gudsbilde

GUDSBILDE
han sa:
i krise kommer
din barndoms tro
tilbake til deg

men jeg tenkte
aldri på deg gud
i krisa
du var ikke der

kanskje fordi
du min barndoms gud
var en som begrenset meg
en stopper i livet mitt
ikke en som ga meg frihet

kanskje fordi
du forstyrret de voksnes blikk
når de så på meg
gjorde meg utrygg
var meg ikke til trøst

kanskje fordi
å følge dine regler
slett ikke hjalp meg
der ute i verden
påførte meg tvert imot smerte

en sånn gud
kan jeg ikke merke
at jeg trenger
ikke engang i krise

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i barndom, identitet, religion. Bokmerk permalenken.

21 svar til gudsbilde

  1. bibbi sier:

    Sterkt å lese.
    God dag til deg GU.

  2. tantebe sier:

    Hm..Gud er vanskelig,synes jeg.
    Fine ord!

    • gamle ugle sier:

      Takk. Jeg håper leserne mine får tak i at dette handler om et spesielt gudsbilde. Som i og for seg kan gjenfinnes i flere religioner. Gud i seg selv, det tar jeg ikke stilling til, det er vanskelig, synes jeg også.

      • Ingrid sier:

        GU, her har du satt ord på noe som mange har erfart. Takk for det.

        Om du har lyst til å utforske gudsbegrepet og vårt sterke trosbehov mer, anbefales «The God Delusion» av Richard Dawkins, på norsk «Gud, en illusjon» (tror jeg).

        I ettertid ser jeg at min lange reise fra barnets «jeg-prøver-å-tro-det-de-sier» til tidlig voksenlivs kulturelle katolisisme (Kirken er fremdeles mitt eneste hjemland, det kostet enormt å snu ryggen til den og gå vekk fra den, og skadene den påfører sitt folk smerter meg fremdeles) til nåtidens ateisme har vært en reise fra den innholdsløse maktens krav om lydighet til respekt for sårbarheten.

        Spørsmålet mitt, når det er snakk om tro, har lenge vært: «Hvor er respekten for sårbarhet i denne sammenhengen?»

        Og dette med innholdsløs makt? Det har jeg aldri tenkt på før. Skal vi se … Våre jeger-sanker forfedre hadde makt etter hvor dyktige de var til å skaffe mat til stammen og beskytte stammen. Makt med innhold. Og i den tiden var de sårbares blinde lydighet et spørsmål om liv eller død.

        Og i vårt samfunn? Der er lydighet forutsetningen for religiøs og psykoterapeutisk osv makt. All makt som bygger på tro. For å få makt, må man lystre og være enig med de som allerede har makt … og benekte og ofre sin egen sårbarhet, slik Abraham var villig til å ofre Isak.

        Vi ses! Jeg skulle gjerne tilbrakt dagen i forskjellige kommentarfelt i bloggesfæren, bevilger meg det som en belønning når jeg har gjort det jeg må i dag.

        • gamle ugle sier:

          Her fikk jeg mange innspill ser jeg, som jeg må tenke litt på. Når det gjelder reisen bort fra barnetroen, ja så startet den for meg i tenårene. Vil beskrive den som en intellektuell reise. Så sånn sett er det veldig lenge siden jeg falt på plass, tanketrygg i min ikketro (i betydningen barnetro).
          Men, det er mer i denne byllen her, og det har jeg utforsket i diktet. For denne typen religiøs variant, den kan for barn blande seg med andre livsviktige ingredienser og bli til en ganske farlig blanding, helsemessig sett. Ja, det matcher vel det du nevner som sårbarhet, tenker jeg.

  3. mormor sier:

    Gud er skapt i menneskets bilder
    som fata morgana over
    livet den vaktsomt hildrer.
    Vanskelig å fatte.
    Vanskelig å tro
    og det sies den er god?

  4. Gambetti sier:

    I krisen som kom, hva erstattet du Gud med?

    Jeg har tenkt at vi alle egentlig har de samme behovene. Søker man Gud, så dekker gudstroen visse behov for klarhet og trøst. Gudstroen gir lovmessighet i universet.

    Men hva om den faller bort?

    For min egen del, har jeg tenkt at gudsbehovet har blitt erstattet av kulturuttrykk som jeg identifiserer meg med og som jeg synes forklarer verden for meg. Ikke minst musikk og musikktekster. Og jeg finner klarhet i litteratur, hos mine favorittforfattere, og i logiske paradokser.

    Ideelt sett, sånn på tankeplanet, synes jeg gudsbehovet burde kunne stilles av enkeltmennesket selv, bare ved å hente innenfra og uavhengig av alt annet. Men så sterke tror jeg ikke vi er.

    I diktet, blir det sagt: «du forstyrret de voksnes blikk, når de så på meg». Tenker du da på den kristne autoritetstroen, og hvordan barn skal adlyde voksne, og hvordan du som barn da ikke ble sett som person med egne meninger? Det finnes jo en enda mørkere tolkning av dette med de voksnes blikk. Kanskje diktet da får forskjellige betydninger alt etter leserens egne livserfaringer.

