apropos aktivitet

APROPOS AKTIVITET
Aktivitet, sier kroppen.
Jeg ber om aktivitet
for å bedre min situasjon,
sier den, kroppen min.

Mener du mer arbeid, spør jeg?
Mer helsepolitiker- og NAV-aktivitet?

Langt ifra, svarer kroppen,
ikke i det hele tatt.
Det bedrer ikke min situasjon.
Tvert imot.
Ikke overdoser med
frisksportaktivitet heller.

Men hva mener du da, spør jeg, litt undrende.
Hva slags aktivitet bedrer din situasjon,
kroppen min?

Da forteller kroppen:
Først må du lytte.
Ja, jeg mener aktiviteten aktiv lytting.
Så må du tåle,
tåle det jeg forteller.
Aktivt leve deg inn i det.
Og så må du uttrykke,
aktivt uttrykke det du hører.
På alle tenkelige måter,
kreativt uttrykke, utdyper kroppen,
i ord, toner, bevegelse,
form og farge.
Og du må holde ut mengder
av denne aktiviteten.
Jeg krever enorm utholdenhet,
som å gå på ski over isen, til Sydpolen, minst,
formaner kroppen.

Så er det tid for å endre,
aktivt endre,
gjøre store omlegginger
til helt nye aktive uttrykksrutiner.
Det krever enorm innsats,
aktiv innsats fra deg.
Kreativ aktivitet til tusen.

Dette må prioriteres, fastslår kroppen min,
foran alt annet.
Nytter ikke med arbeidsaktivitet som før.
Nytter ikke.
Nytter bare med aktiv lytting.
Aktivt holde ut, være i, uttrykke kreativt
alle slags følelser.
Aktivt.

Og passende doser med ro, aktiv ro.
Pass på at det ikke blir for små doser,
sier kroppen min, med aktiv ro.
Tid til prosessens egen rytme og tempo.

Væren, sier eksistensialistene.
Noen i helsegjengen kaller det kanskje
oppmerksomt nærvær?

Kanskje rett og slett
være i meg selv,
meg selv i kroppen,
aktivt?

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i følelser og tanker, kroppen, livsutfoldelse. Bokmerk permalenken.

19 svar til apropos aktivitet

  1. Ingrid sier:

    Takk.
    Lagt ut på Facebook-veggen min med ordene: «Som om kroppen min skulle sagt det selv».

    • gamle ugle sier:

      Hei, forstår du fikk gjenkjennelse. Fint du kunne bruke det til noe. Er ikke på facebook selv. Har du lagt ut lenke hit? (Ønsker nye lesere velkommen, vet du)

  2. mormor sier:

    Tilstede, sa kroppen.
    Må du være.
    Ikke i rommet.
    ikke i tiden.
    i meg.

    Tilstede,
    nærværende,
    her,
    nå!

    Lytt og lær,
    lytt og tål.
    Lytt og vær
    tilstede i meg. sa kroppen.

  3. tantebe sier:

    Jeg tror kroppen din er klok..
    Jeg håper du lytter..
    🙂

    • gamle ugle sier:

      Ja, dette diktet er et av resultatene av noen års lytting nå, det ble skrevet for noen år tilbake. Å legge det ut her på bloggen er også å lytte til kroppen. Og jeg fortsetter å lytte, ta alt i det tempoet kroppen tillater. Det er eneste veien.
      Tenkte kanskje noen andre kunne kjenne seg litt igjen også….

  4. bibbi sier:

    Kroppen har sin egen måte å si fra på, det nytter ikke å gå forbi den.
    Gjenkjennelig og klokt.
    God kveld til deg.

  5. BAMBI sier:

    Kroppen min har sagt stopp. Det som var aktivt – er inaktivt. Men det har vel ikke sagt stopp for alltid? Kanskje det bare slumrer på ubestemt tid …

    Jeg lærte på «mestringskurs» et begrep som heter «aktiv hvile». Det høres veldig fint og bra ut, men hva er nå egentlig det? Man får nøkler eller verktøy av hjelperne, men hva hjelper det når man ikke vet hvor og hvordan man skal bruke de? For i praksis er det komplisert når alt bare vil gå i dvale …

    • gamle ugle sier:

      Jeg kan bare snakke for meg selv, og vet ikke om min erfaring med dette matcher din. Og helsesituasjonene våre er nok forskjellige.
      Dette diktet skrev jeg i en periode da jeg opplevde press for å komme i gang igjen, ut fra en slags standardoppskrift for å komme tilbake i full aktivitet. Samtidig merket jeg at kroppen min ville noe helt annet. Den ville lyttes til, den krevde mye avslapning, og de mest meningsfylte aktive aktivitetene var å skrive bl.a. dikt, male, spille, danse. Alt dette stemte jo ikke med «oppskriftene» som var jobb, tren, programmer deg selv, ikke fokuser på smerter osv osv. (jeg lærte meg i stedet å møte smertene, det hjalp meg)

      Aktiv hvile opplever jeg som det å si ja til kroppen når den vil ha fred. Å være aktiv er da å velge å hvile, ikke gjøre noe spesielt annet enn det som kroppen vil. Å kjempe imot dette opplevde jeg som å forsterke ubehaget og stresset. Bare når jeg aksepterte å hvile merket jeg at stresset slapp litt. Dette var hard lærdom, for gammelt tankegods og omverdens signaler var omvendt.
      Men jeg har klart å lytte, jeg er ennå ikke helt i mål, men kreftene kommer sakte, men sikkert tilbake. Jeg vil av og til forsere noe, i pur optimisme, men da får jeg straks beskjed av kroppen.

