rasjonalitetens pris

Første dikt – om fremmedgjøring

RASJONALITETENS PRIS
Jo mer rasjonell jeg blir,
jo mer synes de jeg er på rett spor, hjelperne.
Jeg sier jo det jeg vet at
jeg bør mene og føle,
i god tro, jeg lurer meg selv også.
Men jo mer rasjonell jeg blir,
jo mer jeg mener og føler som jeg bør,
for å være en god hjelpsøker,
jo mer fjerner jeg meg fra følelsene mine.
Til slutt er jeg lysår unna meg selv.

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, makt og avmakt. Bokmerk permalenken.

20 svar til rasjonalitetens pris

  1. Ingrid sier:

    Gjett om jeg kjenner meg igjen! Jeg har nettopp skrevet utkast til «Om å være sentrert» og fortalt om å avvise en Hjelper fordi det var umulig å forholde meg til meg i kontakt med henne. Det sa jeg, og slik ble det tolket: «Etter 3 ganger følte Ingrid at hun heller vil klare seg selv, og synes det går bedre enn å få så mange inntrykk (eller noe sånt) fra andre. Vel, det var det. »

    Det har tatt meg 21 år å merke hvor grundig jeg ble til-intet-gjort.

    Jeg skriver også utkast til «mikrovold». Om når Hjelperrollen går over til Forfølgerrollen. Sabotørrollen.

    Og ikke minst Diskrimineringsrollen. Det er noe jævla usunt, for ikke å si perverst, i å hjernevaske de man mener å hjelpe med sine egne fordommer. Og består ikke mye psykisk helsevern av nettopp det?

    Jeg har en utfordring til fagfolk i psykiskhelsevernyrker: Om dere mener at jeg er urettferdig, vis det … ved å fortelle hvordan dere jobber for å støtte mennesker som trenger hjelp i å forholde seg til seg selv.

    • gamle ugle sier:

      Takk for respons. Jeg skjelver stadig når jeg legger ut dikt, og gang på gang kommenterer du eller andre og bekrefter gjenkjennelse. Det er utrolig deilig. Det er noe som virkelig hjelper.
      Jeg husker plutselig på den hjelperen som sa til meg: Du må tenke på det psykiske (han var en fysiskhjelper). Jotakk, men han møtte meg aldri på andre måter enn med rasjonalitet (mente det ikke sånn, du misforstår, OG jeg har aldri avvist deg osv.), jeg opplevde at han ikke tålte følelser. Til slutt ble jeg møtt av hjelperens egne følelser i form av sinne (eget forsvar tenker jeg da). Og han kalte seg hjelper? Jeg har PC full av dikt om dette, kanskje drypper det ut noen etter hvert.

      Jeg er innom bloggen din ganske ofte, og skal følge med på de innleggene etter som du legger dem ut. Selv planlegger jeg å skrive et nytt dikt om ikkeoffer-rollen, som jeg kaller det. Jeg er ikke helt ferdig med det temaet der.

      Det siste du skriver, «… å støtte mennesker som trenger hjelp til å forholde seg til seg selv» vil jeg som vanlig, nær sagt, møte med et motspørsmål: Har de orden i eget hus, forholder de seg til seg selv? Eller er det skjemaet som er forholdningsnøkkelen?

      • Jeg elsker motspørsmål! Og ditt er svært relevant. En av de mange nyttige tingene jeg oppdaget på støttesenteret, var at når jeg var sentrert i mitt liv, når jeg forholdt meg til meg selv, var det lett å gi andre rom til å være sentrert i sine liv.

        Og i kommunikasjon med barn som hadde vært sterkt krenket, var dette avgjørende.

        Jeg skal også skrive om psykiateren som ble sendt med skjema for å intervjue folk som hadde vært fengslet i Abu Ghraib. Og oppdaget hvor retraumatiserende dette var.

        Og om Holocaust-ofre på lukkede avdelinger som kunne utskrives når en klok psykiater lot dem fortelle sin egen historie.

        Jeg leste om en psykiatrisk sykepleier her i Norge som også oppnådde fantastiske resultater med den metoden. «Det er jo bare å la dem fortelle sin egen historie.» Og hvorfor er ikke den metoden vanlig, når den er så rask og enkel? Fordi den krever at lytteren er sentrert i seg selv, i sin egen historie. Tenker jeg.

