tro og tvil

TRO OG TVIL
I
Jeg vokste opp
blant de troende,
de skråsikre,
som eide sannheten,
for seg selv og oss andre.

Min tvil vokste i takt med
deres faste tro.
Min etter hvert fundamentale skepsis
målte krefter med
deres stadig mer insisterende trosiver.

II
min trygghet
finner jeg
i en stor rommelig tvil

jeg tror
på tvilen jeg

III
forsiktig utforsker jeg
min egen dype skepsis

føler hvordan
redselen nærer skepsisen

forstår hvordan
rasjonaliteten nyter skepsisen

forsiktig fortsetter jeg å utforske
min egen dype skepsis

©gamle ugle

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i religion. Bokmerk permalenken.

6 svar til tro og tvil

  1. mormor sier:

    Å tvile seg frem til nesten sikkerhet
    er ikke mange forunt.
    Å tro seg fra både vett og forstand
    skjer når man tenker grunt.

    Tro på din tvil
    tvil på din tro
    let etter sannhet for deg.

    Takk igjen 🙂

  2. BAMBI sier:

    Her er det godt å være; jeg tror på tvilen jeg og! Den får meg til å stille spørsmål, selektere og ikke bare sluke vedtatte sannheter slik at jeg blir ulykkelig forstoppet …

  3. Gambetti sier:

    Tankevekkende dikt. I starten på diktet, tenker jeg at du kanskje snakker om religion, eller jeg innbiller meg det fordi jeg vokste opp i et miljø hvor alle lærerne var kristne på førskole og barneskole, hvor slekten var kristen og hvor det derfor var litt kirkegåing. Men selv har jeg aldri hatt noen tro. For meg endte det opp med at jeg valgte å ikke konfirmere meg som den første i min slekt.

    Jeg ser at du kanskje snakker om tvil mer generelt, men jeg fortsetter kommentaren på religionssporet. Jeg måtte bestemme meg for hvilken type ikke-troende jeg ønsket å være.

    En ateist er en som ikke tror på Gud, men han er jo da samtidig en som tror. Han tror bare på negasjonen av Gud. For vissheten finnes ikke for noe som ikke kan dokumenteres.

    Populært så er en agnostiker en som tviler, som sier at han vet ikke. Den type agnostiker, kunne jeg heller ikke være.

    Så fant jeg ut at det finnes en annen måte å være agnostiker på. Det er å avvise spørsmålet. Fordi hypotesen om Gud ikke kan verken verifiseres eller falsifiseres, så er ikke hypotesen vitenskapelig legitim og da behøver man ikke ta stilling til den.

    Jo mer jeg har grunnet over spørsmålet, jo mer synes jeg denne posisjonen er uangripelig. Jeg synes også den er ganske frigjørende, selv om jeg da har funnet frem til et absolutt og skråsikkert standpunkt likevel. Jeg tviler ikke lenger.

    • gamle ugle sier:

      Veldig interessant at du trekker inn religion. Her er nok et både og. Jeg har sterke erfaringer med religion tidlig i livet. Det har ført til, tror jeg, at jeg ikke er glad i fundamentalisme, ikke av noe slag.
      Så det å tvile er en slags posisjon, ikke som evig skeptiker, men mer en erkjennelse av at mye av det vi «tar for gitt», det er valgte posisjoner. Du kan si jeg tåler å leve med konstruksjoner og subjektivitet, det uroer ikke, så lenge det er underforstått. Derimot tåler jeg absolutte sannheter riktig dårlig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s