    • gamle ugle sier:

      Ja, nå stiller du store spørsmål, og du svarer vel i grunnen selv også.
      For å ta krisen først, da gjaldt det å kapsle inn, overlevelsesstrategier bare dundret inn, rent kroppslig vil jeg si, mens det sto på som verst.
      I etterkant kom smerten, som varte og varte, og som krevde å gå til bunns i noe. Men nei, ingen gud fantes der, overhode ikke, for meg. Alt bare bekreftet hvor ferdig jeg var med barnetroen, kan du si.
      Det som fantes var andre betydningsfulle nære mennesker, pluss egen styrke, inkludert kreativitet og estetikk. Nå tror jeg dette er forskjellig fra menneske til menneske, men jeg har alltid vært opptatt av kunst og kultur, både yrkesmessig og privat. Litteratur har jeg alltid levd tett med, jeg er en innbitt leser, både for fiksjonens del, men også for den rene estetiske nytelse jeg kan ha av ord som uttrykk. I tillegg kan ord gi tyggemotstand…
      Videre er musikk mitt hovedområde, der er jeg både lytter og utøver, og mere til. Musikk ble viktig under krisen ja, den musikken kroppen ville ha, den fikk den lytte til. Jeg opplevde også at jeg trengte skrive selv, det er disse diktene bl.a. et resultat av. Jeg til og med måtte male, for mange farger og mønstre krevde sitt uttrykk.

      De voksnes blikk vet jeg hva betyr for meg. Men, dette er et dikt, og her får leseren legge sitt i det, alt etter behov.

      Jeg tenker at enkeltmenneske selv må finne sine måter å dekke det man kan kalle gudsbehov. Det gjelder å få flere erfaringer som barn tror jeg, som gjør at man finner noe som kan hjelpe en gjennom livet, når det røyner på. Men valget må være den enkeltes. For krisa kommer jo, til de fleste av oss, før eller siden.

  5. Ingrid sier:

    Noen ganger må jeg sette ord på noe før jeg kan få hjernen over i jobbmodus. Som nå:
    ———————-

    ”Gud gir deg ikke større byrder enn du kan bære”, sa de troende da jeg segnet under vekten.
    ”Fortvilelse er en dødssynd,” sa de.

    Hva gjorde de?
    De klappet meg på skulderen og ba for meg.

    Hva gjorde de ikke?
    De hjalp meg ikke med å sjekke om jeg kunne legge bort noen byrder.

    Natt etter natt sto jeg på en bro over en foss. Og visste:
    Om jeg slapp meg ned i vannet, da var jeg kvitt byrdene.

    Jeg valgte livet.
    Og ba om hjelp.

    ”Du kan ikke bli kvitt byrdene dine”, sa helsevernere.
    ”Vi kan lære deg å leve med dem”.

    Hva gjorde de?
    De klappet meg på skulderen og helsevernet meg.
    De la på nye byrder av sin helseverntro.

    Hva gjorde de ikke?
    De hjalp meg ikke med å undersøke byrdene mine.
    De hjalp meg ikke med å sjekke hva jeg kunne ta av meg.

    Etter å ha gått langt og lenger enn langt med byrdene mine
    Til jeg ikke lenger var i stand til å gå
    Tok jeg av meg gudetroen
    Jeg tok av meg helseverntroen

    Og først da så jeg hvor mye byrde satt fast i tro.

    • gamle ugle sier:

      Takk for sterk respons. Jeg kjenner meg igjen i dette, og tenker mye på hvordan denne formen for religionspraksis har gjenklang i kulturen vår, som det du skriver om helsevernere. Eller – religion og kultur er filtret inn i hverandre.
      For meg handlet dette mye om den syndige natur, som var det kroppen fortalte deg, det du opplevde og følte, de signalene vi alle skal ta på alvor. Det var synd og uønsket. Ikke rart det opplevdes som ufritt.

  6. BAMBI sier:

    Er Gud ei streng makt
    som får oss til å føle avmakt
    underkaste oss tro
    uten å finne ro
    i sjelen

    Hvorfor ga han oss en fri vilje
    til frivillig tvang?
    Det er da ingen forløsende englesang(!)
    derimot en evig pine

    Er Gud kjærlighet
    og nåde?

    Vet ikke om jeg skal le eller gråte
    av denne underlige gåte …

    • BAMBI sier:

      (forts)
      Herren som skulle være min hyrde
      er meg bare en byrde…

      (alltid kommer det mer etter at jeg har sendt)

      • gamle ugle sier:

        Hei, og takk for fin poesi. At det kommer mer etter at du har sendt, det er vel et godt tegn det? På at du er i farta, kreativt sett? Du går rett på store teologiske spørsmål i diktet ditt, som må bli stående ubesvarte for min del. Hver enkelt må velge å svare sine svar, eller å la være….

  7. BAMBI sier:

    Spørsmålene kan henge
    stimulere til undring
    Så får hver og en
    søke sitt orakel
    kanskje
    en åpenbaring
    et aldri så lite
    mirakel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s