        • gamle ugle sier:

          Jeg kan bare bekrefte, også jeg var heldig og hadde en som var sentrert i seg selv, som derfor kunne lytte. Uten denne uoffisielle hjelperen vet jeg ikke hvordan dette hadde gått.
          Jeg venter på dine skriverier, og sender selv ut små drypp i form av dikt. Å skrive dikt har hjulpet meg enormt, og det er fantastisk at andre kjenner seg igjen, på sine måter, i dem.

    • bibbi sier:

      ..og jeg håper noen tar den utfordringen Ingrid!
      Det er først det siste året jeg har forstått hvor mye skyldfølelse den kognitive terapien har gitt meg. Her jobbes det hardt for tiden, og jeg skal klare å gi meg selv rom til å være bare meg, med alle mine følelser.

      GU, du sier det så godt her: til slutt er man lysår unna seg selv.

      • gamle ugle sier:

        Noen ganger tenker jeg: Verden er et underlig sted. Skyldfølelse for at noe, som noen utøver på en, ikke hjelper? Skulle vi har skyldfølelse hvis antibiotikaen vi fikk fra legen ikke virket og det måtte foreskrives en annen sort? Det er absurd, men sånn er det.
        Og det blir bare gjentagelser av gammel urett ut av dette. Det burde noen snart forstå, tenker jeg, og er stadig litt vred.

        • Skyld og skam over at ting ikke hjelper, ja. Og skyld og skam over å ha vært objekt for diskriminering og psykisk vold. Da jeg begynte å lese Hjelpevesenets notater om igjen for 3 år siden, og begynte å se hvor giftige de var, spydde jeg mange ganger om dagen – og det er en refleks som sitter svært langt inne hos meg.

          Hvor mange yrkesgrupper er det som har påføring av skyld og skam som en del av jobbinstruksen … og som for en stor del blir betalt med offentlige midler?

          • gamle ugle sier:

            Dette tema er enormt. Jeg liker spørsmålene dine, skal prøve å tygge litt på dem.

          • gamle ugle sier:

            Har tygd litt og sier dette: Oppfatter dette som et grunnleggende verdispørsmål. Det blåser en veldig ensidig biologisk vind nå for tida, inkludert reparere mennesker (men glemme deres opplevelse og valideringen av den?).
            I tillegg har oppdragelse igjen sin renessanse, inkludert skyld og skamvirkemidler. Og derfor er det ikke bare hjelpeapparat, dvs helsevesenet som er involvert, men også bla.. yrkesutøvere som viser omsorg eller underviser barn.
            Og det handler om effektivitet, fikse tilsynelatende, og vil jeg si – menneskesyn.

  2. mormor sier:

    Verden er et underlig sted
    for oss med uvante liv.
    Vi er ikke annet enn egoistisk mas,
    sier de.
    «Ta deg sammen.
    Jeg tror ikke på din sorg,
    du tror du er en prinsesse i borg
    Get real, vær som oss,
    vær rasjonell,
    ikke føl, ikke slåss!»
    Skal jeg da tie?
    Skal jeg ei føle,
    den sorg som er min?

    • gamle ugle sier:

      Jeg tror de sier, disse hjelperne:
      Barnet i deg misforsto
      Fortell barnet at
      de mente det ikke,
      det var ikke sånn, du forsto ikke,
      sier de.
      Men jeg kaller det bortforklaring og tildekking,
      bortrasjonalisering.

      Og jeg sier at de tar feil, disse hjelperne.
      For barns opplevelser og følelser gjelder.
      Og jeg sier ja til barnet,
      det var sånn, du opplevde det.
      Du har rett til å sørge.

      Og det kaller jeg ekte selvrespekt.
      Og det kunne dere hjelpere, støttet,
      men dere har kanskje ikke selvrespekt, selv?
      Merker dere barnet i dere selv, eller bortforklares det?

  3. Ingrid sier:

    En like-før-jeg-legger-meg merknad: ut av alt dere har skrevet her, stiger et spørsmål opp hos meg: hva skjedde med Alice Miller? Hun var den første som satte ord på sammenhengen mellom psykiske problemer og reelle overgrep mot barn. Hun satte ord på psykoterapiens svik mot barnet i «Den skjulte viten». vi som leste hennes bøker på 80-tallet, trodde at fagfolk snart ville forstå at her var det en tilnærming som virkelig ga positive resultater. hun døde på hemmelig adresse, og nå er hun ikke engang nevnt i «psykologisk leksikon»

    Jeg har hørt fagfolk si at «nei, hun ble jo underkjent for lenge siden». Hvordan?

