REDSELEN, FORNUFTEN OG KROPPEN
av og til
kommer redselen snikende
sier nei nei
ikke den følelsen
sier redselen
vil ikke
sier redselen
og allierer seg
med fornuften
som ser
det meningsløse
i det hele
sammen gjør
redselen og fornuften
felles front
mot kroppen
alliansen forårsaker
nesten full stopp
i følelsesdrivet
kroppen tvinges til
å holde inne
redselen og fornuften
har tatt kontrollen
kroppen er
en geriljakriger
sender hemmelige meldinger
i multiple koder
snart her snart der
undergraver forsvaret
gjør kroppen
redselen og fornuften tyr til
forkledningskunster
avledningsmanøvre
utmattelsestaktikk
og mange andre utspekulerte trekk
som mottiltak
er en slagmark
redselen fornuften og kroppen
utkjemper
varm og kald krig
©gamle ugle
Kjenner meg igjen her, ja. Og dette passer perfekt til det neste jeg skal skrive om: Forskjellen mellom “fokusert bevissthet” og “diffus oppmerksomhet”. Jeg må være i en tilstand av diffus oppmerksomhet til for å overstyre redselen og fornuften og oppfatte og tyde kroppens hemmelige koder.
Det er det jeg har brukt ferien til … og kroppen roper HURRA!
Takk for respons, godt med gjenkjenning. Jeg tenker at dette diktet på et vis er min motytring mot overdose rasjonalitet. Redselen er vel kroppens egen beskyttelse, mot seg selv?
Kroppen roper hurra, sier du, så flott. Ja, den sier fra kroppen, bare man er fokusert, som du sier, eller har tid og rom til å merke den.
Takk for diktet ditt, som så tydelig satte ord på noe jeg har lett etter.
Akkurat nå greier jeg ikke å følge deg i “Redselen er vel kroppens egen beskyttelse, mot seg selv?” … det må jeg tenke litt over.
Det jeg vet, er at for hver gang jeg greier å lytte til kroppens diffuse koder, får jeg litt mer kontakt med den. Den blir litt mer funksjonsdyktig, lettere … litt mer fri fra innebygde … innebygde bremser? Finner ikke ordet.
Vet ikke om jeg klarer forklare det nærmere jeg, dette med redselen som kroppens beskyttelse mot seg selv. Det kan hende det er en erfaring jeg ikke deler med så mange.
Men jeg opplever en slags dobbelthet i kroppen. Den vil snakke, i sine diffuse koder, som du sier, samtidig formidler den gammel redsel også. Det er som om den stopper seg selv. Et gammelt mønster sikkert, som noen mennesker har mer av enn andre kanskje?
Fornuften er jo det tankeprogrammererne ofte ønsker skal komme sterkt på banen. Da tenker jeg at det blir problematisk, hvis personen ikke har god kontakt med kroppen og dens budskap. Og det tror jeg gjelder mange mennesker, kroppen med følelsene blir beordret til å være stille, allerede som barn lærte mange av oss det.
Ti sier redsels overmakt.
Nei sier kroppen
vi går ei takt.
Jeg verger meg mot deg
med min egen redsel.
Den tar jeg på
som sjelens kledsel.
OK, nå er jeg med. Skriver mer om det når det har modnet litt mer.
Tenker på ordene dine “innebygde bremser”. Kanskje en redselvariant det også?
Ingen vinnere i noen kriger
når redselen
inn i kroppen stiger.
Bare tap på tap på tap,
inn i løvens åpne gap
stiger jeg.
løvens åpne gap
er som hvalfiskens buk
en dag tar redselslivet slutt
vi vet ikke når
heller ikke hvordan
men løven blir av med
redselsfangsten
en dag
jeg venter
jeg synger stille
jeg nynner en myk melodi
jeg venter
Jeg venter i blinde,
stum som himmelen selv.
Jeg venter i stillhet.
På et nytt hjerteskjelv.
jeg spiller i stillhet
det lyder som glass
jeg spiller i stillhet
hør toner av glass