      En annen ting jeg opplevde med disse hvilerundene mine var å havne i en slags «selvhypnose». Når jeg ble avspent kom det bilder, mønster og farger opp. Uten å ha lært det tror jeg det ble en slags indre reise ala meditasjon eller mindfullness. Det tror jeg også har hjulpet meg mye.

      Men jeg tror det er bare du selv som kan si hva som er bra for deg, ingen andre. De redskapene du har fått fungerer sikkert for noen. Om de funker for deg, det vet bare du. Kan bare si at jeg for min del, jeg kan ikke trosse kroppen, sånn er det for meg.

      Så du kan si at mestringen min, som jeg ikke lærte på kurs, den handlet om å mestre det å ikke mestre, dvs. lytte til kroppen og tåle det som kom, enten det var vondt eller godt, eller det var hvile eller annen aktivitet. Men som sagt, det har tatt meg lang tid, en stor snuoperasjon for en som alltid har latt tankeviljen styre.

      Nå forteller jeg mer om dette på bloggen enn jeg har gjort før, men jeg tenker at noen sikkert kjenner seg igjen, og at det er ganske menneskelig dette. Jeg kan føye til at jeg vet hvorfor min vei ble sånn, fordi jeg kjenner min livshistorie godt nå. Brikkene har falt på plass, kan du si. Og hver enkelt menneskes puslespill er ulikt, både fysisk og psykisk og miksmaksen av det som handler om å være menneske, tenker jeg.

  6. BAMBI sier:

    Takk for at du deler!

    «Å mestre det å ikke mestre» samt » å ikke trosse kroppen» er ord som vekker sterk gjenklang i meg …
    Samtidig kreves det litt å være tro mot seg selv, for som du sier, det er en stor snuoperasjon. Og litt bakventland i forhold til resten av verden … (i alle fall i min verden der progresjon er linjær og ikke sirkulær)

    • gamle ugle sier:

      Ja, det krever mye å være tro mot seg selv. For meg var det sånn at jeg hadde forsømt meg selv, og til slutt møtte veggen. Og da opplevde jeg at det var helt umulig for meg å gjøre noe annet enn å følge kroppen. HELT UMULIG, DET VAR BOM STOPP. Viljen som jeg tidligere hadde duret i vei på, den var satt ut av spill, og med god grunn.
      Lett var det ikke, særlig fordi hjelperverden med noen få unntak formidlet en lineær oppfatning av progresjon. Det var vanskelig å nå frem med et: nei, det kan jeg ikke. Heldigvis har jeg hatt mennesker rundt meg som har trodd på meg, og ikke gitt opp, de har vært fantastisk støttende. Ikke mange av dem tilhører det «godkjente» helsevesenet, for å si det sånn.
      Er nok mange som har lignende erfaring som dette. Jeg tenker at dette må snakkes litt høyere om, for det er faktisk noe som kan skje nesten hvem som helst, en eller annen gang i livet, at det stopper opp, av ulike grunner. Det er ingen skam!

  7. BAMBI sier:

    Ja, et rungende JA til at dette må det snakkes høyere om. La oss få frem skammen i lyset! Sitter her og reflekteter over hvor mange (hjelpere og nære) som har påført meg skam og skyldfølelser … nettopp fordi jeg ikke har mestret å mestre (!)

    • gamle ugle sier:

      Ja, bare det å skrive om dette anonymt på bloggen er et stort skritt for meg. Men det er helt nødvendig, det har vært alt for mye skam og fortielse. Og så ubarmhjertig som det enn kan høres, det kommer ikke til å endres seg før de «skamfulle» står frem og krever sin verdighet. Tror mange hjelpere enten ikke skjønner dette her, eller ikke klarer gå inn i problematikken, av ulike grunner. Det er mye som forstyrrer både inni folk og rundt dem.
      Men det krever mye ja.
      Nå sier jeg god natt.

  8. BAMBI sier:

    Du er modig, GU! Og ditt mot får frem mitt og. Med disse ord sier jeg god natt!

  9. Tiltredes
    Menneskelig utvikling skjer ikke lineært, heller ikke tilfriskning.
    Det er hopp og sprang, i alle retninger. Noen museskritt, andre er kvantesprang som man ikke fatter hvor kom fra.
    Samme med smerter, de kan mestres, men mestring er å møte utfordringen man står overfor.

  10. Dette var et flott dikt. I min verden («godkjente helsevesen», får jeg lov å titte innom?) er dette oppskriften på å aktivere det parasympatiske nervesystemet med en god dose empowerment 🙂 Imponerende! Vil linke til dette om jeg kan (?)

    • gamle ugle sier:

      Takk for respons og fine ord. Det er klart du får titte innom. Jeg har ikke noe problem med at det godkjente helsevesenet dropper innom her, snarere tvert imot. På eget ansvar, blir det selvfølgelig. Dette er en diktblogg, ikke en sted for publisering av akademiske tekster, med vitenskapelig etterrettelighet og kvalitetssikrede kilder.

      Diktet er skrevet med kroppen, hvis jeg kan si det sånn, uten teori i tankene.
      Men jeg forstår hva du sier om det parasympatiske nervesystemet ja, takk for at du nevnte det, da faller flere brikker på plass.

      Du må gjerne linke til det, jeg liker å få nye lesere –

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s