    Og da jeg valgte hennes teorier framfor Freuds, bekreftet det at jeg avviste realitetene.

    Hvorfor er det så skummelt å se en sammenheng mellom psykiske problemer og reelle barndomsskader?

    hvorfor vegret selv Alice seg mot å ANKLAGE de som skadet barn?

    I min oppdagelsesreise har «anklage» vært et viktig element. Ikke nødvendigvis direkte til de som skadet meg, men klart og tydelig, fra meg til meg: DE gjorde det, og de eier det de gjorde. Det er svært heøbredende å kunne si: Denne gørra er ikke min gørr. DE eier den, og jeg vil ikke ha den.

    Å være tydelig på dette har utløst mange floker og merkelige reaksjoner … Det siste jeg opplevde var et tilbud om hjelp til å få kontakt med min fortrengte smerte. Hva er det som foregår her?

    • gamle ugle sier:

      Du stiller mange store spørsmål. Jeg kan ikke forstå annet enn at dette handler om den til en hver tid rådende ideologi. Kulturen / samfunnet og synet på barndom / helse / helsehjelp osv. er sammenfiltret og jeg mener det handler om makt i alle dens irrganger. Vitenskapelighet kommer også inn her, og de idealer som til en hver tid råder. For tiden er det jo biologi som er det hotte. Alices Miller faller igjennom tror jeg, både fordi Freud er ute (og selv om hun tok avstand fra mye freudiansk, ja så har hun lignende type psykodynamisk tenkning i bunnen – i motsetning til f.eks. kognitive tradisjoner), men også fordi det ikke finnes forskning, tror jeg, som tilfredsstiller vår tids krav. Og jeg understreker at jeg tror forskning og vitenskapelighet også farges av tidens ideologier, og ikke er noen absolutte sannheter, innen menneskebransjen.

      Det er skummelt å se sammenhengen fordi det rammer mange mennesker. Alice Miller skriver jo også om hvordan forsømte barn blir voksne som til sine barn igjen formidler i alle fall deler av det samme, dette går i arv. Og i dette tilfelle handler det mye om at barn ikke tilkjennes følelser, fordi de voksne som skulle hjulpet dem å være i seg selv, de er heller ikke sentrerte, som du kaller det. Og de vet det jo ikke selv, bestandig? Dette siste er kanskje det du beskriver som fortrengt smerte?

  4. Ingrid sier:

    Takk for svar, gamle ugle, du har gitt meg mye å tygge på.

    Fortrengt smerte, ja: Dette er en historie som skal skrives, kortversjonen er at jeg under en diskusjon med en YrkesHjelper (stor H for å vise at det er snakk om Hjelperrolle) skrev at barn har rett til å anklage mennesker som skader dem, slik et voksent voldsoffer har rett til å anklage den som utøver volden. Dette ble ikke hørt; i stedet fikk jeg tilbud om hjelp til å komme i kontakt med MIN fortrengte smerte. Projeksjon er vel knaggen her, og det skulle vise seg at det overhodet ikke var plass til ordet «anklage» i denne kommunikasjonen.

    Og ordet «projeksjon» hang som et damoklessverd i lufta: ‘Jeg er Hjelper, så jeg projiserer IKKE, derfor må det være du som fortrenger’

    • gamle ugle sier:

      Her tror jeg kanskje at det kan handle om nyanser, men VIKTIGE nyanser, i språket også kanskje? Minnes at Alice Miller advarte mot å haste mot forsoning. Mange hoppet over barnets følelser og smerte, og unnskyldte de voksne, og da var man vel like langt da?

      Om dette tenker jeg videre at å rede ut barnets følelser, må være prioritert. Det kan forstås som fortrengt smerte av noen, men det trenger ikke bety skyld, tenker jeg. Det kan bety tvert om, hvis ansvaret plasseres der det hører hjemme, hos makta. For barn er oftest avmektige…. Her kan begrepsbruken lure oss, og skape støy..

