sterksvak

STERKSVAK
Før var jeg
så sterk at jeg
ikke merket
hvor svak jeg var.

Så ble jeg
så svak at jeg
ikke merket
hvor sterk jeg var.

Når blir jeg
så sterksvak
at jeg merker
hvor sterk og svak jeg er
på en gang?

©gamle ugle

Dette innlegget ble publisert i livsutfoldelse. Bokmerk permalenken.

14 svar til sterksvak

  1. BAMBI sier:

    To sider av samme sak, eller menneske … som henger sammen …

  2. mormor sier:

    La meg fortelle et eventyr,
    ba stemmen så stille.
    Om nisser og troll og falne dyr
    og et jeg som ikke ville.
    Ville blir galt,
    det er ikke viljen som feiler,
    men viten som kanskje blir dyr,
    om styrke og svakhet
    sett i en splint
    fra trollenes speiler.

  3. Det er livets utfordring: Å se det sterke når man føler seg svak og det hente fram ydmykhet og respekt framfor hån og overlegenhet når man kjenner seg sterk og uovervinnelig.

    Balansere på en vibrerende kvist.

    • gamle ugle sier:

      Det er veldig utfordrende noen ganger. Når det røyner på kan man føle seg veldig liten og lengte etter det man opplever som gammel styrke.
      Så gjenstår det å se om det stemmer, det som sies, at man kan komme styrket ut av det, med ydmykhet.

  4. Gambetti sier:

    Det blir fort tankevekkende når du setter ting opp i paradokser og leker deg med innholdet av ordene.

    Jeg antar at det egentlig ikke er mulig for noen av oss å forstå noe som helst hvis man ikke samtidig forstår hva det motsatte er. Hvis man på en altfor varm sommerdag får en kald, svalende bris i ansiktet så forstår man jo hva både varme og kulde er og kan sette pris på begge deler. Varme forstås ikke uten kulde, og kulde forstås ikke varme.

    Styrke i forbindelse med livsutfordringer, og styrke i forbindelse med psykisk sykdom, er spennende synes jeg. Kan sammenbrudd for eksempel være et sunnhetstegn, en modningsprosess og et fundament for oppbygning av ny styrke. Da blir svakhet en del av styrken og ikke det motsatte kanskje.

    For å spille litt videre på en tangent i forbindelse med dette med styrke, som går litt utover dette med diktet ditt, så har jeg ofte tenkt på hva de ekstreme yttergrensene for styrke er. Jeg har hatt stor intellektuell sans for eksempelvis anarkisme, selv om jeg ikke er anarkist selv, fordi den er så kompromissløs.

    Og jeg har fundert mye på hvor enkelte mennesker i historien har hentet sin styrke fra. For eksempel Bobby Sands, som ble kastet i fengsel for væpnet motstand i provisoriske IRA, og som satt i denne posisjonen av svakhet på en celle likevel sultet seg til døde, ble valgt inn i det britiske parlamentet og fikk oppmerksomhet for sin sak. Han må ha kjempet mot yttergrensene tenker jeg. Og så har du den polsk-jødiske motstandsbevegelsen i arbeidsleiren i Auschwitz, som tok risiko i den farligste av alle verdener. Det er et stort tema dette med styrke.

    • gamle ugle sier:

      Motsetninger, hm, er litt redd for dikotomier. Kanskje ville jeg si det slik: å forstå eller oppleve noe, avhenger av at det skiller seg ut fra noe annet. Dette andre kan være det vi oppfatter som det motsatte, eller nyanser (kaldere, varmere). Her går det an å trekke inn hjerneforskning også..

      Styrke er et vanskelig spørsmål. Tror det går an å se på sammenbrudd som sunnhetstegn, vel og merke hvis det fører til prosesser som endrer det som var «usunt». Ja, jeg mener det kan ses på som styrke å tåle sin egen svakhet, eller sårbarhet. Noen ganger opplever man at man selv har styrke man ikke visste om. Andre ganger er styrken bundet opp i å være sterk, slik det blir vurdert av kulturen. Altså sterksterk, ikke sterksvak.

  5. BAMBI sier:

    Ja, leste akkurat en ny positivitetsfloskel som vitner om at man dyrker sterke, fremgangsrike mennesker. «Når du møter veggen så husk at det er alltids en dør i nærheten». Åh, jeg blir så oppgitt… Det er jo ikke alltid man er i stand til å komme seg ut den døra … Kanskje skal man slettes ikke ut?

    • gamle ugle sier:

      Nei, det er akkurat det, skal man ut alltid? Tror at noen ganger skal man si: nå er jeg her, jeg har møtt veggen, jeg setter meg ned her litt, og hviler meg. Puster på. Bare holder ut å være her, ved veggen, så lenge det trengs. Bare være. Hva som videre skjer, det vet vi ikke. Kanskje overraskes vi av at veggen gir etter? Hvem vet, vi vet ikke, vi må bare slå oss til ro her….
      Det kan være veldig sterkt å gjøre akkurat det, tror jeg. Kanskje svakt å flykte?

    • Gambetti sier:

      Den floskelen var jo så dum, at jeg ble i rent godt humør av den 🙂 Skulle tro den var laget for spøk, ellers er det jo ganske anstrengt optimisme.

      Den tiden som noen bruker på å stenge seg ute fra verden og høre på gamle Leonard Cohen plater, er kanskje ikke helt bortkastet. Kommer an på hvor ille det er, og hvis noen først har det riktig ille, da finnes jo slett ingen dør man lettvint kan gripe fatt i.

  6. BAMBI sier:

    Ikke sant? Man behøver slettes ikke kjempe imot veggen. Man kan simpelthen lene seg inntil, få litt støtte, når man ikke klarer å holde seg oppreist.

    • gamle ugle sier:

      Ja, det kan man. Min erfaring er at jeg kom lengst når jeg klarte akseptere både at jeg befant meg ved veggen, men også at jeg følte meg innestengt og frustrert. At jeg egentlig ville ut og et annet sted. Litt rart kanskje, men sagt på en annen måte: Jeg erfarte at jeg måtte si ja til både jaer og neier i meg selv, i alle mulige variasjoner.
      Så da blir det kanskje sånn, noen ganger: jeg aksepterer at jeg må være her ved veggen, jeg liker det ikke, og jeg aksepterer at jeg ikke liker det. Så det så.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s