer.

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i barndom, identitet, religion. Bokmerk permalenken.

10 svar til fordums idealer

  1. ingridjohanne sier:

    Jeg ser det så tydelig, det du beskriver, og det vekker mye hos meg som er det motsatte av å bli sett. «Mine» var misjonsforeningsdamer, og jeg ble utstilt i «innfødt» kostyme og skulle synge innfødte sanger for å samle inn penger for å bringe guds ord til hedningeland. Om jeg skal beskrive bardommen i ett ord, er det ene ordet «objekt».

    Var damene også objekter for hverandre? For seg selv?

    • gamle ugle sier:

      Jeg tenker at dette her finnes i en del variasjoner. Noen av disse var også misjonsforeningsdamer, og jeg kan huske misjonærene som kom og viste lysbilder fra misjonsmarken og fortalte om hedningene.

      For meg er dette først og fremst undertrykking, på en ganske smidig måte, for et barn. Så lenge vi barna oppførte oss etter reglene, var snille, lydige og stille, og tekkelige, for all del, fikk vi del i fellesskapet og de voksnes varme og omsorg nådde oss. Men etter hvert som jeg ble større og 70-tallets opprør kom, ja så ble disse idealene for kvinner helt hinsides for meg.

      Jeg ser på disse damene som undertrykte, som ofre for ideologier og praksiser. Det var som om de var stengt inne, i trange rom, og at de kanskje ikke visste det selv, ikke kunne la seg merke med det, jeg vet ikke. På en måte tenker jeg at denne utgaven av religion har som premiss at mennesket ikke er subjekt, for seg selv, men objekt, for gud?

      Ordet objekt leder meg kan hende i motsatt retning av disse damene (kvinnen som f.eks. kjønnsobjekt passer ikke her, tvert imot). Men med tanke på kvinnekamp er jo dette interessant selv i våre dager. Og disse mekanismene gjenfinnes i andre religioner også, men det er ikke lenge siden det var sånn i deler av vår kultur også.

      • mormor sier:

        De finnes fortsatt, disse damene
        Gjerne i andre fora og kanskje med et annet uttrykk.
        Kvinner redusert til objekter for en mann, en gud eller en ideologi.
        De kan heve stemmen utad i «den gode saks» navn, men ikke på vegne av seg selv,
        De kan skrangle med sine idealer ovenfor andre, gjerne barn i alle aldre, men følger dem ikke selv.
        Selvforglemmende, likefullt selvforherligende. Men intet subjekt, for seg selv.

        • gamle ugle sier:

          Ja de finnes nok, ikledd mange kostymer. Undertrykking og objekt, beskriver nok dette.
          Og denne fryktelig innordningen under makta. Noen av oss har opplevd dette i store doser, da vi var barn, og vi orker ikke dette nå, som voksen. Så la oss slippe alt for trange rom og krav om innordning. Slippe å stå med lua i handa og be om hjelp f.eks.. Det ligner det også, for meg.

          • mormor sier:

            Uten lue i hånden?
            Hm, det er nok ikke meningen tror jeg.
            Ønskelig fra mitt og ditt ståsted.

            Handler det ikke om innordning hele tiden?
            Kjøreregler for et samfunn og for mellommenneskelig samkvem må finnes ellers blir det vel anarki? Og da kommer nok «den sterkestes rett» til å benyttes i enda høyere grad.
            Men objektivisering av mennesker er et stort onde.

            • gamle ugle sier:

              Lua i handa betyr vel underordning.
              Kjøreregler må vi ha, men det kjennes som om det tipper litt over i retning den sterkestes rett ja. Eller – har du penger så har du lov.
              Objektivisering er et onde, men når barn i barnehager blir til ekvivalenter, ja da skjer det noe, via språket, som er kanskje skummelt, synes jeg.

              I møte med hjelpeapparatet er det vondt å bli møtt med innordningskrav de luxe, når man har havnet i uføret fordi man innordnet seg alt for mye, en gang.

          • Ingrid sier:

            Jeg har lagt ut noe om «people as things» på den engelske bloggen min:

            http://freudfri.blogspot.com/2012/02/people-as-things-thats-where-it-starts.html

            Håper å få oversatt det til norsk i løpet av dagen. Jeg syns det passet god inn i dette temaet.

            • gamle ugle sier:

              Ja, det passet godt her, det du lenket til. Som jeg lærte det skulle det nye testamentet oppheve disse ofrings- og objektgreiene ala Abraham. Men jeg har for lengst tenkt at det var bare tilsynelatende. At objektiveringen ikledde seg mer forførende drakt kanskje?

              Å være subjekt, dvs. merke seg selv, lytte til seg selv, være i seg selv kan ses på som selve dødssynden og arvesynden det. Resultatet av denne typen religionspåvirkning kan være en gjennomgripende selvforakt. Da kan man bli objekt, både for seg selv og andre?

          • Kjapt innom: GU, du skriver noe viktig her: «Å være subjekt, dvs. merke seg selv, lytte til seg selv, være i seg selv kan ses på som selve dødssynden og arvesynden det.»

            Begge mine dypt religiøse foreldre fikk store problemer da de var døende, for i den katolske tro som de hadde adoptert er «fortvilelse» en dødssynd. Og hvem blir ikke fortvilet av å skulle dø? Så troen tok fra dem muligheten til å være i seg selv da de forlot livet.

            • gamle ugle sier:

              Ja, i sin ytterste konsekvens kan slike religionsformer føre til selvutslettelse. Den syndige natur = selvet? Jeg kommer nok tilbake til dette her på bloggen, jeg har skrevet en haug med dikt omkring dette.
              I tillegg så blander troen seg med individuelle psykologiske forhold og maktstrukturer i sammfunnet, og da kan det bli en ødeleggende blanding-

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s