      Barnets opplevelse må valideres, det er det viktigste og det vanskeligste kanskje. Noen mennesker forsones aldri, og sånn må det bare være, det kan ikke være noe mål. Mens andre igjen kan få en slags fred ved erkjennelse av omstendighetene. Tror dette er høyst individuellt.

      Ingen av oss, heller ikke hjelpere, opplever verden objektivt, utenfor oss selv. Vi er alltid i oss selv. Derfor handler det om å erkjenne denne subjektiviteten, tenker jeg. Og hjelperne, ja av de trengs nettopp den hjelpen, at de lytter og anerkjenner. Det er i grunnen det viktigste, tror jeg.

      • Ingrid sier:

        Nå må jeg jobbe, GU, jeg legger bare ut et spørsmål.

        Snakker vi om to forskjellige ting her: om barns juridiske RETT til å anklage, og om personlige helbredelsesprosesser?

        • gamle ugle sier:

          Ja, det tror jeg, den kommentaren din var oppklarende. I tillegg tror jeg nok begrepene innen dette feltet svirrer rundt, og forekommer i mange varianter ja. Men ja, juridisk rett, da henger jeg med.

        • gamle ugle sier:

          Leser kommentarer din en gang til. Høres ut som den hjelperen blandet jus og terapi også. Den helprivatiserte helse, sier jeg. Privatisert skyld osv.

  5. Gambetti sier:

    Kognitiv terapi sier at tanker kan overstyre følelser. Men jo mer rasjonell du blir, jo lengre fjerner du deg fra følelsene dine. Når du har fjernet deg langt bort fra følelsene dine, så kan du heller ikke styre dem, og du er lengre fra målet enn noen gang.

    Altså, har du gjennom å gå din egen vei, funnet frem til en høyere rasjonalitet, har du ikke?

    Så må jeg jo si, at selve konseptet med at man gjennom tanker skal kunne styre følelser, er ganske fornærmende på en måte. Sier de ikke indirekte at hvis man er logisk anlagt og en fornuftig person, så bør man heller ikke ha problemer i livet og har seg selv å takke hvis man ikke kommer seg ut av uføre? (i dobbel forstand). Eller, med andre ord, sier de ikke egentlig at du ikke er intelligent hvis du ikke blir frisk og gjør terapien riktig?

    «Til slutt er jeg lysår unna meg selv.» – Det var en god slutt. Lysår, det astronomiske, det matematiske, det rasjonelle. Så du antyder nesten at du mister både rasjonalitet såvel som følelser under dette behandlingsregimet kanskje, når du fokuserer bare på rasjonaliteten? I denne forstand må du vel tenke at ‘meg’ er hele deg, også inkludert det rasjonelle. Det virker som du holder det litt åpent.

    Jeg likte det veldig godt, diktet!

    • gamle ugle sier:

      Interessant dette. Jeg tror dette har sine variasjoner fra menneske til menneske.
      Jeg er en av dem som har fungert i mange tiår jeg, fordi jeg har vært så tankestyrt. Jeg har vel i grunnen praktisert en slags kognitiv terapi på meg selv. Så jeg ble nok oppfattet som en som fikset livet ja, over gjennomsnitt til og med. Sånn sett har jeg gjort det behandlingsapparatet helst vil folk skal gjøre. For det kan fungere, en stund, men det har sin pris, er min erfaring.
      For før eller siden kan det si stopp, kroppen orker ikke mer. Og da kan man ikke forsette å undertrykke følelser og kroppens signaler ved ren rasjonalitet. Og hvis da hjelperne bare kommer opp med mer av samme tankeprogrammering, ja da blir det helt feil, for meg.

      Jeg er enig, hele meg er alt sammen, integrert. Det er vel det de fleste mennesker strever etter, en balanse? Du oppfatter en slags åpenhet her, det kan kanskje henge sammen med at jeg har måttet la det forsømte, kropp og følelser, få litt ekstra oppmerksomhet, en periode. Etter hvert blir det mer balanse.
      Andre har det kanskje motsatt, de trenger mer rasjonalitet i livet sitt. Men vi som har vært så tankestyrte, så lenge, vi trenger noe som det er lite tilbud på, i hjelpeapparatet, nemlig fokus på følelser. For det er vel sånn at følelser, det er litt uhåndterlig, for systemene, tenker jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s